Lovdata – lese-visning

Alle dokumenter › Forskrifter

Forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits

Departement
Helse- og omsorgsdepartementet
Ikrafttredelse av siste endring
2026-05-01

Vis endringshistorikk · Abonner (Atom)

Forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1. Formål

Forskriftens formål er å gjennomføre de rettigheter til norsk autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell som følger av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen, jf. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv, og av Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer.

§ 2. Virkeområde

Forskriften gjelder rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning for søker som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i en EØS-stat eller i Sveits og som skal utøve yrke som nevnt i helsepersonelloven § 48 første ledd eller som spesialist etter helsepersonelloven § 51. Forskriften gjelder også helsepersonells rett til midlertidig tjenesteyting.
Forskriften gjelder for behandling av søknader fra søkere som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i Storbritannia før 1. januar 2021. Forskriften kapittel 2 og 3 om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning mv. gjelder tilsvarende ut 2029 for søkere som var under utdanning i Storbritannia 31. desember 2019.
Forskriften § 3, § 4, § 5 første og sjette ledd, § 12, § 13, § 15 til § 20, § 21, § 22 og § 24 til § 27 om godkjenning av helsepersonell, gjelder tilsvarende for søkere som er utdannet som sykepleier, sunnhetsassistenter eller sosial- og sunnhetsassistenter på Færøyene eller Grønland. Forskriften § 28 om varsling til andre land gjelder tilsvarende for Færøyene og Grønland.

§ 3. Virkning av godkjenning

Helsepersonell som får autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne forskrift eller som har rett til midlertidig å yte tjenester etter forskriften kapittel 4, kan utøve yrket på samme vilkår som helsepersonell med tilsvarende godkjenning i Norge.

§ 4. Ordforklaringer

I forskriften menes med
  1. avtalestat: EØS-stat og Sveits.
  2. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv: Direktiv 2005/36/EF med endringer i direktiv 2006/100/EF, direktiv 2013/25/EU, direktiv 2013/55/EU og Kommisjonens delegerte beslutning (EU) 2016/790 av 13. januar 2016, i samsvar med EØS-avtalen vedlegg VII og Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen).
  3. hjemstat: Den staten hvor yrkesutøveren har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner.
  4. Det indre markeds informasjonssystem (IMI): EUs database for informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene.
  5. kvalifikasjonsbevis: Eksamensbevis, attester og annen dokumentasjon utstedt av en ansvarlig myndighet i en avtalestat. Beviset skal dokumentere en bestått yrkeskompetansegivende utdanning som i hovedsak er ervervet innen EØS-området eller i Sveits. Som kvalifikasjonsbevis regnes også bevis utstedt av en tredjestat dersom innehaveren har tre års yrkeserfaring i det aktuelle yrket i den medlemsstat som godkjente beviset.
  6. lovlig etablert: Yrkesutøveren oppfyller alle vilkårene for å utøve et yrke og har ikke fått forbud mot eller begrensninger i retten til å utøve yrket, i en EØS-stat eller Sveits.
  7. lovregulert utdanning: Enhver utdanning som er særlig rettet mot utøvelsen av et gitt yrke og som omfatter ett eller flere kurs, eventuelt supplert med yrkesrettet opplæring eller med en praktisk eller faglig prøveperiode. Strukturen i og nivået på den yrkesrettede utdanningen eller den praktiske eller faglige prøveperioden skal fastsettes ved lov eller forskrift av vedkommende avtalestat eller overvåkes eller godkjennes av den myndighet som er utpekt for dette formål.
  8. lovregulert yrke: Et yrke som nevnt i helsepersonelloven § 48 første ledd. I andre EØS-stater eller i Sveits en yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede krav om særlige yrkeskvalifikasjoner. I andre EØS-stater regnes også yrkesvirksomhet utøvet av medlemmer i de britiske organisasjonene Chartered Society of Physiotherapy, Royal Society of Chemistry og British Psychological Society som lovregulert yrke.
  9. vertsstat: Den staten hvor yrkesutøveren har søkt om å utøve sitt yrke enten ved midlertidig tjenesteytelse eller ved etablering.
  10. yrkeserfaring: Faktisk og lovlig utøvelse av det aktuelle yrket i en avtalestat.
  11. yrkeskvalifikasjoner: Kvalifikasjoner dokumentert med kvalifikasjonsbevis, en kompetanseattest som nevnt i forskriften vedlegg I bokstav a, nr. 1 eller yrkeserfaring.

Kapittel 2. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning ved harmoniserte utdanninger

§ 5. Autorisasjon og lisens på grunnlag av kvalifikasjonsbevis

Søker har rett til autorisasjon eller lisens som lege, sykepleier, tannlege, jordmor eller provisorfarmasøyt dersom søkeren fremlegger slikt kvalifikasjonsbevis som
  1. for lege er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.1.1, og som er vedlagt en eventuell attest om praktisk tjeneste mv.
  2. for sykepleier er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.2.2
  3. for tannlege er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.3.2 og som er vedlagt en eventuell attest om praktisk tjeneste mv.
  4. for jordmor er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.5.2
  5. for provisorfarmasøyt er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.6.2 og som er vedlagt en eventuell attest om praktisk tjeneste mv.
Søker som fremlegger kvalifikasjonsbevis som ikke svarer til de titler som fremgår av første ledd, har rett til autorisasjon eller lisens dersom vedkommende fremlegger bekreftelse fra myndighetene i den avtalestaten som har utstedt kvalifikasjonsbeviset. Bekreftelsen skal opplyse om at utdanningen er i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv og at kvalifikasjonsbeviset kan likestilles med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i direktivet.
Autorisasjon eller lisens som jordmor etter første og annet ledd skal bare gis dersom kvalifikasjonsbeviset gjelder
  1. en heltidsutdanning til jordmor på minst tre år som
    1. enten er betinget av at vedkommende innehar et diplom, en attest eller annet kvalifikasjonsbevis som gir adgang til universiteter eller høyskoler eller som ellers garanterer et tilsvarende kunnskapsnivå, eller
    2. følges av to år med yrkespraksis som det er utstedt en attest for i samsvar med fjerde ledd,
  2. utdanning på heltid som jordmor i minst to år eller 3600 timer, betinget av at utøveren innehar et kvalifikasjonsbevis som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie som nevnt i forskriften vedlegg II nr. 5.2.2, eller
  3. utdanning på heltid som jordmor i minst 18 måneder eller 3000 timer, betinget av at utøveren innehar et kvalifikasjonsbevis som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie som nevnt i forskriften vedlegg II nr. 5.2.2, og etterfulgt av ett års yrkespraksis som det er utstedt en attest for i samsvar med fjerde ledd.
Attest som nevnt i tredje ledd bokstav a nr. 2 og bokstav c skal utstedes av ansvarlig myndighet i staten der kvalifikasjonene er ervervet. Den skal dokumentere at innehaveren etter å ha oppnådd kvalifikasjonsbevis som jordmor, på tilfredsstillende måte har utført alle former for jordmorvirksomhet i en tilsvarende periode ved et sykehus eller en helseinstitusjon godkjent for dette formål.
Likestilt med attest som nevnt i tredje ledd, bokstav a nr. 2 og bokstav c er en attest fra ansvarlig kompetent myndighet som slår fast at søkeren faktisk og rettmessig har utøvet de aktuelle virksomhetene i minst to sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før tildelingen av attesten.
Likestilt med kvalifikasjonsbevis som nevnt i første ledd bokstav b er dokumentasjon på fullført utdanning som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie fra Færøyene eller Grønland. Utdanningen skal oppfylle minimumskravene som fremgår av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv vedlegg V punkt 5.2.1.

§ 6. Autorisasjon og lisens på grunnlag av ervervede rettigheter

Søker med kvalifikasjonsbevis som ikke er nevnt i forskriften vedlegg II, har rett til autorisasjon eller lisens som lege, sykepleier, tannlege, jordmor eller provisorfarmasøyt dersom
  1. kvalifikasjonsbevis enten er utferdiget før eller gjelder en utdanning påbegynt før tidspunkt som fremgår av forskriften vedlegg II
    1. for lege i punkt 5.1.1
    2. for sykepleier i punkt 5.2.2
    3. for tannlege i punkt 5.3.2
    4. for jordmor i punkt 5.5.2
    5. for provisorfarmasøyt i punkt 5.6.2, og
  2. søkeren fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet det aktuelle yrket sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt. For sykepleier må denne virksomheten ha omfattet fullt ansvar for planlegging, organisering og utføring av omsorg for pasienten.
Søker med kvalifikasjonsbevis fra Den tidligere tyske demokratiske republikk, det tidligere Tsjekkoslovakia, det tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia har rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på de vilkårene som fremkommer av forskriften vedlegg III.
Søker med kvalifikasjonsbevis som jordmor fra en annen EØS-stat eller Sveits og som ikke fyller vilkårene i § 5 eller § 6 første ledd, har rett til autorisasjon eller lisens som jordmor dersom vilkårene i forskriften vedlegg VI punkt 1 er oppfylt.

§ 7. Autorisasjon og lisens på grunnlag av særlige ervervede rettigheter

Søker med kvalifikasjonsbevis som sykepleier fra Polen og Romania som enten er utferdiget før det tidspunkt som følger av forskriften vedlegg II punkt 5.2.2 eller gjelder en utdanning påbegynt før dette tidspunktet, har kun rett til autorisasjon eller lisens som sykepleier dersom vilkårene i forskriften vedlegg IV er oppfylt.
Søker med kvalifikasjonsbevis som tannlege fra en annen EØS-stat et annet EØS-land eller Sveits som ikke fyller vilkårene i § 5 eller § 6, har rett til autorisasjon eller lisens dersom vilkårene i forskriften vedlegg V er oppfylt.
Søker med kvalifikasjonsbevis som jordmor fra Den tidligere tyske demokratiske republikk, Romania eller Polen, har kun rett til autorisasjon eller lisens som jordmor dersom vilkårene i forskriften vedlegg VI punkt 2 til 5 er oppfylt.

§ 8. Spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevis

Søker har rett til godkjenning som spesialist innen medisin eller odontologi dersom
  1. spesialiteten er godkjent som spesialitet i Norge
  2. søkeren har autorisasjon eller lisens som henholdsvis lege eller tannlege etter § 5, § 6 eller § 7, og
  3. søkeren fremlegger kvalifikasjonsbevis som henholdsvis er omhandlet i forskriften vedlegg II punkt 5.1.2 og 5.1.3 for spesialist innen medisin og punkt 5.3.3 for spesialist innen en avgrenset del av de odontologiske fagområder.
Søker som fremlegger kvalifikasjonsbevis som spesialist innen medisin eller odontologi som ikke svarer til de titler som fremgår av første ledd, har rett til spesialistgodkjenning dersom vedkommende fremlegger en bekreftelse fra myndighetene i den avtalestaten som har utstedt kvalifikasjonsbeviset. Bekreftelsen skal opplyse om at spesialistutdanningen er i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv og at kvalifikasjonsbeviset kan likestilles med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i dette direktiv.

