§ 1. (definisjoner)

§ 2. (unntak)

1. Departementet kan helt eller delvis unnta fra lovens regler visse slag atomanlegg, atombrensel, radioaktive produkter eller atomsubstans som etter dets mening medfører liten fare.
2. Oppstår spørsmål om erstatningsansvar for innehaver av atomanlegg i en annen konvensjonsstat, skal et tilsvarende unntak og dettes omfang bero på reglene i anleggstaten innen rammen av vedkommende konvensjon som også Norge er tilsluttet.

§ 3. (flere anlegg på samme område)

1. Departementet kan bestemme at to eller flere atomanlegg som ligger på samme område og har samme innehaver, helt eller delvis skal anses som ett anlegg i forhold til denne lov.
2. Dersom en eller flere innretninger der det fins radioaktivt stoff, er plassert innen anleggsområdet for et atomanlegg eller for flere atomanlegg som utgjør ett og samme anlegg, skal vedkommende innretning anses som en del av atomanlegget.
3. Departementet kan fastsette grensene for et anleggsområde.

§ 4. (konsesjon for atomanlegg)

§ 5. (løyve for å inneha atomsubstans m.m.)

1. Uten løyve av vedkommende departement må ingen fremstille, eie, lagre, behandle, transportere, omsette eller for øvrig inneha eller anbringe atomsubstans. Løyve trenges dog ikke i den utstrekning virksomhet som her nevnt omfattes av konsesjon som er gitt etter § 4. Vedkommende departement kan gjøre unntak fra løyvetvangen på nærmere fastsatte vilkår.
2. Løyve kan gis generelt for bestemt eller ubestemt tid, eller for det enkelte tilfelle, og det kan begrenses til en særskilt beføyelse som nevnt i første punktum av paragrafen eller omfatte flere beføyelser under ett. Løyve omfatter ikke rett til å føre stoffet ut av riket, med mindre dette er særskilt angitt.
3. Kongen kan bestemme at det skal gjelde meldeplikt eller løyvetvang for å framstille, eie, lagre, behandle, transportere, omsette eller forøvrig inneha eller anbringe annet atombrensel eller radioaktivt produkt enn atomsubstans. Det samme gjelder andre materialer for atomenergiformål som er underlagt internasjonal sikkerhetskontroll etter avtale som Norge er tilsluttet.

§ 6. (forskrifter)

§ 7. (søknad om konsesjon og løyve)

1. Før konsesjon blir gitt må søkeren legge frem opplysninger om byggested, anleggets formål, art og omfang og en fremstilling av og en vurdering av anleggets sikkerhetsforhold. Før konsesjonen er endelig meddelt, kan det gis tilsagn om godkjennelse av planlagt byggested og av andre sider ved konsesjonssøknaden.
2. Kongen kan gi nærmere forskrifter om de opplysninger som en søknad om konsesjon eller løyve skal inneholde, og om behandlingen av søknaden.

§ 8. (vilkår for konsesjon og løyve)

1. Konsesjon og løyve gis på de vilkår som finnes påkrevet av hensyn til sikkerheten og andre allmenne interesser.
2. Departementet kan endre oppstilte vilkår og sette nye vilkår for konsesjon eller løyve når det finnes påkrevet av hensyn til sikkerheten eller erstatningsvernet. Dersom de nye vilkårene medfører urimelig endring i de økonomiske forutsetninger for den som har fått konsesjon eller løyve, og de går ut over det som følger av hans plikt til å holde anlegg og utstyr i forskriftsmessig og forsvarlig stand og til å sikre mot skade, kan domstolen tilkjenne ham erstatning av statskassen i den utstrekning som finnes rimelig.
3. Etter søknad fra den som har fått konsesjon eller løyve kan vedkommende departement gjøre de endringer og tilføyelser som det anser forsvarlig.

§ 9. (tilbakekalling av konsesjon og løyve)

§ 10. (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet)

§ 11. (oppføring og igangsetting av atomanlegg)

1. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet skal føre løpende kontroll med oppføringen av atomanlegg. Det skal særlig påse at vilkår og bestemmelser i konsesjonen blir fulgt, og at alle tiltak blir iverksatt som sikkerheten krever, derunder sikkerhetstiltak som er beskrevet i foreløpig godkjente sikkerhetsrapporter. Tiltak beskrevet i sikkerhetsrapporter kan direktoratet endre når ikke hensynet til sikkerheten taler mot det.
2. Før et atomanlegg settes i drift, skal innehaveren ha godkjenning til dette av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Før slik godkjenning gis, skal direktoratet forvisse seg om at:

   1. anleggets tekniske standard, driftsforskrifter, sikringstiltak og beredskapsplan for uhell er forsvarlig,
   2. anleggets ledelse og personell har de nødvendige kvalifikasjoner og klare ansvarsområder,
   3. garanti er stillet i medhold av denne lovs § 35, jfr. § 37,
   4. alle godkjenninger foreligger fra vedkommende myndigheter i henhold til lovgivningen ellers.
3. I god tid før atomanlegget settes i drift, skal innehaveren legge frem for Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet en fullstendig sikkerhetsrapport for anlegget.
4. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet kan, når det finner det hensiktsmessig for sin bedømmelse av anlegget gi særskilt samtykke til begrenset prøvedrift på de vilkår som finnes påkrevet.

