Lovdata – lese-visning

Alle dokumenter › Lover

Lov om luftfart (luftfartsloven)

Departement
Samferdselsdepartementet
Ikrafttredelse av siste endring
2026-01-01
Rettsområde
EU/EØS-rett > Transport Transport og kommunikasjoner > Luftfart

Vis endringshistorikk · Abonner (Atom)

Lov om luftfart (luftfartsloven)

Innledende bestemmelser

Kapittel I. Lovens virkeområde mv.

§ 1-1. Lovens generelle virkeområde
Luftfart kan her i riket bare finne sted i samsvar med denne lov og forskrifter gitt med hjemmel i loven.
For luftfart som omfattes av EØS-avtalens bestemmelser,1 gjelder regler om utfylling og gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område i denne lov foran lovens øvrige bestemmelser.
§ 1-2. Lovens virkeområde på kontinentalsokkelen og utenfor norsk område
Med mindre annet bestemmes av Kongen, får loven anvendelse på luftfart i tilknytning til petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.
Loven gjelder også ellers for luftfart med norsk luftfartøy utenfor norsk område når annet ikke framgår av lovens innhold og det er forenlig med fremmed rett som skal få anvendelse i henhold til overenskomst med fremmed stat eller for øvrig ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger.
Reglene i kapittel X får anvendelse også på luftfart med utenlandsk luftfartøy utenfor norsk område i den utstrekning det følger av overenskomst med fremmed stat eller for øvrig av alminnelige rettsgrunnsetninger.
Med hensyn til straffebestemmelsenes anvendelse på handlinger foretatt utenfor norsk område gjelder reglene i straffeloven §§ 5 til 8, jf. nærværende lovs § 15-2 annet ledd.
§ 1-3. Definisjon av luftfartøy
Med «luftfartøy» menes enhver maskin som kan holdes oppe i atmosfæren av andre reaksjoner i luften enn luftens reaksjoner mot jordoverflaten. Med «ubemannet luftfartøy» menes ethvert luftfartøy som er selvstyrt eller konstruert for å være selvstyrt, eller for å fjernstyres uten pilot om bord.
Departementet kan gi forskrift om at enkelte typer luftfartøy eller ubemannet luftfartøy likevel ikke skal anses som luftfartøy i denne loven eller i forskrifter gitt i medhold av den, og gi forskrifter som presiserer innholdet i disse begrepene.

Første del. Sivil luftfart

Kapittel II. Alminnelige bestemmelser

§ 2-2. Krav til nasjonalitet
Luftfart innenfor norsk område kan bare foretas med fartøy som har:
  1. norsk nasjonalitet,
  2. fremmed nasjonalitet som i henhold til denne loven eller forskrift gitt med hjemmel i denne loven skal likestilles med norsk nasjonalitet,
  3. nasjonalitet i fremmed stat som har sluttet overenskomst med Norge om rett til slik fart eller
  4. særskilt tillatelse av luftfartsmyndigheten.
Tillatelsen som nevnt i første ledd nr. 4 gis i tilfelle på slike vilkår som i det enkelte tilfelle finnes påkrevd for å sikre at luftfarten foregår på en betryggende måte eller som for øvrig finnes nødvendig av allmenne hensyn. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
§ 2-3. Særskilte begrensninger
Kongen kan av militære grunner eller av hensyn til den offentlige sikkerhet innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor visse områder.
Når den offentlige sikkerhet krever det, eller under andre ekstraordinære forhold, kan Kongen midlertidig innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor hele riket.
§ 2-4. Luftfart med overlydshastighet
Luftfart med overlydshastighet innenfor norsk område er forbudt.
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen tillate luftfart med overlydshastighet innenfor norsk område. Det kan settes vilkår for tillatelsen.

Kapittel III. Registrering, nasjonalitet og merking. Rettigheter i luftfartøyer m.m.