§ 9. Spesialistgodkjenning på grunnlag av ervervede rettigheter

Søker med kvalifikasjonsbevis for spesialistkompetanse som ikke er nevnt i forskriften vedlegg II, har rett til spesialistgodkjenning innen medisin eller odontologi dersom
  1. kvalifikasjonsbevis enten ble utferdiget før, eller gjelder en utdanning påbegynt
    1. før tidspunktet i forskriften vedlegg II punkt 5.1.2 og 5.1.3 for spesialist innen medisin, eller
    2. før tidspunktet i forskriften vedlegg II punkt 5.3.3 for spesialist innen odontologi, og
  2. søkeren fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha arbeidet innen den aktuelle spesialiteten sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.
Søker med kvalifikasjonsbevis tildelt i Spania til leger som fullførte sin spesialistutdanning før 1. januar 1995, har rett til spesialistgodkjenning selv om denne utdanningen ikke oppfyller minstekravene for utdanning i direktivets artikkel 25, dersom dette beviset ledsages av en attest utstedt av ansvarlig spansk myndighet. Attesten skal bekrefte at søkeren har bestått eksamen i særlig faglig kompetanse, jf. spansk kongelig anordning 1497/99.
Søker med kvalifikasjonsbevis tildelt i Spania til leger som fullførte sin spesialistutdanning før 1. januar 1995, har rett til spesialistgodkjenning selv om denne utdanningen ikke oppfyller minstekravene for utdanning i direktivets artikkel 25, dersom dette beviset ledsages av en attest utstedt av kompetent spansk myndighet. Attesten skal bekrefte at søkeren har bestått eksamen i særlig faglig kompetanse, jf. spansk kongelig anordning 1497/99.

§ 10. Godkjenning som spesialist i allmennmedisin

Søker har rett til godkjenning som spesialist i allmennmedisin dersom søkeren
  1. har autorisasjon eller lisens som lege i samsvar med § 5 eller § 6, og
  2. fremlegger slikt bevis som nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.1.4.
Med bevis som kreves i første ledd bokstav b likestilles attest fra en avtalestat som bekrefter at søkeren på det referansetidspunktet som er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.1.4
  1. var etablert på avtalestatens område som lege etter bestemmelsene i direktiv 2005/36/EF artikler 21 om automatisk anerkjennelse eller 23 om ervervede rettigheter, og
  2. hadde rett til å virke som allmennpraktiserende lege med rett til trygderefusjon, uten å ha oppnådd formelle kvalifikasjoner på referansetidspunktet som nevnt i vedlegg II punkt 5.1.4.

§ 11. Driftskonsesjon til apotek

Søker som har gjennomgått utdanning til provisorfarmasøyt, farmasøytisk kandidat, i en annen EØS-stat eller i Sveits og som oppfyller vilkårene i § 5 eller § 6, skal få sin utdanning lagt til grunn som tilsvarende norsk provisorfarmasøytutdanning ved søknad om driftskonsesjon til å drive apotek her i landet.
Stilles det i tilknytning til driftskonsesjon krav om tjeneste i norsk apotek, skal også tilsvarende praksis i en annen EØS-stat eller i Sveits legges til grunn.

§ 12. Godkjenning av søker som ikke oppfyller vilkårene i kapitlet

Søknad om godkjenning til et yrke hvor utdanningen er harmonisert, men søkeren ikke oppfyller vilkårene for automatisk godkjenning etter § 5 til § 11, skal vurderes etter § 13 og § 15 dersom følgende vilkår er oppfylt:
  1. Det er særlige og unntaksvise årsaker til at søkeren ikke oppfyller vilkårene i § 5 til § 11.
  2. Søknaden gjelder en av følgende situasjoner:
    • Søkeren har utdanning til yrket det søkes godkjenning for, men mangler tilstrekkelig yrkeserfaring til å påberope seg ervervede rettigheter, jf. direktivet artikkel 10 bokstav b.
    • Søkeren har relevant godkjenning som lege- eller tannlegespesialist, jf. direktivet artikkel 10 bokstav d.
    • Søkeren er spesialsykepleier uten utdanning i alminnelig sykepleie, jf. direktivet artikkel 10 bokstav f.

Kapittel 3. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for ikke-harmoniserte utdanninger

§ 13. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevis

Søker har rett til autorisasjon eller lisens som ambulansearbeider, apotektekniker, audiograf, bioingeniør, ergoterapeut, fotterapeut, fysioterapeut, helsefagarbeider, helsesekretær, hjelpepleier, kiropraktor, klinisk ernæringsfysiolog, manuellterapeut, naprapat, omsorgsarbeider, optiker, ortopediingeniør, ortoptist, osteopat, paramedisiner, perfusjonist, psykolog, radiograf, reseptarfarmasøyt, tannhelsesekretær, tannpleier, tanntekniker eller vernepleier, dersom søkeren fremlegger kvalifikasjonsbevis som kreves i en annen avtalestat for der å kunne utøve et av overnevnte lovregulerte yrker.
Utdanning på et kvalifikasjonsnivå som nevnt i forskriftens vedlegg I bokstav a gir ikke rett til autorisasjon eller lisens etter første ledd dersom den norske utdanningen er på et kvalifikasjonsnivå som nevnt i vedlegg I bokstav e.
Søker som omfattes av § 12 har tilsvarende rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne bestemmelsen og § 15.

§ 14. Særlige krav som kan stilles når et yrke ikke er lovregulert i landet søker kommer fra

Søker som har utøvd ett av yrkene nevnt i § 13 første ledd i en avtalestat hvor yrket ikke er lovregulert, har rett til autorisasjon eller lisens når søker har utøvd yrket på heltid i minst ett år eller i en tilsvarende periode på deltid, i løpet av de siste ti årene. Søkeren må fremlegge bevis på yrkeskvalifikasjoner som dokumenterer at innehaveren er forberedt til å utøve det aktuelle yrket. § 13 annet ledd gjelder tilsvarende.
Yrkeserfaring som nevnt i første ledd kreves ikke når det søkes om autorisasjon eller lisens på bakgrunn av en lovregulert utdanning på kvalifikasjonsnivåer beskrevet i vedlegg I, bokstav b, c, d eller e.

§ 15. Særlige krav som kan stilles på grunn av utdanningens varighet, innhold og nivå

Helsedirektoratet kan kreve at søker gjennomgår enten en prøveperiode på høyst tre år under veiledning eller består en egnethetsprøve dersom
  1. søkers utdanning er vesentlig forskjellig fra den utdanning som gis for det aktuelle yrket i Norge, eller
  2. det aktuelle yrket i Norge omfatter lovregulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det tilsvarende yrket i søkers hjemstat, og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig forskjellige fra søkers utdanning.
Utdanning som nevnt i første ledd er vesentlig forskjellig fra søkers utdanning når søker mangler kunnskap på områder som er avgjørende for utøvelsen av yrket og søkers utdanning viser viktige forskjeller med hensyn til varighet eller innhold sammenlignet med utdanning som kreves i Norge.
Med prøveperiode menes utøvelse av et lovregulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av dette yrket. Perioden med praksis under tilsyn skal underlegges en vurdering. En slik tilsynsperiode suppleres eventuelt med ytterligere utdanning.
Med egnethetsprøve menes en prøve av søkers faglige kunnskaper for å vurdere søkerens evne til å utøve lovregulert yrke som nevnt i § 13. Prøven organiseres av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet skal utarbeide en liste over fag som, på grunnlag av en sammenligning mellom utdanning og opplæring som kreves i Norge og utdanning eller opplæring søker har, ikke dekkes av det eksamensbevis eller andre kvalifikasjonsbevis søker har. Egnethetsprøven skal ta hensyn til at søker er en kvalifisert yrkesutøver i hjemstaten eller den seneste oppholdsstaten. Prøven skal omfatte fag som velges fra listen, og som det er en vesentlig forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve det aktuelle yrket. Prøven kan også omfatte kunnskap om bestemmelser som gjelder for utøvelse av det aktuelle yrket i Norge. Søkeren skal gis mulighet til å ta egnethetsprøven senest seks måneder etter at direktoratet har bestemt at søkeren må ta en slik prøve.
Før vedtak om prøveperiode eller egnethetstest treffes må det vurderes om kunnskap søker har ervervet ved yrkeserfaring, helt eller delvis oppveier det vesentlige avviket i og mellom utdanningene.
Søker kan velge mellom prøveperiode og egnethetsprøve. Helsedirektoratet skal likevel velge mellom prøveperiode eller egnethetsprøve i følgende tilfeller:
  1. for leger med medisinsk grunnutdanning, legespesialister, sykepleiere, tannleger, tannlegespesialister, jordmødre og farmasøyter som ikke fyller kravene til praksis for å erverve rettigheter som nevnt i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv artiklene 23, 27, 33, 37, 39, 43 og 49,
  2. for godkjenning av relevant spesialitet for leger og tannleger, som kan fremvise formell dokumentasjon på at vedkommende er en spesialist som må ha deltatt i utdanning som leder til en tittel som nevnt i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv vedlegg V punkt 5.1.1, 5.2.2, 5.3.2, 5.4.2, 5.5.2, 5.6.2 og 5.7.1,
  3. for søkere som har yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland som er anerkjent av en annen EØS-medlemsstat eller Sveits og som kan dokumentere tre års praksis i det relevante yrket fra denne staten.

Kapittel 4. Midlertidig tjenesteyting

§ 16. Utøvelse av midlertidig tjenesteyting

Søker som skal utøve yrke som nevnt i helsepersonelloven § 48 første ledd eller som spesialist etter helsepersonelloven § 51, og som er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller i Sveits med det formål å utøve samme lovregulerte yrke der, har rett til å tilby tjenester innen dette yrket under midlertidig opphold i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Dersom yrket ikke er lovregulert der tjenesteyter er etablert, har vedkommende rett til å tilby sine tjenester under midlertidig opphold i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, dersom vedkommende lovlig har utøvet yrket i etableringsstaten i minst ett av de siste ti år.
Tjenesteytingens midlertidige karakter skal vurderes fra sak til sak på bakgrunn av ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.
Tjenesteyter som ønsker refusjon fra trygden skal underrette trygdeetaten om tjenesten. Dersom behovet for omgående behandling medfører at tjenesteyteren ikke får gitt slik underretning, skal underretning gis så snart som mulig etter at tjenesten er utført.
Før en yrkesutøver tilbyr tjenester i samsvar med første ledd, skal vedkommende underrette Helsedirektoratet om tjenestens art og varighet. Underretningen skal fornyes for hvert år tjenesteyter ønsker å utøve yrket.