§ 12. (endringer i anleggs- og driftsforhold)

§ 13. (tilsyn med driften)

1. Driften av et atomanlegg står under løpende tilsyn av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Direktoratet skal påse at konsesjonsvilkårene blir fulgt, og at kravene i § 11 nr. 2 til enhver tid er oppfylt, og at driften av anlegget (derunder anbringelse av radioaktivt avfall) ligger innenfor driftsforskriftene og for øvrig er forsvarlig.
2. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet kan gi de pålegg som trengs for å sikre at kravene i nr. 1 ovenfor blir oppfylt.
3. Virksomhet som er pålagt løyvetvang eller meldeplikt i eller i medhold av § 5, står under løpende tilsyn av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet for så vidt ikke Kongen bestemmer annet. Det samme gjelder virksomhet som det er gitt forskrifter om etter § 6. Vedkommende myndighet skal påse at forskrifter og løyvevilkår blir fulgt, og at virksomheten ellers drives forsvarlig. Den gir de pålegg som trenges for å sikre dette. Kongen kan gi nærmere regler om tilsynet.

§ 14. (inspeksjon, iverksetting av pålegg m.v.)

1. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet kan til enhver tid kreve adgang til et atomanlegg og området omkring. Enhver som er knyttet til anlegget plikter, uansett den taushetsplikt han ellers måtte ha, å gi direktoratet alle de opplysninger som det trenger for å utøve tilsynet.
2. Blir et pålegg ikke oppfylt, kan Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet kreve tvangsfullbyrdelse hos namsmyndighetene eller politiets bistand. Når det haster, kan direktoratet også etter eget tiltak la nødvendige sikkerhetstiltak foreta på anleggseierens og innehaverens kostnad. Det offentliges krav på dekning for slike utgifter er tvangsgrunnlag for utlegg hos eier og innehaver av vedkommende anlegg.
3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende for tilsynsmyndigheten etter § 13 nr. 3 for virksomhet som er underlagt dens tilsyn.

§ 15. (plikt til å sikre mot skade)

1. Innehaveren av et atomanlegg plikter å holde anlegg og utstyr i forskriftsmessig og forsvarlig stand og å treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at det ikke blir voldt skade som følge av radioaktivitet eller andre farlige egenskaper ved atombrensel eller radioaktivt produkt som finnes på anleggets område, eller som fjernes eller slippes ut derfra, eller som er under transport for innehaveren.
2. Likeså plikter innehaveren å treffe nødvendige tiltak for å sikre at anlegget etter nedlegging ikke blir til fare for den allmenne sikkerhet.
3. Tiltakene krever godkjenning av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.
4. Innehaveren og andre som får befatning med atombrensel eller radioaktivt produkt, plikter å treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at det ikke blir voldt skade som følge av radioaktivitet eller andre farlige egenskaper ved stoffet.

§ 16. (melding om driftsforstyrrelser og uhell)

§ 17. (skipsreaktorer m.m.)

§ 18. (stedlig virkeområde)

1. Reglene i dette kapittel gjelder for atomskade som oppstår på et geografisk område eller om bord i et skip eller et fly der Pariskonvensjonen får anvendelse etter konvensjonen artikkel 2 bokstav a.
2. Hvis en atomulykke skjer her i riket og innehaveren av et atomanlegg her er ansvarlig for ulykken etter kapitlets regler ellers, kan det også kreves erstatning for atomskade som oppstår i en stat som ikke er konvensjonstat, og som ligger utenfor det området der Pariskonvensjonen får anvendelse etter konvensjonens artikkel 2 bokstav a, eller om bord i et skip eller fly registrert i en slik stat.
3. Kongen kan bestemme

   1. at reglene i dette kapittel helt eller delvis skal gjelde atomskade oppstått her i riket eller i en annen konvensjonstat eller på det åpne hav, selv om ulykken er skjedd i en stat som ikke er konvensjonstat. Slik bestemmelse kan gjøres betinget av gjensidighet mellom Norge og vedkommende konvensjonstat der atomskaden er oppstått eller der skadelidte hører hjemme,
   2. at en stat som ikke er konvensjonstat, helt eller delvis skal likestilles med konvensjonstat etter reglene i kapitlet her.
4. Kongen kan videre bestemme at det ikke skal ytes erstatning etter reglene i kapitlet her eller etter andre erstatningsregler for atomskade som er oppstått i en stat som ikke er konvensjonstat, uten for så vidt det etter denne stats lovgivning eller etter overenskomst foreligger gjensidighet. Slik bestemmelse kan Kongen treffe generelt eller med virkning i forhold til nærmere bestemte stater.
5. Uten hinder av bestemmelsene i paragrafen her kan regresskrav gjøres gjeldende mot vedkommende innehaver i samsvar med reglene i § 28.

§ 19. (innehaverens ansvar for ulykke i atomanlegg)

§ 20. (objektivt ansvar m.m.)

1. Innehaveren er ansvarlig selv om han er uten skyld i skaden.
2. Innehaver av atomanlegg her i riket er ikke ansvarlig etter reglene i dette kapittel, dersom atomulykken direkte skyldes krigshandling eller liknende handling under væpnet konflikt, invasjon, borgerkrig eller opprør. Om ansvar for innehaver av atomanlegg i utlandet i tilfelle som nevnt gjelder anleggstatens lovgivning.
3. Erstatning for ikke-økonomisk skade skal bare gis for så vidt anleggets innehaver er ansvarlig for skaden etter reglene i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.