A. Registrering av luftfartøyer
§ 3-1. Luftfartøyregisteret
Over norske luftfartøyer skal det føres et register av den myndighet som departementet bestemmer.
Det skal betales gebyr for registrering i luftfartøyregisteret. Departementet gir forskrifter om fastsettelse av gebyrene.
Registreringer i Norges luftfartøyregister kan skje i elektronisk register (EDB-register). Det som i lov eller forskrift er bestemt om registrering i dagbok og register, gjelder i så fall tilsvarende for registrering i EDB- registre. Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruken av EDB- registre ved tinglysning.
§ 3-2. Nasjonalitetsvilkår som ikke omfattes av EØS-avtalen på luftfartens område
Et luftfartøy kan bare bli registrert når det har norsk eier, hvis ikke annet følger av regler i denne lov, jf. særlig § 16-1. Som norsk regnes:
  1. den norske stat og innretninger som styres av staten,
  2. norske kommuner,
  3. norske statsborgere,
  4. stiftelser som har helt norsk styre med sete i Norge,
  5. foreninger, samvirkeforetak og lignende sammenslutninger som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor minst to tredjedeler av medlemmene er norske statsborgere eller likestilt med slike etter denne paragraf
  6. aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf eier aksjer svarende til minst to tredjedeler av aksjekapitalen og kan utøve stemmerett i selskapets generalforsamlinger med minst to tredjedeler av alle stemmer,
  7. andre selskaper som utelukkende består av norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf.
Når forholdene tilsier det, kan departementet tillate at et fartøy blir registrert, selv om eieren ikke oppfyller vilkårene etter første ledd.
§ 3-2a. (Opphevet)
Tilføyd ved lov 21 des 2000 nr. 123 (ikr. 15 feb 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1358. Fartøy som ved endringslovens ikrafttredelse er registrert i Norges luftfartøyregister må innen 3 år fra ikrafttredelsen være utstyrt med luft- og miljødyktighetsbevis. Dersom et fartøy innen 3 år ikke er utstyrt med luft- og miljødyktighetsbevis, skal fartøyet slettes fra registeret), opphevet ved lov 29 juni 2007 nr. 95.
§ 3-3. Luftfartøy innført i utenlandsk register m.v.
Et luftfartøy som er registrert i fremmed stat, kan ikke registreres her i riket før det er slettet i det utenlandske register. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak. Hviler det på fartøyet registrert rettighet som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, kan fartøyet ikke overføres til luftfartøyregisteret, med mindre rettighetshaveren er utløst eller samtykker i overføringen, eller rettigheten er falt bort ved tvangssalg.
Et fartøy som er ført inn i det militære luftfartøyregister (jf. §§ 17-2 og 17-3), kan ikke registreres etter nærværende kapittel før det er slettet i det militære register.
§ 3-4. Registreringssøknad m.v.
Registrering skjer på grunnlag av skriftlig søknad fra eieren. Søknaden skal inneholde alle opplysninger som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og for at vilkårene etter §§ 3-2 og 3-3 er oppfylt. Er det til søkerens eiendomsrett knyttet vilkår eller begrensninger som kan føre til at eiendomsretten går over til en annen, skal dette opplyses i søknaden.
Dersom søkeren gjør det sannsynlig at han er eier, men ikke kan føre tilstrekkelige bevis for sin adkomst, kan registreringsmyndigheten etter hans begjæring kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist, som settes til minst 2 måneder. Melder ingen seg, kan registreringsmyndigheten godta søkeren som eier.
§ 3-5. Innføring i luftfartøyregisteret, opplysninger om fartøyene
Finner registreringsmyndigheten å kunne godta søknaden, registrerer den fartøyet og tildeler det registreringsmerke. I registeret skal innføres:
  1. fartøyets nasjonalitets- og registreringsmerker,
  2. nødvendige opplysninger til identifisering av fartøyet,
  3. opplysninger om eieren og hans erverv av fartøyet og i tilfelle om vilkår eller begrensninger som nevnt i § 3-4 første ledds tredje punktum,
  4. dagen for innføringen,
  5. andre opplysninger etter nærmere bestemmelse av departementet.
§ 3-6. Melding om endringer
Skjer det etter registreringen endring i fartøyets eiendomsforhold eller i eierens nasjonalitet, eller undergår fartøyet endring av betydning for dets identifisering, skal eieren uten opphold sende registreringsmyndigheten melding om endringen med nødvendige opplysninger og bevis. Tilsvarende gjelder når det skjer endring i andre registrerte forhold. Ved salg skal meldingen gis av kjøperen, men av selgeren hvis salget medfører at fartøyet ikke lenger er å anse som norsk.