§ 17. Krav til dokumentasjon

Første gang tjenesten ytes, eller dersom det senere foreligger en vesentlig endring av de forhold som omhandles i dokumentene, skal tjenesteyteren dokumentere
  1. identitet og nasjonalitet
  2. at vedkommende er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller i Sveits med det formål å utøve den aktuelle virksomheten og at det på tidspunktet for utstedelsen ikke er forbudt for vedkommende å praktisere, heller ikke midlertidig
  3. yrkeskvalifikasjoner og
  4. å ha utøvd den aktuelle virksomheten i minst ett av de siste ti årene, dersom yrket ikke er lovregulert i det land tjenesteyter har etablert sin virksomhet.
Søker som skal drive selvstendig virksomhet skal legge frem informasjon om forsikringsdekning for yrkesansvar som gjelder virksomhet i Norge.

§ 18. Saksbehandling og kontroll av yrkeskvalifikasjoner

Helsedirektoratet kan kontrollere tjenesteyterens yrkeskvalifikasjoner før tjenesten ytes første gang dersom dette anses nødvendig for å unngå alvorlig skade på pasienters helse og kontrollen ikke går ut over det som er nødvendig for formålet. Dette gjelder likevel ikke yrkeskvalifikasjonene til lege, tannlege, sykepleier, jordmor eller provisorfarmasøyt som godkjennes etter kapittel 2.
Helsedirektoratet skal beslutte og informere tjenesteyter om yrkeskvalifikasjonene vil bli kontrollert eller ikke innen en måned etter å ha mottatt nødvendig dokumentasjon og i alle fall ikke senere enn to måneder etter. Blir beslutningen fattet senere enn en måned etter, skal tjenesteyter underrettes om årsaken til dette og når beslutningen vil foreligge.
Tjenesteyter som ikke har mottatt informasjon om beslutning om kontroll av yrkeskvalifikasjoner innen to måneder etter at Helsedirektoratet mottok nødvendig dokumentasjon, har rett til å utøve yrket.
Dersom tjenesteyterens kvalifikasjoner kontrolleres, skal tjenesteyter underrettes om resultatet av kontrollen. Tjenesteyter har rett til å utøve yrket senest tre måneder etter at Helsedirektoratet mottok nødvendig dokumentasjon og senest en måned etter at Helsedirektoratet besluttet å kontrollere kvalifikasjonene.
Dersom det foreligger en vesentlig forskjell mellom tjenesteyters yrkeskvalifikasjoner og de krav som stilles i norsk utdanning, og denne forskjellen kan være til skade for pasientsikkerheten, skal tjenesteyter tilbys å dokumentere sine kunnskaper ved en egnethetsprøve. Tilbudt egnethetsprøve må bestås før midlertidig tjeneste kan utøves.
Tjenesteyter som ikke har fått tilbud om en egnethetsprøve innen en måned etter at Helsedirektoratet besluttet at tjenesteyter må gjennomføre en egnethetsprøve, har rett til å utøve yrket.

§ 19. Informasjon til pasienter

Tjenesteyter som benytter yrkestittelen fra en avtalestat vedkommende er etablert i eller benytter tittelen på sitt kvalifikasjonsbevis, skal gi pasientene skriftlig opplysning om
  1. navnet på og adressen til tilsynsmyndigheten i det land vedkommende er etablert, dersom virksomheten er lovregulert der, og
  2. forsikringsdekning eller andre former for personlig eller kollektiv sikkerhetsstillelse med hensyn til yrkesansvar.
Relevant myndighet skal sikre utveksling av informasjon som er nødvendig for at klager fra pasienter skal bli fulgt opp på en riktig måte.

§ 20. Krav til yrkesutøvelsen

Helsepersonelloven gjelder for helsepersonell som etter bestemmelsene i dette kapitlet har rett til midlertidig å utøve yrke som helsepersonell i Norge.

Kapittel 5. Profesjonskort

§ 20a. Rett til profesjonskort

En yrkesutøver som er lovlig etablert i en EØS-stat som fysioterapeut, sykepleier eller provisorfarmasøyt har rett til å få utstedt profesjonskort etter søknad.
Et profesjonskort er et elektronisk sertifikat som bevis for at yrkesutøveren oppfyller alle nødvendige betingelser for etablering eller midlertidig tjenesteyting i en EØS-stat. Kortet erstatter dokumentasjon og godkjenning av yrkesmessige kvalifikasjoner ved etablering etter kapittel 2 og 3 eller ved midlertidig tjenesteyting etter kapittel 4.
Yrkesutøveren skal benytte IMI ved søknaden.
Søknad om profesjonskort for yrkesutøvere som har utdannet eller etablert seg i Norge og som ønsker å utøve sitt yrke i en annen EØS-stat, behandles etter reglene i denne forskriften § 20b til § 20d. Søknad om profesjonskort for yrkesutøvere som har utdannet eller etablert seg i en annen EØS-stat og som ønsker å utøve sitt yrke i Norge, behandles etter reglene i denne forskriften § 20e.
Vedtak eller manglende vedtak etter dette kapitlet, kan påklages etter § 21a.

§ 20b. Etablering som sykepleier, provisorfarmasøyt eller fysioterapeut i en annen EØS-stat

En yrkesutøver som har utdannet seg i Norge som sykepleier, provisorfarmasøyt eller fysioterapeut, kan søke om profesjonskort for etablering i en annen EØS-stat.
Søkeren skal legge frem slik dokumentasjon som kreves av den aktuelle vertsstaten. Helsedirektoratet skal bekrefte at den fremlagte dokumentasjonen er gyldig og autentisk. Dersom det foreligger rimelig tvil om dokumentasjonen er gyldig og autentisk, kan direktoratet be utstederen om å verifisere eller be yrkesutøveren om å levere bekreftede kopier.
Helsedirektoratet sender søknaden med bekreftelse til ansvarlige myndigheter i den eller de landene der søkeren ønsker å utøve sitt yrke. Direktoratet skal samtidig informere søkeren om søknadens status.
Helsedirektoratet skal behandle søknaden innen en måned etter at søknaden er mottatt. Dersom direktoratet har opplyst søkeren om at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, jf. § 21 andre ledd, skal søknaden behandles innen en måned etter at all nødvendig dokumentasjon er mottatt.

§ 20c. Midlertidig tjenesteyting som fysioterapeut i en annen EØS-stat

En yrkesutøver som er lovlig etablert i Norge som fysioterapeut kan søke om profesjonskort for midlertidig tjenesteyting i en annen EØS-stat. Slike søknader skal behandles etter reglene i § 20b andre til fjerde ledd.

§ 20d. Midlertidig tjenesteyting som sykepleiere og provisorfarmasøyter i en annen EØS-stat

En yrkesutøver som er lovlig etablert i Norge som sykepleier eller provisorfarmasøyt, kan søke om profesjonskort for midlertidig tjenesteyting i en annen EØS-stat.
Søkeren skal legge frem slik dokumentasjon som kreves av den aktuelle vertsstaten.
Profesjonskortet utstedes av Helsedirektoratet og sendes til de ansvarlige myndighetene i den eller de statene der søkeren ønsker å utøve sitt yrke. Direktoratet skal samtidig informere søkeren om søknadens status.
Helsedirektoratet skal behandle søknaden innen en måned etter at søknaden er mottatt. Dersom direktoratet har opplyst søkeren om at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, skal søknaden behandles innen tre uker etter at all nødvendig dokumentasjon er mottatt.
Profesjonskort utstedt etter denne bestemmelsen gjelder for 18 måneder. Dersom yrkesutøveren ønsker å utøve sitt yrke i et annet land enn profesjonskortet ble utstedt for eller som ønsker å utøve sitt yrke lenger enn 18 måneder, kan yrkesutøveren søke om forlengelse. Yrkesutøveren må levere dokumentasjon hvis det har skjedd noen endringer siden kortet ble utstedt.

§ 20e. Yrkesutøvere som ønsker å utøve sitt yrke i Norge

En yrkesutøver som har utdannet seg i en annen EØS-stat som sykepleier, provisorfarmasøyt eller fysioterapeut og som ønsker å utøve sitt yrke i Norge, kan søke om profesjonskort for etablering eller midlertidig tjenesteyting.
Søkeren skal legge frem slik dokumentasjon som kreves etter kapittel 2, 3 eller 4.
Helsedirektoratet utsteder profesjonskort basert på slike søknader når de oversendes fra ansvarlige myndigheter i det landet der søkeren er utdannet. Dersom det foreligger rimelig tvil, kan Helsedirektoratet kreve ytterligere opplysninger eller bekreftede kopier fra de ansvarlige myndighetene som har oversendt søknaden.
Søknaden kan avslås dersom Helsedirektoratet ikke mottar nødvendig dokumentasjon.
Ved søknad om profesjonskort for sykepleier eller provisorfarmasøyt, skal Helsedirektoratet innen en måned etter at søknaden er oversendt fatte vedtak om avslag eller utstedelse av profesjonskort. Ved søknad om profesjonskort som fysioterapeut, skal Helsedirektoratet innen to måneder etter at søknaden er oversendt fatte vedtak om avslag eller utstedelse av profesjonskort eller om prøveperiode eller egnethetsprøve etter § 15 eller § 18 femte ledd.
Direktoratet kan i den enkelte sak forlenge fristen i femte ledd med inntil to uker dersom det er behov for dette for å kunne vurdere søknaden. Fristen kan i særlige tilfeller forlenges ytterligere med inntil to uker dersom det er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. Hvis fristen forlenges skal dette begrunnes og søkeren skal informeres.
Hvis Helsedirektoratet ikke fatter vedtak innen fristen etter femte jf. sjette ledd, skal profesjonskortet utstedes automatisk via IMI.
Arbeidsgivere, kunder, pasienter, offentlige kontorer og andre interesserte aktører skal ha adgang til å kontrollere ektheten og gyldigheten av et profesjonskort.
Dersom søkeren også har søkt om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter kapittel 2 eller 3 eller sendt en melding om midlertidig tjenesteyting etter kapittel 4, skal Helsedirektoratet behandle denne søknaden så snart som mulig i etterkant av vedtaket om profesjonskort.

Kapittel 6. Felles saksbehandlingsregler

§ 21. Behandling av søknad

Helsedirektoratet fatter vedtak om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter forskriften.
Helsedirektoratet skal bekrefte å ha mottatt søknad innen en måned etter at den ble mottatt. Søker skal informeres om hvilke dokumenter som eventuelt mangler. Søknad skal avgjøres så snart som mulig, og senest tre måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt. Når Helsedirektoratet mottar søknader om profesjonskort som er sendt fra ansvarlige myndigheter i en annen EØS-stat, gjelder egne frister etter § 20e femte og sjette ledd.
For søknad etter kapittel 3 er fristen senest fire måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt.