§ 21. (tapsposter som omfattes)

1. Erstatning for atomskade etter reglene i dette kapittel omfatter følgende tapsposter:

   1. skade på person eller en persons død,
   2. tap av eller skade på fast eiendom eller løsøre,
   3. ytterligere økonomisk tap som følge av tap, skade eller død som nevnt i bokstav a eller b, når den som kan kreve erstatning etter bokstav a eller b kan kreve dette etter alminnelige erstatningsrettslige regler,
   4. kostnader ved rimelige tiltak til utbedring av forringet miljø, med mindre miljøforringelsen er ubetydelig, forutsatt at slike tiltak er eller blir iverksatt av, eller etter vedtak av eller samtykke av en forurensningsmyndighet etter forurensningsloven eller av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet,
   5. tap av inntekt fra en direkte økonomisk interesse i en bruk av eller en fordel av miljøet, med mindre miljøforringelsen er ubetydelig,
   6. kostnader ved rimelige forebyggende tiltak og tap eller skade som følger av slike tiltak.
2. Reglene i kapitlet her gjelder ikke skade på atomanlegget selv, andre atomanlegg på samme anleggsområde, derunder anlegg under bygging, eller skade på ting som på ulykketiden var på anleggsområdet og ble brukt eller var der for å bli brukt i forbindelse med noen av de nevnte anlegg, jf. likevel § 27 nr. 3.
3. Med den begrensning som følger av § 30 nr. 3, omfatter ansvaret for innehaveren av atomanlegg her i riket også skade som under transport voldes det transportmiddel der den skadevoldende atomsubstans befant seg da ulykken skjedde. Er innehaveren av anlegg i en annen konvensjonstat ansvarlig for ulykken, avgjøres spørsmålet om hans ansvar for skade på transportmiddelet etter anleggstatens lovgivning.

§ 22. (ansvar i transportforhold)

1. Skjer en atomulykke under transport (medregnet midlertidig oppbevaring under transport) av atomsubstans fra atomanlegg her i riket eller i annen konvensjonstat, skal innehaveren av dette anlegg erstatte atomskade som skyldes deltakelse av denne substans, for så vidt ikke annet følger av reglene nedenfor i paragrafen her.
2. Skjer ulykken etter at substansen er overtatt av innehaveren av et annet atomanlegg her i riket eller i annen konvensjonstat, har isteden denne innehaver erstatningsplikten, såfremt ikke annet tidspunkt for ansvarets overgang er uttrykkelig bestemt ved skriftlig avtale mellom avsenderen og mottakeren. Var atomsubstansen under transport til og bestemt til bruk i en atomreaktor som er kraftkilde i et transportmiddel, er avsenderen uten ansvar for atomulykke som inntreffer etter det tidspunkt da den lovmessige godkjente innehaver av atomreaktoranlegget i transportmiddelet har overtatt substansen.
3. Sendes atomsubstansen fra en ikke-konvensjonstat til et atomanlegg her i riket eller i annen konvensjonstat med skriftlig samtykke av dette anleggs innehaver, skal denne være ansvarlig for atomulykke som inntreffer under transporten. Sendes atomsubstansen fra et atomreaktoranlegg som er kraftkilde i et transportmiddel til et atomanlegg her i riket eller i annen konvensjonstat, skal mottakeren ha ansvaret for atomulykke som inntreffer etter at han har overtatt substansen.
4. Avsenderen og mottakeren skal begge ha ansvar i samsvar med henholdsvis Pariskonvensjonens og Wienkonvensjonens regler for atomulykke som inntreffer under transport av atomsubstans fra atomanlegg i fremmed stat som har sluttet seg til bare en av disse konvensjoner, til atomanlegg i fremmed stat som har sluttet seg til bare den andre konvensjonen.
5. Er vedkommende atomsubstans på ulykketiden under transport mellom land som ikke er konvensjonstater eller likestilt med slike, og skjer atomulykken på norsk område eller i internasjonalt farvann utenfor norsk område, gjelder alminnelige erstatningsregler. Vedkommende innehaver eller annen person som sendingen skjer på vegne av, er ansvarlig uansett skyld i skaden.
6. Kongen kan gi forskrifter om i hvilke tilfelle og på hvilke vilkår innehavere av atomanlegg her i riket skal eller kan slutte avtale om ansvarets overgang etter paragrafen her (jfr. nr. 1-3).

§ 23. (innehaverens ansvar i andre tilfelle)

§ 24. (krav om økonomisk interesse ved innehaverens overtakelse av ansvar)

§ 25. (fraktførers overtakelse av ansvar)

§ 26. (skadelidtes medvirkning)

§ 27. (krav mot andre enn innehaveren)