§ 21a. Klage på vedtak og manglende vedtak

Vedtak om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter kapittel 2 eller kapittel 3 kan påklages til Statens helsepersonellnemnd.
Følgende vedtak eller manglende vedtak kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten:
  1. oversittelse av frister fastsatt i denne forskriften ved manglende vedtak om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter kapittel 2 eller kapittel 3
  2. vedtak om å kontrollere kvalifikasjonene og pålegge egnethetsprøve ved midlertidig tjenesteyting etter § 18
  3. varsling til andre land etter § 28.

§ 22. Nekting av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Selv om vilkårene i kapitlene 2 og 3 er oppfylt, har søker ikke rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall.

§ 23. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av utdanning ervervet i et tredjeland

Søker har rett til å få sin søknad om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning vurdert etter forskriften kapittel 3 dersom vedkommende har kvalifikasjonsbevis utstedt i et tredjeland, oppfyller direktivets minstekrav til utdannelse og har minst tre års attestert yrkeserfaring fra en avtalestat som har anerkjent beviset.
Søker som ikke har yrkeserfaring som nevnt i første ledd, og som fremlegger kvalifikasjonsbevis utstedt av et tredjeland vedlagt bekreftelse fra en EØS-stat eller Sveits på at dette landet har anerkjent beviset, skal ved søknad om autorisasjon, lisens eller godkjenning som spesialist få sin utdanning vurdert etter helsepersonelloven § 48a første ledd bokstav a eller c, § 49 eller § 51. Helsedirektoratet skal også vurdere yrkeserfaring bekreftet opparbeidet i en EØS-stat eller i Sveits.

§ 24. Språkkrav

Helsepersonell som får autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning eller som skal utøve midlertidig tjeneste i samsvar med kapittel 4, skal inneha de språkkunnskaper som er nødvendige for en forsvarlig yrkesutøvelse.
Arbeidsgiveren og helsepersonellet skal påse at språkkunnskapene er tilstrekkelige. Det samme gjelder for kommuner og regionale helseforetak når de inngår avtaler med privatpraktiserende helsepersonell om å yte tjenester på deres vegne.

§ 25. Informasjon

Søker som ønsker autorisasjon i medhold av forskriften eller som melder fra om midlertidig tjenesteyting i samsvar med kapittel 4, skal henvende seg til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet skal sørge for at vedkommende får opplysninger om norsk lovgivning som har betydning for utøvelse av yrket.
Informasjon om EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv kan også fås hos Helsedirektoratet.

§ 26. Dokumentasjon ved søknad

Helsedirektoratet kan kreve at den som søker om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fremlegger
  1. bevis for søkerens identitet og nasjonalitet
  2. kopi av bekreftelse på yrkeskvalifikasjoner eller bevis for formelle kvalifikasjoner som gir adgang til det aktuelle yrket
  3. attest for yrkeserfaring der det følger av forskriften
  4. opplysninger om suspensjon, begrensninger i eller tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på grunn av alvorlig yrkesmessig feilhandling, strafferettslig reaksjon eller andre forhold
  5. en attest fra ansvarlig myndighet i søkerens hjemstat som slår fast at den aktuelle dokumentasjon på formelle kvalifikasjoner er slik som det går frem av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.
Dokumentene som nevnt i bokstav d skal ikke være eldre enn tre måneder. Dersom relevant avtalestat ikke utsteder de nødvendige dokumenter, kan disse erstattes av en attest som dokumenterer en forsikring på ære og samvittighet gitt av søkeren for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet, en notarius publicus eller et kvalifisert bransjeorgan i vedkommende stat.
Søkeren skal på anmodning gi opplysninger som er nødvendige for å slå fast om utdanningen er vesentlig forskjellig fra norsk utdanning. Der det ikke er mulig for søkeren å legge frem opplysningene, skal kontaktpunkt, ansvarlig myndighet eller annet relevant organ i den staten yrkeskvalifikasjonene er ervervet, oppgis.
Ved begrunnet tvil kan Helsedirektoratet kreve en bekreftelse fra ansvarlig myndighet i en annen EØS-stat eller i Sveits på gyldigheten av utstedt kvalifikasjonsbevis og på at søkeren oppfyller de utdanningskrav som er fastsatt i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.
Ved begrunnet tvil og der kvalifikasjonsbeviset omfatter utdanning helt eller delvis ved en institusjon som er lovlig etablert på territoriet til en annen EØS-stat eller Sveits, kan Helsedirektoratet undersøke om
  1. utdanningsforløpet ved institusjonen som gav utdanningen har vært formelt sertifisert av utdanningsmyndigheten i en EØS-stat eller i Sveits
  2. de utstedte kvalifikasjonsbevis samsvarer med de bevis som den aktuelle EØS-staten eller Sveits utsteder for tilsvarende utdanning
  3. kvalifikasjonsbevis gir de samme yrkesmessige rettigheter på territoriet til den avtalestaten hvor kvalifikasjonsbeviset ble ervervet.

§ 27. Bruk av tittel

Helsepersonell som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter forskriften, skal bruke den norske yrkestittelen som svarer til vedkommende yrke.
Ved midlertidig tjenesteyting etter kapittel 4 skal helsepersonellet benytte yrkestittelen fra den avtalestaten vedkommende er etablert, dersom slik tittel finnes. Tittelen skal angis på denne statens språk på en slik måte at forveksling med norsk tittel unngås. Dersom det ikke finnes noen yrkestittel i denne staten, skal tittelen på kvalifikasjonsbeviset anvendes. Helsepersonell som midlertidig har rett til å utøve yrke som lege, legespesialist, tannlege, tannlegespesialist, sykepleier, jordmor eller provisorfarmasøyt i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, kan bruke norsk yrkestittel. Er tjenesteyters kvalifikasjoner kontrollert etter § 18, skal norsk tittel benyttes.

§ 28. Varsling til andre land

Dersom en yrkesutøver her i landet har fått begrenset retten til å utøve yrket, skal Statens helsetilsyn varsle ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-stater. Varslingen skal inneholde informasjon om
  1. identiteten til yrkesutøveren,
  2. hvilket yrke det gjelder,
  3. hvilken myndighet som har fattet vedtaket,
  4. omfanget av vedtaket, og
  5. hvilken periode vedtaket gjelder.
Varslingen skal skje innen tre dager etter vedtaket eller dommen. Dersom begrensningen eller forbudet mot å utøve yrket opphører eller dersom vedtaket eller dommen er opphevet, skal ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-stater underrettes om dette innen tre dager.
Yrkesutøveren skal straks informeres om varslingen. Varslingen kan påklages etter § 21a.
Varslings- og informasjonsplikten etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende overfor ansvarlige myndigheter i Sveits dersom yrkesutøveren har yrkesmessig tilknytning til Sveits.
Dersom Statens helsetilsyn eller politiet ikke varsler kan Helsedirektoratet varsle i stedet etter reglene i denne bestemmelsen.

§ 29. Utstedelse av bekreftelse til bruk i en annen EØS-stat

Helsedirektoratet skal etter forespørsel fra helsepersonell som vil søke om godkjenning av kvalifikasjonsbevis eller gi melding om midlertidig tjenesteyting i en annen EØS-stat eller i Sveits, utferdige bekreftelse på at yrkesutøveren etter lovgivningen har rett til å utøve yrket og eventuelt har bevis som spesialist eller allmennpraktiserende lege. Helsedirektoratet gir etter forespørsel bekreftelse på at lege som omfattes av § 10 har rett til å utøve virksomhet som allmennpraktiserende lege med refusjon fra folketrygden uten å ha oppnådd slikt bevis som omhandlet i § 10 annet ledd bokstav b.
Bekreftelsen etter første ledd kalles tilbake dersom yrkesutøverens autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning senere tilbakekalles, suspenderes eller retten til å rekvirere legemidler innskrenkes. Det samme gjelder dersom vedkommende frivillig gir avkall på sin autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning eller sin rett til å forskrive legemidler.

§ 30. Utfyllende regler

Helsedirektoratet kan gi utfyllende bestemmelser om innhold, organisering og gjennomføring av prøveperiode og egnethetsprøve i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.

§ 31. Nordiske statsborgere

For statsborgere fra Danmark, Finland, Island og Sverige suppleres forskriften av overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer.

§ 32. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. november 2008. Fra samme tid oppheves forskrift 21. desember 2000 nr. 1377 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen).