1. Erstatningskrav for atomskade kan ikke reises mot noen annen enn innehaveren av vedkommende atomanlegg eller dennes forsikringsgiver, eller garantist, såframt innehaveren er ansvarlig etter reglene i dette kapittel eller tilsvarende regler i en annen konvensjonsstat. Dette gjelder selv om kravet mot innehaveren m.v. er falt bort ved foreldelse, jfr. § 34.
2. Er atomskade voldt ved atomulykke under sjøtransport av atomsubstans, gjelder reglene i nr. 1 tilsvarende, såframt innehaveren er ansvarlig for skaden etter Wienkonvensjonen eller en fremmed lovgivning om ansvar for atomskade, forutsatt at denne lovgivning på alle måter er like fordelaktig for skadelidte som reglene i Paris- eller Wienkonvensjonen.
3. Erstatningskrav for atomskade som innehaveren ikke er ansvarlig for etter § 20 nr. 2 eller § 21 nr. 2 eller 3 eller tilsvarende bestemmelser i annen lovgivning eller konvensjon som nevnt foran i nr. 1 eller 2, kan bare gjøres gjeldende mot enkeltperson som selv forsettlig har voldt skaden. For skade på transportmiddel i tilfelle som nevnt i § 21 nr. 3 annet punktum skal likevel dessuten innehaveren – uansett bestemmelse om ansvarsfritakelse i anleggstatens lovgivning – være ansvarlig i samsvar med alminnelige erstatningsregler, når ikke annet er avtalt.
4. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke i den utstrekning de kommer i strid med internasjonal overenskomst på samferdselens område som Norge er tilsluttet.
5. Om dekning av statsmidler gjelder bestemmelsene i §§ 39 til 43.

§ 28. (regress mot innehaver)

1. Den som er erstatningspliktig her eller i utlandet etter bestemmelser som nevnt i § 27 nr. 4 eller etter lovgivningen i en ikke-konvensjonstat, kan kreve regress hos vedkommende innehaver eller garantist innen den ramme som gjelder for erstatning etter dette kapittel og med de unntak som er nevnt i paragrafen her.
2. Er atomulykken skjedd eller skaden oppstått i en stat som ikke er konvensjonstat, kan regress hos den innehaveren som bortsett fra § 18 ville vært ansvarlig for skaden, bare kreves av noen som har sitt hovedforretningssted her eller i en annen konvensjonstat, eller av folk i dennes tjeneste. Ved transport som omhandlet i § 22 nr. 1 til mottaker i en stat som ikke er konvensjonstat, skal avsenderens ansvar likevel ikke i noe tilfelle gjelde atomulykke som inntreffer etter at atomsubstansen er blitt losset i bestemmelseslandets område fra det transportmiddel som har ført substansen til dette land. Ved transport som omhandlet i § 22 nr. 2 fra avsender i en stat som ikke er konvensjonstat skal mottakerens ansvar ikke gjelde atomulykke som inntreffer før atomsubstansen er blitt lastet på det transportmiddel som skal føre substansen fra avsenderstatens område.
3. Regress som nevnt i paragrafen her kan ikke kreves for så vidt regressøkeren ved avtale med innehaveren uttrykkelig har påtatt seg å dekke skaden eller for øvrig er dekningspliktig overfor denne i henhold til § 33.

§ 29. (skade som likestilles med atomskade m.m.)

1. Har noen samtidig lidt både atomskade som medfører rett til erstatning etter kapitlet her, og annen skade, skal hele skaden anses som atomskade etter kapitlet her i den utstrekning de ulike skader ikke med rimelighet lar seg holde ut fra hverandre.
2. Bestemmelsen i første ledd skal ikke gjøre noen endring i det erstatningsansvar som andre enn den ansvarlige innehaver måtte ha etter lovgivningen ellers for skade forårsaket av ioniserende stråling som ikke går inn under reglene i kapitlet her.

§ 30. (ansvarsbegrensning)

1. Innehaverens samlede ansvar for atomskader som følge av en og samme atomulykke er i alminnelighet begrenset til 700 millioner euro. Kongen kan i særlige tilfelle under hensyn til anleggets størrelse og art, omfanget av transport og forholdene ellers fastsette et annet begrensningsbeløp, likevel ikke under 80 millioner euro.
2. Ligger den ansvarlige innehavers atomanlegg i en annen konvensjonstat, gjelder denne stats lovgivning om ansvarsbegrensningen selv om norsk rett for øvrig får anvendelse.
3. Dersom det ved en atomulykke under transport voldes atomskade på det transportmiddel der den skadevoldende atomsubstans befant seg da ulykken skjedde, skal ansvaret for slik skade ikke føre til at ansvaret for annen atomskade begrenses til et lavere beløp enn 80 millioner euro.
4. Begrensningen i nr. 1-3 foran gjelder ikke renter og sakskostnader.
5. Når erstatning kan kreves for skade som oppstår i en stat som nevnt i Pariskonvensjonen artikkel 2 bokstav a (ii) eller (iv), jf. § 18 nr. 1, kan Kongen fastsette et lavere erstatningsbeløp enn nevnt i paragrafen her, i den utstrekning denne staten ikke på gjensidig grunnlag stiller tilsvarende ytelser til rådighet.

§ 31. (skade voldt av flere anlegg)

1. Er to eller flere innehavere erstatningspliktige for samme skade, svarer de overfor skadelidte en for alle og alle for en, men hver især bare innen den ansvarsbegrensning som etter § 30 er fastsatt for ham. Er skaden voldt ved atomulykke under transport av atomsubstans mens denne er i ett og samme transportmiddel eller under midlertidig oppbevaring i ett og samme atomanlegg, skal dog innehavernes ansvar til sammen ikke overstige den høyeste ansvarsbegrensning som etter § 30 gjelder for noen enkelt av dem, forutsatt at deres atomanlegg ligger i samme stat eller i stater som er tilsluttet samme konvensjon,
2. Mellom innehaverne innbyrdes fordeles ansvaret under hensyn til hvert anleggs del i skaden og forholdene ellers.

§ 32. (fordeling av krav som overstiger begrensningsbeløpet)

1. Dersom det begrensede ansvarsbeløp etter § 30, jfr. § 31 ikke rekker til å gi alle skadelidte full dekning, nedsettes erstatningen med tilhørende renter forholdsmessig. Nedsettingen må godkjennes ved kjennelse av tingretten.
2. Departementet kan bestemme at erstatning for skade på person inntil et av departementet fastsatt beløp pr. person, skal gis fortrinnsvis dekning av ansvarsbeløpet.
3. Er det etter inntruffet atomulykke grunn til å frykte for at de samlede skader vil overstige ansvarsbeløpet etter § 30, jfr. § 31, skal den ansvarlige innehaver og hans forsikringsgiver eller garantist snarest mulig sørge for at departementet får skriftlig melding om det sammen med nærmere opplysninger om skadenes omfang. Departementet kan i slikt tilfelle bestemme at det inntil videre skal utbetales til de skadelidte en så stor del av deres erstatningskrav som det etter anmeldte krav skjønnes å være dekning for, eller bare en så stor del som det er dekning for etter avsetning av en reserve til dekning av mulige senere krav.
4. Kongen kan gi forskrifter til utfylling av reglene i paragrafen her. Når Kongen ikke har bestemt annet, gjelder bestemmelsene i arveloven kapittel 17 avsnitt V tilsvarende så langt de passer for tingrettens avgjørelser etter denne paragraf. Bestemmelsene i §§ 44 og 45 om stedlig myndighetsområde gjelder tilsvarende for tingretten. Kongen kan bestemme at en sak skal høre under norsk tingrett når vedkommende atomanlegg ligger her i riket, uansett om søksmål om ansvaret ellers hører under norsk domsmyndighet.

§ 33. (regress fra innehaver)

§ 34. (foreldelse)

1. Selv om et erstatnings- eller regresskrav mot en innehaver eller dennes garantist ikke er foreldet tidligere etter alminnelige foreldelsesregler, faller det iallfall bort dersom det ikke er anerkjent eller gjort gjeldende ved rettslig skritt

   1. innen 30 år etter vedkommende atomulykke dersom det gjelder skade på person eller en persons død, eller
   2. innen 10 år etter vedkommende atomulykke for annen atomskade enn nevnt i bokstav a.
2. Foreldelsesloven § 9 nr. 2 gjelder ikke.
3. Er det etter konvensjon domsmyndighet for erstatningskravet i flere konvensjonstater (jf. § 44), bevares kravet også såfremt

   1. det foretas rettslig skritt til inntale av kravet i en slik fremmed konvensjonstat innen de der gjeldende frister og før domsmyndigheten måtte være lagt utelukkende til et annet land ved beslutning av Det europeiske atomenergitribunal, eller på annen konvensjonsbestemt måte, eller
   2. det settes fram rettidig begjæring til rette myndighet i en konvensjonstat om å innlede skritt for å få truffet avgjørelse om domsmyndighet i samsvar med Pariskonvensjonen.

   Blir domsmyndigheten lagt til Norge ved avgjørelse som nevnt under bokstav a eller b foran, faller virkningen av den rettidige påtale eller begjæring bort, dersom ikke kravet deretter blir gjort gjeldende her i riket innen den frist som måtte bli fastsatt av nevnte internasjonale domstol eller på annen konvensjonsbestemt måte, eller – om noen slik frist ikke blir fastsatt – innen seks måneder etter avgjørelsen.
4. Paragrafen her gjelder ikke statens regressrett mot innehavere i medhold av § 39 nr. 2 bokstav b eller § 43.

§ 35. (forsikring eller annen garanti)

1. Til dekning av ansvar for atomskade etter dette kapittel eller tilsvarende bestemmelser i annen konvensjonstat skal innehaveren av ethvert atomanlegg her i riket tegne og holde i kraft slik forsikring eller stille slik annen sikkerhet som departementet finner å kunne godkjenne.
2. Departementet kan likevel godta forsikring eller annen sikkerhet som er begrenset til et bestemt beløp pr. anlegg for en viss termin, og således ikke fullt ut dekker maksimumsansvaret for hver mulig atomulykke (jfr. § 30), forutsatt at beløpet er minst 20 pst. høyere enn maksimumsansvaret for hver enkelt ulykke. Dersom inntruffet skade antas å ha medført at forsikringen eller sikkerheten er blitt lavere enn maksimumsansvaret pr. ulykke, skal departementet tilbakekalle godkjenningen inntil forsikringen eller sikkerheten er brakt opp i det opprinnelige beløp.
3. Departementet kan godta særskilt forsikring eller annen sikkerhet til dekning av ansvar for atomulykker som måtte inntreffe under transport.
4. Innehaveren plikter i tide å innhente departementets beslutning om når forsikring eller sikkerhet skal tre i kraft. Departementet avgjør med bindende virkning for innehaveren hvor lenge han etter loven skal opprettholde forsikring eller sikkerhet.

§ 36. (fritak for staten; sikkerhet i form av statsgaranti)

1. Plikt til å stille sikkerhet påhviler ikke staten.
2. Når allmenne interesser taler for det, kan Kongen ved statsgaranti, innen den ramme og på de vilkår Stortinget måtte fastsette, stille sikkerhet som nevnt i § 35 til fordel for en innehaver.