Vedlegg I – Kvalifikasjonsnivåer

Yrkeskvalifikasjonene er ordnet i følgende nivåer:
  1. En kompetanseattest utstedt av kompetent myndighet i hjemstaten på grunnlag av
    1. enten et opplæringskurs som ikke utgjør noen del av en attest eller et diplom i betydningen til bokstav b, c, d eller e, eller en særskilt eksamen uten forutgående opplæring, eller utøvelse av yrket på heltid i en medlemsstat i tre sammenhengende år eller av tilsvarende varighet på deltid i løpet av de siste ti årene, eller
    2. generell utdanning fra grunnskole eller videregående skole, med dokumentasjon på at innehaveren har ervervet generell kunnskap.
  2. En attest som dokumenterer en bestått videregående opplæring
    1. enten av generell karakter, supplert av annet studium eller annen yrkesrettet utdanning enn den som er nevnt under bokstav c, eller av en praktisk eller faglig praksisperiode som krevdes i tillegg til nevnte studium, eller
    2. av teknisk eller faglig karakter, eventuelt supplert av et studium eller en yrkesrettet utdanning som nevnt i nr. 1, eller av en praktisk eller faglig praksisperiode som krevdes i tillegg til nevnte studium.
  3. Et diplom som dokumenterer bestått fullføring av
    1. enten en annen utdanning ut over videregående opplæring enn det som er nevnt under bokstav d og e, av minst ett års varighet, eller av tilsvarende varighet på deltid, der et av opptaksvilkårene vanligvis er at søkeren har bestått en videregående opplæring som er nødvendig for å oppnå adgang til universitet eller høyere utdanning eller fullføring av tilsvarende skoleutdanning ut over videregående opplæring, samt den yrkesrettede utdanning som måtte kreves i tillegg til utdanning ut over videregående opplæring, eller
    2. når det gjelder et lovregulert yrke, opplæring med en særlig struktur, inkludert i vedlegg II til direktiv 2005/36/EF, tilsvarende utdanningsnivået i nr. 1, som gir en sammenlignbar yrkesmessig standard og som forbereder utøveren til et sammenlignbart nivå med hensyn til ansvar og funksjoner.
  4. Et diplom som dokumenterer at innehaveren har bestått en utdanning ut over videregående opplæring av minst tre års og ikke mer enn fire års varighet, eller av tilsvarende varighet på deltid. Utdanningen må ha foregått ved et universitet, en høyere utdanningsinstitusjon eller en annen institusjon på tilsvarende opplæringsnivå. Søkeren må også ha bestått den yrkesrettede utdanningen som kreves i tillegg til utdanning ut over videregående opplæring.
  5. Et diplom som viser at innehaveren har bestått en utdanning ut over videregående opplæring av minst fire års varighet, eller av tilsvarende varighet på deltid. Utdanningen må ha foregått ved et universitet, en institusjon for høyere utdanning eller en annen institusjon på tilsvarende utdanningsnivå. Søkeren må hvor det er aktuelt ha bestått den yrkesrettede utdanningen som kreves i tillegg til utdanning ut over videregående opplæring.
Alle kvalifikasjonsbevis eller sett av kvalifikasjonsbevis utstedt av kompetent myndighet i en EØS-stat, som bevitner bestått utdanning innenfor EØS og som er godkjent av vedkommende stat som å være på et tilsvarende nivå og som gir innehaveren de samme rettigheter med hensyn til adgang til eller utøvelse av et yrke eller forbereder kandidaten for utøvelse av vedkommende yrke, skal behandles som et kvalifikasjonsbevis av den type som omfattes av første ledd, inkludert det aktuelle nivået.
Alle yrkeskvalifikasjoner, selv om de ikke oppfyller kravene i gjeldende lov- eller forskriftsbestemmelser for adgang til eller utøvelse av et yrke i den staten yrkeskvalifikasjonen er ervervet, som gir innehaveren rettigheter etter forskriften, skal behandles som kvalifikasjonsbevis under de samme vilkår som i første ledd. Dette gjelder særlig dersom hjemstaten hever nivået for den utdanning som kreves for adgang til et yrke og for utøvelse av dette yrket, og dersom en enkeltperson som har gjennomgått den tidligere utdanningen, som nå ikke oppfyller kravene i den nye kvalifikasjonen, drar fordel av ervervede rettigheter i henhold til nasjonale lov- eller forskriftsbestemmelser; i slike tilfeller blir den tidligere utdanningen å anse som å tilsvare nivået for den nye utdanningen.
Merknad:
Regulerte helseyrker og nivåer etter artikkel 11 i direktivet
Yrke Krav til kvalifikasjoner Nivå art. 11
Ambulansearbeider Videregående opplæring + opplæring i bedrift B
Apotektekniker 3 år videregående opplæring B
Audiograf Bachelor i audiograf D
Bioingeniør Bachelor i bioingeniørfag D
Ergoterapeut Bachelor i ergoterapi D
Fotterapeut 3 år videregående opplæring B
Fysioterapeut Bachelor i fysioterapi D
Helsefagarbeider Videregående opplæring B
Helsesekretær 3 år videregående opplæring B
Hjelpepleier 3 år videregående opplæring B
Kiropraktor Ikke utdanning i Norge, andre land: masterutdanning
Klinisk ernæringsfysiolog Master i ernæring E
Manuellterapeut Bachelor i fysioterapi + toårig klinisk masterstudium i manuellterapi E
Naprapat Ikke utdanning i Norge, Sverige: 4 år Naprapathögskolan i Stockholm + 1 år turnustjeneste
Omsorgsarbeider Videregående opplæring B
Optiker Bachelor i optometri D
Ortopediingeniør Bachelor i ortopediingeniørfag D
Ortoptist Ikke utdanning i Norge, Tyskland 3 år, England 4 år
Osteopat Bachelor i osteopati + ettårig videreutdannelse D
Paramedisiner Bachelor i paramedisin * D
Perfusjonist Ikke utdanning i Norge, Danmark: 2 år Den Danske Perfusionist Skole i Århus, må ha fullført utdannelse som sykepleier, hospitallaborant, lege eller ingeniør (medicoteknik)
Psykolog Psykologi (profesjonsstudium) E
Radiograf Bachelor i radiografi D
Reseptarfarmasøyt Bachelor i farmasi – reseptarutdanning D
Tannhelsesekretær 3 år videregående opplæring B
Tannpleier Bachelor i tannpleie D
Tanntekniker Bachelor i tannteknikk D
Vernepleier Bachelor i vernepleie D

Vedlegg II – Godkjenning ved harmoniserte utdanninger gjelder med oppføringer som fremgår av vedlegget

For å lese vedlegget se her: pdf-fil

Vedlegg III – ervervede rettigheter for søker med utdanning fra det tidligere Øst-Tyskland, det tidligere Tsjekkoslovakia, det tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia

Kvalifikasjonsbevis som nevnt i nr. 1-4 er likestilt med bevis som nevnt i forskriften § 6 og § 9 og gir rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom
  1. søkeren legger frem en attest utstedt av kompetent myndighet som dokumenterer at søkeren faktisk og rettmessig har utøvd det aktuelle yrket på den aktuelle medlemsstatens territorium i minst tre sammenhengende år i løpet av de fem år før attesten ble utstedt, og
  2. Kompetent myndighet i de aktuelle landene må dokumentere at slike kvalifikasjonsbevis har samme rettslige gyldighet innenfor deres territorium som de kvalifikasjonsbevis de selv utsteder når det gjelder adgang til yrkesvirksomhet som nevnt i nr. 1 og som farmasøyt når det gjelder virksomheten nevnt i direktiv 2005/36/EF artikkel 45 nr. 2.
1. Kvalifikasjonsbevis som gir adgang til yrkesaktivitet som lege med grunnutdanning og med spesialistutdanning, som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie, som tannlege, som tannlege med spesialistutdanning, som jordmor og som farmasøyt, ervervet på territoriet til det tidligere Øst-Tyskland, men som ikke oppfyller de krav til minsteutdanning som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 24, 25, 31, 34, 35, 38, 40 og 44, dersom slike bevis dokumenterer bestått fullføring av opplæring som var påbegynt før
  1. 3. oktober 1990 for leger med grunnutdanning, sykepleiere med ansvar for alminnelig sykepleie, tannleger, tannleger med spesialistutdanning, veterinærer, jordmødre og farmasøyter, og
  2. 3. april 1992 for leger med spesialistutdanning.
Kvalifikasjonsbevis som nevnt i første ledd gir søkeren rett til å utøve yrket på tysk territorium under de samme vilkår som kvalifikasjonsbevis utstedt av vedkommende tyske myndigheter som nevnt i forskriften vedlegg II nr. 5.1.1, 5.1.2, 5.2.2, 5.3.2, 5.3.3, 5.4.2, 5.5.2 og 5.6.2.
2. Kvalifikasjonsbevis som gir adgang til yrkesaktivitet som lege med grunnutdanning og med spesialistutdanning, som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie, som farmasøyt og som jordmor, som innehas av borgere i medlemsstatene og som er utstedt av det tidligere Tsjekkoslovakia, eller for Den tsjekkiske republikk og Slovakia hvis opplæring var påbegynt før 1. januar 1993.
3. Bevis for yrkeskvalifikasjoner som gir adgang til yrkesaktivitet som nevnt i nr. 1 som innehas av borgere i medlemsstatene og er utstedt av det tidligere Sovjetunionen, eller hvis opplæring var påbegynt
  1. for Estland, før 20. august 1991,
  2. for Latvia, før 21. august 1991,
  3. for Litauen, før 11. mars 1990.
4. Kvalifikasjonsbevis som gir adgang til yrkesaktivitet som nevnt i nr. 1, som innehas av borgere i medlemsstatene og er utstedt av det tidligere Jugoslavia, eller hvis utdanning når det gjelder Slovenia, var påbegynt før 25. juni 1991, eller når det gjelder Kroatia, utdanningen var påbegynt før 1. juli 2013.

Vedlegg IV – særlig ervervede rettigheter for sykepleiere fra Polen og Romania

1. For polske og rumenske sykepleiere med ansvar for alminnelig sykepleie, kommer bare følgende bestemmelser om ervervede rettigheter til anvendelse.
2. Helsedirektoratet skal godta kvalifikasjonsbevis som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie som ikke oppfyller de minstekravene for utdanning som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 31 dersom det er tildelt av, eller hvis opplæring startet i, Polen før 1. mai 2004. Kvalifikasjonsbeviset må ledsages av en attest som dokumenterer at søkeren faktisk og rettmessig har utøvd yrket som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie i Polen i den perioden som er angitt nedenfor:
  1. kvalifikasjonsbevis som sykepleier på universitetsnivå (dyplom licencjata pielćgniarstwa) i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før attesten ble utstedt,
  2. kvalifikasjonsbevis som sykepleier som dokumenterer fullføring av utdanning ut over videregående nivå ved en medisinsk fagskole (dyplom pielęgniarki albo pielęgniarki dyplomowanej) i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før attesten ble utstedt.
3. Helsedirektoratet skal godta følgende kvalifikasjonsbevis for sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie med utdanning fra Romania som ikke oppfyller de minstekravene for utdanning som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 31:
  1. Certificat de competențe profesionale de asistent medical generalist fra en høyere yrkesfaglig utdanning ved en școală postliceală dersom det er tildelt av, eller hvis opplæring startet i, Romania før 1. januar 2007.
  2. Diplomă de absolvire de asistent medical generalist fra en kortere høyere yrkesfaglig utdanning dersom det er tildelt av, eller hvis opplæring startet i, Romania før 1. oktober 2003.
  3. Diplomă de licență de asistent medical generalist fra en høyere utdanning dersom det er tildelt av, eller hvis opplæring startet før 1. oktober 2003.

Kvalifikasjonsbeviset må ledsages av en attest som dokumenterer at søkeren faktisk og rettmessig har utøvd yrket som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie i Romania i minst tre sammenhengende år i de siste fem årene før attesten ble utstedt.

4. Virksomhet som nevnt i punktene 1–3 må ha omfattet fullt ansvar for planlegging, organisering og utføring av omsorg for pasienten.
5. Helsedirektoratet skal også godta følgende kvalifikasjonsbevis for sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie med utdanning fra Romania som ikke oppfyller de minstekravene for utdanning som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 31:
  1. Kvalifikasjonsbevis som nevnt i punkt 3 bokstav b eller c, forutsatt at det er ledsaget av følgende kvalifikasjonsbevis som er utstedt etter fullføring av et særlig etterutdanningsprogram:
    • Diplomă de licență, som omhandlet i § 3 punkt 2 i den rumenske undervisningsministerens og helseministerens felles bekjentgjørelse nr. 4317/943/2014 av 11. august 2014 om godkjenning av det særlige etterutdanningsprogrammet for personer med en høyere yrkesfaglig utdanning til supplering av grunnutdanningen som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie, dersom grunnutdanningen er ervervet før 1. januar 2007 (Romanias statsblad nr. 624 av 6. august 2014), ledsaget av et tillegg til eksamensbeviset som viser at studenten har fullført det særlige etterutdanningsprogrammet.
  2. Kvalifikasjonsbevis på høyere nivå som er nevnt i § 4 i den rumenske undervisningsministerens bekjentgjørelse nr. 5114/2014 om godkjenning av metodene for tilrettelegging, gjennomføring og fullføring av det særlige etterutdanningsprogrammet for personer med høyere yrkesfaglig utdanning til supplering av grunnutdanning som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie, dersom grunnutdanningen er ervervet før 1. januar 2007 (Romanias statsblad nr. 5 av 6. januar 2015), forutsatt at kvalifikasjonsbeviset er ledsaget av følgende kvalifikasjonsbevis som er utstedt etter fullføring av et særlig etterutdanningsprogram:
    • Certificatul de revalorizare a competențelor profesionale, som omhandlet i § 3 punkt 1 og i vedlegg 3 i den rumenske undervisningsministerens og helseministerens felles bekjentgjørelse nr. 4317/943/2014 av 11. august 2014 og i § 16 i den rumenske undervisningsministerens bekjentgjørelse nr. 5114/2014.
6. Helsedirektoratet skal godkjenne kvalifikasjonsbevis i sykepleie tildelt i Polen, til sykepleiere som fullførte sin utdanning før 1. mai 2004, men som ikke var i overensstemmelse med minstekravene for utdanning som fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 31. Søker må legge frem et «bachelor»-diplom som er oppnådd på grunnlag av et særlig kompletteringsprogram i henhold til artikkel 11 i polsk lov av 20. april 2004 vedrørende endring i lov om yrkene sykepleier og jordmor og om andre rettsakter, og den polske helseministerens forordning av 11. mai 2004 vedrørende nærmere vilkår for å tilby studier for sykepleiere og jordmødre som innehar et eksamensbevis fra videregående skole (avsluttende eksamen – «matura») og som har bestått eksamen ved et medisinsk gymnas og medisinske fagskoler som underviser i sykepleier- og jordmoryrket, med det mål å verifisere at den aktuelle personen har et nivå med hensyn til kunnskap og kompetanse som er sammenlignbart med nivået for sykepleiere som innehar de kvalifikasjoner som, når det gjelder Polen, er definert i forskriften vedlegg II nr. 5.2.2.

Vedlegg V – særlig ervervede rettigheter for tannleger

1. For utøvelse av yrke som tannlege i henhold til kvalifikasjonene i forskriften vedlegg II nr. 5.3.2, skal Helsedirektoratet godkjenne kvalifikasjonsbevis utstedt i Italia, Spania, Østerrike, Den tsjekkiske republikk, Romania og Slovakia til personer som begynte sin medisinske opplæring senest på den referansedato som er fastsatt i nevnte vedlegg for vedkommende medlemsstater, ledsaget av en attest utstedt av kompetent myndighet i denne medlemsstaten.
Attesten må vise at de to følgende vilkårene er oppfylt:
  1. Søkeren har faktisk, rettmessig og som hovedbeskjeftigelse i den aktuelle medlemsstat utøvd den virksomhet som er nevnt i direktiv 2005/36/EF artikkel 36 i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem år forut for utstedelsen av attesten.
  2. Søkeren er autorisert til å utøve den nevnte virksomhet i henhold til de samme vilkår som innehavere av kvalifikasjonsbevis for den aktuelle medlemsstat som vist i forskriften vedlegg II nr. 5.3.2.
Personer som har bestått minst tre års studier, dokumentert av kompetent myndighet i vedkommende medlemsstat som å tilsvare utdanningen nevnt i direktivet artikkel 34, skal være unntatt fra kravet til tre års praktisk yrkeserfaring som nevnt i annet ledd bokstav a).
Når det gjelder Den tsjekkiske republikk og Slovakia, skal kvalifikasjonsbevis ervervet i det tidligere Tsjekkoslovakia gis samme grad av godkjenning som tsjekkiske og slovakiske kvalifikasjonsbevis og i henhold til de samme vilkår som i forrige ledd.
2. Helsedirektoratet skal godkjenne kvalifikasjonsbevis som er utstedt i Italia til søker som påbegynte sin universitetsutdanning i medisin mellom 28. januar 1980 og 31. desember 1984, ledsaget av en attest utstedt av vedkommende italienske myndigheter.
Attesten må vise at de tre følgende vilkårene er oppfylt:
  1. Søker skal ha bestått den relevante egnethetsprøven som avholdes av kompetent italiensk myndighet for å slå fast at de aktuelle personene har et kunnskaps- og ferdighetsnivå som tilsvarer nivået for innehavere av de kvalifikasjonsbevis som er oppført for Italia i forskriften vedlegg II nr. 5.3.2.
  2. Søker har faktisk, rettmessig og som hovedbeskjeftigelse i Italia utøvd virksomhet som nevnt i direktivet artikkel 36 i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.
  3. Søker har tillatelse til å utøve, eller faktisk, rettmessig og som hovedbeskjeftigelse utøver, den virksomhet som er nevnt i direktivet artikkel 36, på samme vilkår som innehavere av de kvalifikasjonsbevis som er oppført for Italia i forskriften vedlegg II nr. 5.3.2.
Søker som har bestått minst tre års studier, dokumentert av kompetent myndigheter som å tilsvare utdanningen nevnt i direktivet artikkel 34, skal være unntatt fra kravet om en egnethetsprøve som nevnt i andre ledd bokstav a).
Søker som påbegynte sin medisinske universitetsutdanning etter 31. desember 1984, skal behandles på samme måte som personene omhandlet foran, forutsatt at de forannevnte tre års studier var påbegynt før 31. desember 1994.

Vedlegg VI – særlig ervervede rettigheter for jordmødre

1. Helsedirektoratet skal godkjenne kvalifikasjonsbevis som jordmor utstedt tidligere enn referansedatoen nevnt i forskriften vedlegg II nr. 5.5.2, som oppfyller alle de minstekrav for utdanning som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 40, men som i henhold til artikkel 41 ikke blir godkjent med mindre det ledsages av en attest om yrkespraksis som nevnt i artikkel 41 nr. 2.
Kvalifikasjonsbeviset skal ledsages av en attest som slår fast at søkeren har utøvd yrket faktisk og rettmessig i minst to sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før attesten ble utstedt.
2. Vilkårene i nr. 1 kommer til anvendelse på søkere med kvalifikasjonsbevis som jordmødre som dokumenterer fullført utdanning på territoriet til det tidligere Øst-Tyskland og som oppfyller alle krav til minimumsutdanning som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF artikkel 40, men der kvalifikasjonsbeviset i henhold til forskriften vedlegg III ikke blir godkjent med mindre det ledsages av den attesten om yrkeserfaring som er nevnt i vedlegg II nr. 2, der det dokumenteres et utdanningsforløp som begynte før 3. oktober 1990.
3. For polske jordmødre, kommer bare følgende bestemmelser om ervervede rettigheter til anvendelse.
Helsedirektoratet skal godkjenne følgende kvalifikasjonsbevis som jordmor utstedt av, eller hvis opplæring startet i, Polen før 1. mai 2004 og som ikke oppfyller de krav til minimumsutdanning som er fastsatt i artikkel 40 dersom det ledsages av en attest som dokumenterer at søker har utøvd yrket faktisk og rettmessig i angitt periode:
  1. kvalifikasjonsbevis som jordmor på universitetsnivå (dyplom licencjata położnictwa): minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før attesten ble utstedt,
  2. kvalifikasjonsbevis som jordmor som dokumenterer fullføring av utdanning ut over videregående opplæring ved en medisinsk fagskole (dyplom położnej): minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før attesten ble utstedt.
4. Medlemsstatene skal godkjenne kvalifikasjonsbevis som jordmor tildelt i Polen, til jordmødre som fullførte sin utdanning før 1. mai 2004, som ikke var i overensstemmelse med kravene til minimumsutdanning fastsatt i artikkel 40. Søker skal fremlegge et «bachelor»-diplom som er ervervet på grunnlag av et spesielt kompletteringsprogram i henhold til artikkel 11 i polsk lov av 20. april 2004 vedrørende endring i lov om yrkene sykepleier og jordmor og om andre rettsakter, og den polske helseministerens forordning av 11. mai 2004 vedrørende nærmere vilkår for å tilby studier for sykepleiere og jordmødre som innehar et sertifikat fra videregående skole (avsluttende eksamen – «matura») og som har bestått eksamen ved medisinsk gymnas og medisinske fagskoler som underviser i sykepleier- og jordmoryrket, med det mål å verifisere at den vedkommende person har et nivå med hensyn til kunnskap og kompetanse som er sammenlignbart med nivået for jordmødre som innehar de kvalifikasjoner som, når det gjelder Polen, er definert i forskriften vedlegg II nr. 5.5.2.
5. For rumenske jordmødre, kommer bare følgende bestemmelser om ervervede rettigheter til anvendelse.
Helsedirektoratet skal godkjenne kvalifikasjonsbevis som jordmor (asistent medical obstetricăginecologie) utstedt av Romania før 1. januar 2007 og som ikke oppfyller de krav til minimumsutdanning som er fastsatt i artikkel 40 dersom det ledsages av en attest som dokumenterer at søker har utøvd yrket faktisk og rettmessig i Romania minst fem sammenhengende år i løpet av de siste syv årene før attesten ble utstedt.

Merknader

Til «Kapittel 1. Innledende bestemmelser»

Til «§ 2. Virkeområde»
Helsepersonell som i Norge har ervervet yrkeskvalifikasjoner som ikke tilfredsstiller krav til norsk godkjenning, men som i en annen medlemsstat har fått godkjent disse yrkeskvalifikasjoner, kan ikke benytte denne godkjenningen til i Norge å oppnå andre rettigheter enn dem de ville oppnådd uten denne godkjenningen. Godkjenning kan likevel gis dersom det kan dokumenteres at ytterligere yrkeskvalifikasjoner er tilegnet i den andre medlemsstaten. Problemstillingen er kjent ved søknad om konvertering av spesialistgodkjenning av leger etter Nordisk overenskomst. Et typisk eksempel er at leger med en norsk, ikke fullført, spesialistutdanning som ikke gir rett til spesialistgodkjenning i Norge, søker og får spesialistgodkjenning på Island. Dersom den norske utdanningen tilfredsstiller de islandske kravene for godkjenning, blir søknaden innvilget. Denne islandske spesialistgodkjenningen søkes så konvertert til tilsvarende norsk spesialistgodkjenning etter bestemmelsene i Nordisk overenskomst artikkel 15. Verken Nordisk overenskomst eller direktivet er ment å benyttes på denne måten.
Til «§ 4. Ordforklaringer»
Med lovregulert yrke i bokstav a) menes for norske forhold de yrker som er listet opp i helsepersonelloven § 48. Enkelte yrker som ikke er opplistet i denne bestemmelsen kan ha rettigheter etter blant annet trygdelovgivningen, men slike lovregulerte rettigheter eller plikter faller utenfor forskriftens definisjon av lovregulert yrke.