§ 37. (garantierklæring)

1. Forsikrings- eller sikkerhetsgiveren (garantisten) skal hos vedkommende myndighet legge ned en garantierklæring til fordel for mulige skadelidte og i slik form og av slikt innhold som departementet fastsetter. Enhver garantierklæring skal stadfeste bl.a. følgende vilkår som gjelder for garantien inntil den måtte bli avløst av ny godkjent garanti:

   1. Skadelidte har rett til å holde seg direkte til garantisten uansett forholdet mellom garantist og den ansvarlige innehaver.
   2. Garantien gjelder uten tidsgrense og uansett om atomanlegget skifter eier eller innehaver. En transportgaranti kan likevel begrenses til transportens varighet. Også for øvrig kan departementet i særlige tilfelle godkjenne en tidsbegrenset garanti.
   3. Garantien kan bare sies opp eller på annen måte settes ut av kraft etter minst 2 måneders skriftlig forhåndsvarsel til vedkommende myndighet. For så vidt angår atomulykke som inntreffer under transport påbegynt innen varselet kom fram, gjelder dog garantien videre så lenge transporten pågår.
   4. For skade voldt ved atomulykke som inntreffer mens garantien står ved makt, kan skadelidte holde seg til denne også etter at den er brakt til opphør.
2. Når og så snart erstatningskrav kan gjøres gjeldende her i riket etter dette kapittel, gjelder reglene i bokstavene a-d under nr. 1 uten videre tilsvarende med virkning for kravet, uansett om fremmed lovgivning ellers legges til grunn for forholdet mellom garantisten og innehaveren, og selv om den ansvarlige innehavers anlegg ligger i utlandet.

§ 38. (garantisertifikat for transport)

1. Når atomsubstans sendes til eller fra utlandet (derunder gjennomfart her i riket), skal den innehaver som er ansvarlig etter dette kapitel, gi fraktføreren et sertifikat utstedt av eller på vegne av den forsikringsgiver eller annen garantist som har stilt sikkerhet til dekning av ansvaret. Fraktføreren må ikke begynne transporten her i riket før han har fått sertifikatet. Dette skal inneholde

   1. navn og adresse på den ansvarlige innehaver og opplysning om det stoff og den transport sikkerheten gjelder, samt om sikkerhetens beløp, art og varighet, og
   2. en erklæring fra den myndighet departementet bestemmer (eller i tilfelle fra vedkommende myndighet i utlandet), om at den nevnte person er innehaver i Paris- eller Wienkonvensjonens forstand.
2. Den som utsteder sertifikat eller på hvis vegne det er utstedt, svarer for at sertifikatet riktig angir den ansvarlige innehavers navn og adresse og sikkerhetens beløp, art og varighet.
3. Departementet kan gi nærmere regler om sertifikatets form.

§ 39. (statsansvar for at innehaverens ansvar blir oppfylt)

1. Innen grensen av ansvarsbeløpet etter § 30 nr. 1, jf. nr. 3, 4 og 5, innestår staten for at det ansvar for atomulykker blir oppfylt som innehavere av atomanlegg her i riket har etter dette kapittel eller tilsvarende regler i annen konvensjonstat. Dette gjelder likevel ikke mulig ansvar for atomulykke som nevnt i § 20 nr. 2.
2. For utlegg etter nr. 1 i denne paragraf kan staten bare kreve regress

   1. hos noen som er regressansvarlig overfor vedkommende innehaver etter reglene i § 33,
   2. hos innehaveren selv dersom denne har forsømt sin plikt til å tegne og holde i kraft forsikring eller å stille annen sikkerhet etter reglene i § 35, eller dersom sikkerheten har sviktet, eller
   3. hos vedkommende garantist for så vidt denne hefter for skaden.

§ 40. (tilleggsytelser av statsmidler etter tilleggskonvensjonen)

1. I den utstrekning erstatningskrav mot innehaver av atomanlegg til fredelige formål som ligger i Norge eller annen stat tilsluttet Tilleggskonvensjonen, ikke kan fyldestgjøres på grunn av ansvarsbegrensningen etter § 30, jfr. § 31, men for øvrig kan gjøres – og i tide er gjort – gjeldende mot innehaveren eller dennes garantist i samsvar med reglene i kapitlet her, skal kravene dekkes av statsmidler, innen de grenser § 41 setter, såfremt kravene gjelder atomskade oppstått

   1. innenfor territoriet til Norge eller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen,
   2. i eller over havområder utenfor territorialfarvannet til Norge eller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, men ikke medregnet andre staters territorialfarvann, og bare dersom skaden har rammet

      1. en statsborger i Norge eller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, eller
      2. om bord i eller på et skip som fører flagget til en av disse statene, eller
      3. om bord i eller på et luftfartøy registrert i en av disse statene, eller
      4. i eller på en kunstig øy, installasjon eller byggverk under en slik stats jurisdiksjon,
   3. innenfor eller over den eksklusive økonomiske sone eller kontinentalsokkelen til Norge eller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, i forbindelse med utnytting eller utforskning av naturressurser som er der.