Til «Kapittel 2. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning ved harmoniserte utdanninger»

Kapittel 2 omhandler vilkår for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for lege, herunder lege med spesialistutdanning og allmennpraktiserende lege med rett til refusjon fra trygden, sykepleier, tannlege og tannlege med spesialistutdanning, jordmor og provisorfarmasøyt. Felles for disse gruppene (som omtales som sektoryrker) er at de har en utdanning som er harmonisert i medlemsstatene ved at det foreligger felles minimumskrav til utdanningens innhold, nivå og varighet som den enkelte medlemsstat er forpliktet til å oppfylle.
Minimumskravene for utdanning for disse fem gruppene går fram av direktiv 2005/36/EF artikkel 24 (medisinsk grunnutdanning), artikkel 25 (spesialistutdanning for lege), artikkel 28 (særlig utdanning for allmennpraktiserende lege med rett til refusjon fra trygden), artikkel 31 og vedlegg V punkt 5.2.1 (utdanning som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie), artikkel 34 og vedlegg V punkt 5.3.1 (odontologisk grunnutdanning), artikkel 35 (odontologisk spesialistutdanning), artikkel 40 og vedlegg V nr. 5.5.1 (utdanning som jordmor) og artikkel 44 og vedlegg V nr. 5.6.1 (utdanning som provisorfarmasøyt).
Søker som dokumenterer gjennomført utdanning i et medlemsland og at utdanningen er i samsvar med bestemmelsene ovenfor, har rett til å få utdanningen automatisk godkjent i et annet medlemsland. Dokumentasjon må referere seg til ett av de kvalifikasjonsbevisene som står oppført i forskriftens vedlegg II (direktivets vedlegg V). På listene er også oppført en referansedato som viser til at utdanningen må være påbegynt og kvalifikasjonsbeviset utstedt etter dette tidspunktet.
De enkelte medlemsstatene kan ha utdanninger som er mer omfattende enn den harmoniserte minimumsutdanningen som følger av direktivet og forskriftens vedlegg II. Kompetent myndighet i dette landet kan likevel ikke kreve at en søker fra en annen medlemsstat, som tilfredsstiller minimumskravene, men ikke søkerlandets mer omfattende krav, må skaffe seg ytterligere kvalifikasjoner for godkjenning.
Søker som ikke oppfyller vilkårene for automatisk godkjenning, kan godkjennes ut fra bestemmelsene om ervervede rettigheter hvis utdanningen er påbegynt eller gjennomført før den ovenfor nevnte referansedato. Det må fremlegges et kvalifikasjonsbevis og dokumentasjon på at yrket er utøvet sammenhengende i minst tre av de siste fem årene.
Videre er det adgang til godkjenning på bakgrunn av «særlige ervervede rettigheter». Dette er aktuelt dersom utdanningen verken tilfredsstiller krav til automatisk godkjenning eller utdanning og yrkespraksis.
Automatisk godkjenning og godkjenning etter ervervede rettigheter er felles for de fem sektoryrkene, men ikke alle har bestemmelser om særlige ervervede rettigheter.
Det er verdt å merke seg at når direktivet stiller krav til de ulike utdanningenes lengde, er dette i utgangspunktet sett i forhold til heltidsutdanning. Artikkel 22 slår fast at det er adgang til å ta utdanning på deltid, men at utdanningens lengde da utvides tilsvarende full tid. I følge artikkelen kan «medlemsstatene tillate utdanning på deltid i henhold til de vilkår som fastsettes av kompetente myndigheter; disse skal sikre at den samlede varigheten til, og nivået og kvaliteten på en slik utdanning ikke er lavere enn tilsvarende løpende utdanning på heltid» (uoffisiell norsk oversettelse).
Til «§ 5. Autorisasjon og lisens på grunnlag av kvalifikasjonsbevis»
Se direktiv 2005/36/EF art. 21, 23 nr. 6, 32, 36 og 41.
Helsepersonellovens krav til å utøve yrket gjelder tilsvarende for søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre land. Dette innebærer at reglene om maksimal alder og egnethet også må oppfylles før autorisasjon eller lisens kan utstedes.
Det er kun utdanning i alminnelig sykepleie som er omfattet av de harmoniserte utdanningskrav. Det betyr at utdanning som sykepleier innen spesialfelt (f.eks. barnesykepleier eller operasjonssykepleier) i eksempelvis Tyskland eller Sverige ikke omfattes.
Til «§ 8. Spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevis»
Se forskriftens vedlegg 2 pkt. 5.1.3 om hvilke spesialiteter som godkjennes i Norge.
Til «§ 10. Godkjenning som allmennpraktiserende lege»
Bestemmelsen gjelder allmennleger med rett til refusjon fra trygden – ikke spesialistutdanning i allmennmedisin.
Annet ledd bokstav b viser direkte til de kvalifikasjonsbevis som følger av forskriftens vedlegg II punkt 5.1.4. For å kunne utøve virksomhet som allmennpraktiserende lege med rett til refusjon fra trygden, er det et vilkår at man kan legge fram kvalifikasjonsbevis på at man i Norge eller annet EØS-land har gjennomført slik særlig utdanning som kreves. Nærmere krav til veiledet tjeneste er regulert i forskrift 19. desember 2005 nr. 1653 om veiledet tjeneste for å få adgang til å praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon.
Etter direktivet artikkel 29 har også personer som er under utdanning som allmennpraktiserende lege rett til å utøve virksomhet for trygdens regning, se forskrift om veiledet tjeneste.
Til «§ 12. Autorisasjon og lisens til søker som ikke oppfyller vilkårene i kapitlet»
Søker som ikke tilfredsstiller kravene for direkte godkjenning på grunnlag av harmonisert utdanning, se forskriften kapittel 2, skal i visse tilfeller subsidiært vurderes etter reglene i forskriften kapittel 3. Det kan i så fall kreves utligningstiltak i form av egnethetsprøve eller prøveperiode.
Tredje ledd er en konsekvens av direktivets artikkel 10 bokstav f, og regulerer tilfellet der søkeren har en grunnutdanning som spesialsykepleier, mens yrket i vertslandet utøves av alminnelig sykepleier. Det betyr at søker med en grunnutdanning som spesialsykepleier fra et annet EØS-land har krav på vurdering etter denne bestemmelsen ved søknad om norsk autorisasjon som sykepleier.

Til «Kapittel 3. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for ikke-harmoniserte utdanninger»

Til «§ 13. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevis»
Dette kapittel gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for de 24 helsepersonellgruppene som omfattes av norsk autorisasjon, men som ikke reguleres av bestemmelser vedrørende harmoniserte utdanninger. De enkelte medlemsstatene vurderer selv hvilke av yrkesgruppene som skal være underlagt offentlig godkjenning.
Spesialistgodkjenning gis bare dersom det finnes en norsk spesialitet for yrket. Dette er i dag aktuelt for optiker, samt lege og tannlege som ikke oppfyller vilkårene i kapittel 2.
Helsepersonellovens krav til å utøve yrket gjelder også for søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre land. Dette innebærer at reglene om maksimal alder, egnethet og eventuell gjennomføring av praktisk tjeneste også må oppfylles før autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan utstedes.
Til «§ 15. Særlige krav som kan stilles for autorisasjon på grunn av utdanningens varighet, innhold og nivå»
Formålet med bestemmelsen er å sikre dokumentasjon for at søkeren har en tilstrekkelig faglig kompetanse, jf. forsvarlighetskravet i hpl. § 4.
Direktiv 2005/36/EF artikkel 15 åpner for at det ved en nærmere angitt fremgangsmåte kan defineres en felles plattform medlemsstatene i mellom for de yrkeskvalifikasjoner som kreves til utøvere innen aktuelle yrke. Slike plattformer krever et omfattende arbeid over flere år. Norske myndigheter kjenner ikke til at forslag om plattformer er fremmet.

Til «Kapittel 4. Midlertidig tjenesteyting»

Bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting innebærer at tjenesteyteren har adgang til å utøve yrket uten å ha autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis tjenesteytingen skjer på midlertidig basis. Begrunnelsen for disse bestemmelsene er å lette tjenesteyters mulighet til raskt å kunne yte sine tjenester under midlertidig opphold i en annen stat. Som midlertidig tjenesteyter skal man fritas for enkelte av de pliktene som vil følge med en etablering, bl.a. krav om autorisasjon, fordi man oppfyller disse pliktene i hjemlandet.
Ordningen med midlertidig tjenesteyting er ikke ny. Tidligere omfattet ordningen sektoryrkene lege, tannlege, sykepleier og jordmor, men ikke provisorfarmasøyt eller de 23 øvrige helsepersonellgruppene som er lovregulert i Norge.
Det er ikke kjent om de rettigheter som følger av bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting tidligere har vært benyttet. Verken Helsedirektoratet eller SAFH har fått slike meldinger som ordningen forutsetter. Årsaken til dette kan være at de få yrkene som ordningen tidligere gjaldt for, var underlagt automatisk godkjenning etter sektordirektivene. Den dokumentasjonen som skal legges fram ved melding om midlertidig tjenesteyting er i disse tilfellene minst like omfattende som den dokumentasjonen som kreves ved søknad om autorisasjon. I tillegg er saksbehandlingstiden for en kurant autorisasjonssøknad relativt kort, og en autorisasjon gir en tillatelse til å utøve yrket i Norge inntil fylte 75 år. Slik sett må man anta at tjenesteyter i liten grad kan ha sett seg tjent med å melde om midlertidig tjenesteyting fremfor å søke autorisasjon.
Bestemmelsen gjelder den som er lovlig etablert i sitt hjemland, noe som kan forstås som at tjenesteyter i hjemlandet er godkjent eller autorisert for å utøve yrket. Dersom yrket ikke er lovregulert i tjenesteyters hjemland må vedkommende dokumentere å ha utøvet yrket i hjemlandet i minst to av de siste ti år for å kunne utøve tjenesten midlertidig i et medlemsland der yrket er lovregulert.
Også helsepersonell som tilbyr sine tjenester midlertidig er underlagt norske regler for yrkesutøvelsen og norske disiplinærbestemmelser. Dette kom ikke klart fram tidligere, men følger nå av direktivets artikkel 5, helsepersonelloven § 3 og forskriften § 20. Tjenesteyterne vil regnes som helsepersonell blant annet i forhold til tilsynsloven § 2 om at Helsetilsynet i fylkene fører tilsyn med alt helsepersonell. Statens helsetilsyn kan gi administrative reaksjoner til helsepersonell som tilbyr sine tjenester midlertidig etter reglene i lov om helsepersonell kapittel 11, jf. helsepersonelloven § 65a.
Den som ønsker å tilby sine tjenester midlertidig må som nevnt gi melding til norske myndigheter om dette. Det må i den forbindelse, ved første gangs melding, fremlegges en omfattende dokumentasjon for vedkommendes kvalifikasjoner, se forskriften § 17. Myndighetene i det land tjenesteyter er etablert skal gi opplysninger om blant annet tjenesteyterens kvalifikasjoner og disiplinære forhold til myndighetene i Norge. Man må legge til grunn at dette er opplysninger av helt ny dato. Det følger dessuten av forskriften § 26 at opplysninger om vandel og gyldig autorisasjon i hjemlandet ikke skal være eldre enn tre måneder. Dette må gjelde også for dokumentasjon av kvalifikasjoner ved melding om midlertidig tjeneste.
I utgangspunktet kan kvalifikasjonene for det helsepersonell som omfattes av harmoniserte utdanninger ikke kontrolleres nærmere. Disse har krav på automatisk godkjenning ut fra sitt hjemlands autorisasjonsdokument. For andre helsepersonellgrupper kan kvalifikasjonene kontrolleres særskilt.
Leger og enkelte andre helsepersonellgrupper kan forplikte trygden i sin yrkesutøvelse. De nærmere vilkårene for dette følger av folketrygdloven. Stønad til legehjelp er regulert i loven § 5-4. Etter andre ledd gis bare stønad til legehjelp til lege som har fastlegeavtale med kommunen eller avtale om driftstilskott med regionalt helseforetak. Det kreves imidlertid ikke slike avtaler når legehjelpen gis av kommunal legevakt eller gjelder øyeblikkelig hjelp. Tilsvarende yter trygden stønad til dekning av utgifter til behandling hos tannlege, psykolog, fysioterapeut, kiropraktor og jordmor forutsatt at det foreligger avtale om driftstilskott (folketrygdloven § 5-7, § 5-8 og § 5-12). Autorisert helsepersonell som vikarierer for helsepersonell med avtale om driftstilskott, trer inn i denne avtalen så lenge vikariatet varer. Dette vil også kunne gjelde ved midlertidig tjenesteyting for eksempel i et vikariat for fastlege.
Dersom den midlertidige tjenesteyteren selv inngår avtale om driftstilskudd, vil dette ha en klar karakter av etablering, selv om det skulle være en sterkt tidsbegrenset avtale. Vedkommende vil da ikke tilfredsstille vilkårene for midlertidig tjenesteyter, men må søke autorisasjon.
Til «§ 16. Utøvelse av midlertidig tjenesteyting»
Direktivet setter ikke opp en eksakt maksimumstidsgrense for midlertidig tjenesteyting.
EU-kommisjonen foreslo at en grense på 16 uker pr. år skulle tas inn i direktivet, men dette ble fjernet under Europaparlamentet og Rådets behandling.
Hva som kan regnes som midlertidig tjenesteyting til forskjell fra etablering, skal vurderes fra sak til sak på bakgrunn av tjenesteytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Kommisjonen har uttalt seg noe nærmere om denne vurderingen. Som etablert regnes særlig helsepersonell der varigheten, hyppigheten, regelmessigheten og kontinuiteten av yrkesutøvelsen viser en stabil og kontinuerlig tilknytning til markedet i vedkommende land.
De fire kriteriene må vurderes i lys av hvilken type aktiviteter yrkesutøvelsen innebærer. For en sesongpreget yrkesutøvelse som for eksempel skiinstruktør, vil det kreves kortere varighet for at grensen for midlertidig yrkesutøvelse anses overskredet.
I vurderingen av kriteriene skal det også tas hensyn til om tjenesteytingen skjer med eller uten en infrastruktur, og med eller uten en permanent tilstedeværelse i det aktuelle landet. Yrkesutøvelse som utøves over en relativt lang tidsperiode, kan etter forholdene anses som midlertidig tjenesteyting, selv om tjenesteytingen skjer mer eller mindre hyppig eller regelmessig dersom helsepersonellet ikke har etablert noe form for infrastruktur i vertsstaten. Omvendt vil en yrkesutøvelse som skjer over en relativt lang periode, mer eller mindre regelmessig eller hyppig og med en infrastruktur i vertslandet, normalt måtte anses som etablert virksomhet.
Men om tjenesteyteren har en infrastruktur eller ikke, er ikke alene avgjørende for vurderingen. En tjenesteyting kan etter forholdene ha en midlertidig karakter selv om den skjer med noe infrastruktur i den grad dette er nødvendig for å kunne tilby tjenester. Dersom en tjenesteutøver utelukkende eller hovedsakelig retter sin virksomhet mot et medlemslands territorium, men velger å etablere infrastruktur for tjenesten i et annet medlemsland, kan vertslandet likevel regne yrkesutøveren som etablert i sitt land, dersom formålet med å etablere infrastrukturen i et annet land var å omgå reglene for etablerte i vertslandet.
Refusjon som nevnt i tredje ledd ytes kun dersom de alminnelige og spesielle vilkårene for refusjon som følger av den til enhver tid gjeldende lovgivning er oppfylt.
Til «§ 17. Krav til dokumentasjon»
Pasientene vil få erstatning gjennom NPE etter pasientskadeloven dersom skaden skyldes helsepersonell som yter midlertidige tjenester i privat virksomhet i Norge. Dette vil fremgå av pasientskadeloven § 1.
Til «§ 19. Informasjon til pasienter»
Andre ledd bestemmer at relevant myndighet skal sikre utveksling av informasjon som er nødvendig for at klager fra pasienter skal bli fulgt opp på en riktig måte. Med relevant myndighet menes i Norge normalt Statens helsetilsyn. Imidlertid kan også andre instanser være relevante for informasjonsplikten, så som NPE, sykehus etc.
Til «§ 20. Krav til yrkesutøvelsen»
Tjenesteyter som tilbyr midlertidige tjenester i Norge i samsvar med foregående ledd, er underlagt norske regler direkte knyttet til slike yrkeskvalifikasjoner og disiplinærbestemmelser som gjelder helsepersonell.

Til «Kapittel 5. Felles saksbehandlingsregler»

Til «§ 23. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av utdanning ervervet i et tredjeland»
Kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland i kombinasjon med minimum tre års arbeidserfaring fra medlemsstat som har godkjent kvalifikasjonsbeviset, sidestilles med kvalifikasjonsbevis ervervet i en medlemsstat. For harmoniserte utdanninger som nevnt i kapittel 2 er dette nytt.
Til «§ 24. Språkkrav»
Ansvaret for å påse at det enkelte helsepersonell har de for stillingen nødvendige språkkunnskaper og -ferdigheter påligger arbeidsgiver. I tillegg har det enkelte helsepersonell etter helsepersonelloven § 4 ansvar for å «utøve sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig».
En undersøkelse foretatt i 1999–2000 viste at bare 3 % av norske kommuner innhentet både referanser og gjennomførte intervju når de ansatte leger. Tilsvarende tall for sykehus var 28 %. Det er ved ansettelse at arbeidsgiver har en mulighet til å kunne vurdere om helsepersonellet er egnet til å tiltre den stilling vedkommende har søkt på, herunder forsikre seg om at helsepersonellet behersker norsk språk tilfredsstillende.
Av hensyn til pasientsikkerheten er det svært viktig at helsepersonell kan tilstrekkelig norsk til å kunne utføre sine arbeidsoppgaver forsvarlig. Helsepersonelloven har en rekke bestemmelser som er aktuelle i denne sammenheng. Det enkelte helsepersonell har for det første et selvstendig ansvar for forsvarlig virksomhet, jf. § 4. Videre er det et krav til å kunne gi god informasjon, se § 10. Foruten å kunne føre en god dialog med pasienter, må helsepersonellet også kunne snakke med pårørende. Mye av arbeidet i helsevesenet foregår i team, og da må man kunne kommunisere med sine kollegaer. Også helsepersonellovens krav til journalføring, § 39, og bestemmelser om opplysningsplikt, § 24 til § 29 forutsetter at helsepersonellet behersker norsk, så vel muntlig som skriftlig.
Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 1 at pasienter har rett til «helsehjelp av god kvalitet». Dette omfatter retten til å bli språklig forstått av helsepersonell. Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om pasientens rett til informasjon, medvirkning og innsyn i journal, og forutsetningen om at behandling mv. skal skje etter pasientens samtykke forutsetter at pasient/pårørende og helsepersonell behersker et felles språk. I Norge er de offisielle språkene bokmål og nynorsk (og samisk i samisktalende kommuner, se sameloven (lov 12. juni 1987 nr. 56 § 1-5 jf. kapittel 3). I pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 første ledd slår det fast at informasjon til pasient «skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn». Av dette følger ikke at minoritetsspråklige pasienter har krav på å bli behandlet av helsepersonell med kompetanse innen det aktuelle minoritetsspråk, men at vedkommende vil kunne ha krav på tolk.
Forskjellige stillinger kan ha forskjellige krav til språkferdigheter. Dette gjelder både for de ulike helsepersonellgruppene og innen samme gruppe. Verken ut fra direktiv 2005/36/EF artikkel 53 eller EF-domstolens praksis vil det være adgang til standardiserte språkkrav eller -prøver. De språkkravene som stilles må være nødvendige for en forsvarlig yrkesutøvelse, noe som må vurderes konkret.
I tillegg til språkkrav, settes det av og til fram forslag om andre tilleggskrav til EØS-helsepersonell. Det kan være krav om kulturforståelse, kunnskap om norsk organisering av helsevesenet og krav om mer faglig kunnskap og forståelse, som norsk praktisering av antibiotikabehandling osv. De vurderingene som gjelder for språkkrav, vil også gjøre seg gjeldende for slike typer tilleggskrav. Slike krav stilles derfor ikke etter forskriften.
Av pedagogiske grunner er det valgt å ha en bestemmelse om språkkrav i forskriften § 24. Dette kan bidra til en bevisstgjøring av arbeidstakere og arbeidsgivere om at også EØS-borgere som søker stillinger innen norsk helsevesen kan og må møtes med de krav til dem som følger av norsk lovverk ellers.
Til «§ 26. Dokumentasjon ved søknad»
Kontaktpunkt som nevnt i § 26 bokstav b er for tiden Kunnskapsdepartementet.
Merknadene endret uten kunngjøring i Norsk Lovtidend 16 mai 2013.

Refereres av

13 dokument(er) refererer hit.