   Ansvaret for den norske stat etter paragrafen her gjelder bare dersom norske domstoler har domsmyndighet for krav mot innehaveren eller dennes garantist etter § 44, og denne domsmyndigheten bygger på Pariskonvensjonen artikkel 13.
2. Med statsborger likestilles i paragrafen her staten selv, dens administrative inndelinger eller enheter samt offentlig eller privat selskap, forening, stiftelse, interessentskap eller enhver annen sammenslutning som har sitt sete eller for øvrig hører hjemme i slik stat. Med norsk eller dansk statsborger likestilles også person som hører hjemme henholdsvis her eller i Danmark. Med statsborger i annen konvensjonstat likestilles i tilfelle person som etter denne stats lovgivning anses hjemmehørende der og etter bestemmelse av dens regjering skal likestilles når det gjelder rett til erstatning etter Tilleggskonvensjonen.
3. Uansett om innehaveren er ansvarlig, kan krav i tilfelle atomulykke som nevnt i § 20 nr. 2 eller skade som nevnt i § 21 nr. 2 og 3 ikke kreves dekket av statsmidler etter paragrafen her. Regresskrav etter reglene i § 28 nr. 1, jfr. nr. 3, kan kreves dekket i den utstrekning det grunner seg på innfridd erstatningskrav som går inn under paragrafen her, forutsatt at ikke annet følger av avtale med den ansvarlige innehaver eller med staten.
4. Kongen kan bestemme at innehaveren eller i tilfelle dennes garantist i samsvar med nærmere regler skal forestå skadeoppgjøret også for tilleggsytelsene.

§ 41. (begrensning av tilleggsytelser m.m.)

1. De sammenlagte erstatningssummer som kan kreves utbetalt for atomskader som følge av en og samme atomulykke, dels fra den eller de ansvarlige innehavere etter kapitlets regler, dels av statsmidler etter § 40, skal ikke overstige 1,5 milliarder euro, eller det høyere beløp som måtte følge av tilleggskonvensjonen artikkel 12 bis. I tillegg kommer renter og sakskostnader.
2. Er slik overenskomst om dekning av statsmidler som nevnt i Tilleggskonvensjonens artikkel 15 inngått mellom konvensjonstat som der nevnt og en annen stat, og overenskomsten omfatter atomulykke som går inn under § 40, skal også erstatninger i henhold til slik overenskomst regnes med i begrensningsbeløpet etter nr. 1.
3. Dersom begrensningsbeløpet etter nr. 1, jfr. nr. 2, ikke rekker til å gi alle krav full dekning, nedsettes erstatningene med tilhørende renter forholdsmessig. Reglene i § 32 gjelder tilsvarende.

§ 42. (statsansvar for visse senskader)

1. Erstatningsansvar som er bortfalt på grunn av 10 års eller 30 års fristene i § 34 eller tilsvarende regler i annen konvensjonstat, skal dekkes av staten når kravet gjelder personskade oppstått her i riket ved atomulykke som en innehaver av atomanlegg her var ansvarlig for, såfremt det er unnskyldelig at kravet ikke i tide ble gjort gjeldende mot innehaveren eller dennes garantist. For å bevares må kravet gjøres gjeldende ved rettslig skritt mot vedkommende departement før innehaverens ansvar ville ha vært foreldet etter alminnelige norske foreldelsesregler, og senest innen 50 år etter atomulykken. Dersom andre krav etter samme ulykke ikke har fått full dekning på grunn av begrensningsreglene i § 32 eller i tilfelle § 41 eller etter tilsvarende regler i annen konvensjonstat, nedsettes erstatningen av statsmidler etter paragrafen her i samme forhold.
2. Kongen kan bestemme at erstatning på nærmere angitte vilkår skal ytes etter paragrafen her, selv om atomskaden er oppstått utenfor riket.

§ 43. (statens regressrett)

§ 44. (norsk domsmyndighet)

1. Søksmål om en innehavers eller dennes garantists ansvar for atomskade etter kapitlet her hører under norsk domstol:

   1. når atomulykken er skjedd helt eller delvis innenfor norsk territorium,
   2. når atomulykken er skjedd helt eller delvis i norsk økonomisk sone, uten også å ha skjedd innenfor territoriet til en konvensjonstat,
   3. når vedkommende atomanlegg ligger her i riket og ulykken er skjedd utenfor noen konvensjonstats territorium, eksklusive økonomiske sone eller annet område som er notifisert til OECDs generalsekretær etter Pariskonvensjonens artikkel 13 bokstav b,
   4. når vedkommende atomanlegg ligger her i riket og ulykkesstedet ikke kan fastslås med sikkerhet, og
   5. i tilfeller som nevnt i § 22 nr. 5, jf. § 23, hvis en atomulykke skjer helt eller delvis på norsk territorium eller i internasjonalt farvann utenfor norsk territorium.
2. Søksmål om krav mot en innehaver eller dennes garantist etter § 27 nr. 3 annet punktum, § 31 nr. 2, § 39 nr. 2 eller § 43 kan dessuten reises i Norge når det er verneting her etter alminnelige prosessregler.
3. Når Kongen treffer bestemmelse etter § 18 nr. 3, kan Kongen også fastsette særlige regler om norsk domsmyndighet.
4. Søksmål om ansvaret kan likevel ikke reises eller fortsettes ved norsk domstol etter paragrafen her, dersom

   1. Det europeiske atomenergitribunal beslutter at et annet lands domsmyndighet gjelder, eller
   2. Kongen for å etterkomme bestemmelser om domsmyndighet i overenskomst med fremmed stat beslutter at saken ikke skal høre under norsk domsmyndighet.
5. Vedkommende departement kan av eget tiltak eller etter begjæring av en interessert forelegge for den nevnte internasjonale domstol spørsmålet om i hvilken stat søksmål skal reises. For å etterkomme bestemmelser om domsmyndighet m.m. i overenskomst med fremmed stat eller for å få gjort gjeldende krav mot innehaver her i riket eller dennes garantist i samsvar med reglene i kapitlet her, kan Kongen beslutte at søksmål om ansvar for atomulykke skal høre under norsk domsmyndighet også i tilfelle hvor dette ikke følger av eller i medhold av reglene i nr. 1 til 3 foran.

§ 45. (lokalt verneting her i riket)

1. Søksmål som etter § 44 hører under norsk domsmyndighet, kan bare reises i den rettskrets her i riket der atomulykken skjedde, når ikke annet er sagt nedenfor i paragrafen her.
2. Er atomulykken skjedd utenfor riket, kan søksmål bare reises i den rettskrets der vedkommende atomanlegg her i riket ligger, eller – når saken gjelder ansvar for innehaver av atomanlegg i utlandet – i samsvar med tvisteloven § 4-3 annet ledd.
3. Kan søksmål om ansvar for samme atomulykke etter reglene foran reises i mer enn en rettskrets, fastsetter vedkommende departement hvor vernetinget skal være. Søksmål som nevnt i § 44 nr. 2 kan likevel reises i enhver rettskrets der det er verneting for saken etter alminnelige prosessregler. Etter søknad kan departementet også fastsette vernetinget dersom det ikke kan bringes på det rene i hvilken rettskrets søksmål skal reises etter reglene foran. Domstollovens kap. 2 får anvendelse.
4. Søksmål mot staten etter §§ 39 til 42 skal reises i samme rettskrets der det etter reglene foran i paragrafen her er verneting for søksmål mot innehaveren i anledning samme atomulykke.

§ 46. (representasjon på vegne av skadelidte mv.)

1. En stat kan fremme krav om erstatning for atomskade på vegne av egne statsborgere eller personer som er bosatt eller har opphold på sitt territorium, og som har samtykket i dette.
2. En person som har fått overdratt til seg et krav om erstatning for atomskade eller som har fullmakt fra den skadelidte til å fremme kravet, kan fremme dette.

§ 47. (anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer)

1. Dom mot en innehaver eller hans garantist i sak om ansvar for atomskade skal ha bindende virkning og kunne fullbyrdes her i riket innenfor rammen av ansvarsbegrensningen etter § 30, jfr. 31, såfremt dommen med hjemmel i Pariskonvensjonen eller Wienkonvensjonen er avsagt av domstol i en konvensjonstat og kan fullbyrdes der. Dette gjelder ikke dom som bare har foreløpig tvangskraft. Fullbyrdelsen skjer etter tvangsfullbyrdelseslovens regler uten annen prøving av sakens realitet enn vedkommende konvensjon tillater.
2. Begjæring om fullbyrdelse av utenlandsk dom inngis til vedkommende tingrett sammen med

   1. en bekreftet utskrift av dommen,
   2. en erklæring fra myndighetene i domstollandet om at dommen gjelder erstatning for atomskade etter konvensjonens regler og at dommen kan fullbyrdes i domstollandet, og
   3. en autorisert oversettelse til norsk av dokument som er avfattet på annet fremmed språk enn dansk eller svensk.
3. Reglene i paragrafen her gjelder tilsvarende for rettsforlik som har doms virkning.

§ 48. (skipsreaktor m.m.)

1. Hvor ikke annet uttrykkelig er sagt, omfatter reglene i kapitlet her ikke atomreaktor som er bestanddel av et fartøy eller annet transportmiddel og som nyttes eller er bestemt til å nyttes som kraftkilde.
2. Kongen kan gjøre kapitlets regler med nødvendige lempninger helt eller delvis gjeldende for slike atomreaktorer. Han kan også fastsette regler som helt eller delvis bygger på internasjonal overenskomst, selv om Norge ikke har sluttet seg til vedkommende overenskomst. Innehaverens ansvar kan i alle tilfelle begrenses til det beløp Kongen fastsetter. Bestemmelse etter leddet her kan treffes generelt eller med virkning bare for ett bestemt fartøy eller annet transportmiddel.

§ 49. (offentlig sikringstiltak)

§ 50. (registrering m.m. av skader)

§ 51. (kontroll med fredelig utnytting av atomenergi)

§ 52. (forkjøps- og rekvisisjonsrett)

§ 53. (taushetsplikt)

§ 54. (forskrifter til utfylling av loven)

§ 55. (straffebestemmelser)

1. Med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler straffes den

   1. som forsettlig eller aktløst overtrer noen bestemmelse gitt i eller i medhold av kap. II eller §§ 50, 51, 53 eller 54, eller
   2. som i strid med denne lovs regler unnlater å tegne eller holde i kraft forsikring eller oppfylle pålegg om annen sikkerhet etter § 35.

§ 55 a. (overtredelsesgebyr)

§ 56. (inndragning)

§ 56 a. (tvangsmulkt)

§ 57. (gebyr og avgift)

1. For behandling av konsesjonssøknad skal det betales et behandlingsgebyr. Gebyret skal innsendes sammen med konsesjonssøknaden eller terminvis etter departementets bestemmelse.
2. For tilsyn foretatt av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet i forbindelse med oppføring og drift av atomanlegg, skal det betales en tilsynsavgift.
3. Gebyr og avgift fastsettes av Kongen.

§ 57 a. Klageinstans

§ 58. (ikrafttredelse m.m.)

§ 59. (endringer i andre lover)