Finner registreringsmyndigheten å kunne godta meldingen, skal den føres inn i registeret. I tilfelle som nevnt i § 3-7 eller § 3-8 skal fartøyet slettes eller anmerkning gjøres på dets blad i registeret.
§ 3-7. Slettelse av luftfartøy
Fartøyet skal slettes i registeret:
  1. når det begjæres av den som i registeret er oppført som eier,
  2. når fartøyet i 3 år ikke har hatt gyldig luft- og/eller miljødyktighetsbevis,
  3. når vilkårene etter § 3-2 eller i forskrift gitt med hjemmel i § 16-1 om gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område ikke lenger er til stede,
  4. når fartøyet er hugget opp eller totalt havarert,
  5. når fartøyet er forsvunnet.
Et fartøy ansees i alle fall som forsvunnet når det er gått 3 måneder etter at siste flyging ble påbegynt, og det ikke foreligger opplysninger om at det fremdeles er i behold.
Har det inntrådt noe forhold som nevnt foran under første ledd nr. 2-4, skal eieren uten opphold melde det til registreringsmyndigheten, om det ikke allerede er gjort etter § 3-6.
§ 3-8. Anmerkning istedenfor slettelse av beheftet luftfartøy
Hviler det registrert heftelse på fartøyet, skal det ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker. I stedet gjøres anmerkning om det forhold som skulle ha medført slettelse. Slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som slettelse.
§ 3-9. Foreløpig registrering av utenlandsk luftfartøy
Når et luftfartøy i utlandet eies av noen som oppfyller vilkårene etter § 3-2 og som akter å få det registrert i Norge, kan fartøyet etter søknad fra ham registreres foreløpig i registeret etter forskrifter som departementet fastsetter. Reglene i § 3-3 første ledd gjelder tilsvarende.
§ 3-10. Foreløpig registrering av luftfartøy under bygging
Luftfartøy som er under bygging her i riket, kan etter begjæring av eieren registreres foreløpig i registeret, såfremt fartøyet har nådd et slikt byggetrinn at det kan identifiseres, og eieren oppfyller vilkårene etter § 3-2.
§ 3-11. Virkningen av foreløpig registrering
Når et fartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3-9 eller § 3-10, gjelder bestemmelsene i §§ 3-6 – 3-8 og §§ 3-17 – 3-40 så langt de passer. Blir fartøyet senere endelig registrert, skal de heftelser som er anmerket fortsatt stå ved lag.
B. Luftfartøyers nasjonalitet
§ 3-12. Utstedelse av nasjonalitets- og registreringsbevis
Når et luftfartøy er registrert etter § 3-5, har det norsk nasjonalitet.
Registreringsmyndigheten utsteder nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter forskrifter gitt av departementet.
§ 3-13. Retur av nasjonalitets- og registreringsbevis
Når et luftfartøy er slettet i registeret eller anmerkning gjort etter § 3-8, skal fartøyets eier eller – såfremt fartøyet er gått over til eier i utlandet – den tidligere eier uten opphold sende nasjonalitets- og registreringsbeviset tilbake til registreringsmyndigheten. Er det ellers ført inn i registeret endring i noe forhold som omhandles i beviset, skal eieren uten opphold sende inn beviset til registreringsmyndigheten, som gir det påskrift om endringen eller bytter det om med et nytt.
§ 3-14. Utstedelse av midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis
Når et luftfartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3-9, skal det utstedes midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter nærmere regler som departementet gir.
Fartøyet har norsk nasjonalitet så lenge beviset står ved makt.
Reglene i § 3-13 gjelder tilsvarende.
§ 3-15. Krav om nasjonalitets- og registreringsbevis
Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha norsk nasjonalitets- og registreringsbevis i samsvar med reglene i dette kapittel.
Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha nasjonalitets- og registreringsbevis eller tilsvarende dokument fra fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til slik luftfart. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.
Brukes et fartøy med særskilt tillatelse etter § 2-2 første ledd nr. 3, gjelder det som departementet fastsetter om bevis for slik tillatelse.
C. Merking av luftfartøyer
§ 3-16. Merking av luftfartøyer
Et luftfartøy som er innført i norsk register etter § 3-5 eller § 3-9, skal merkes med norsk nasjonalitetsmerke og det tildelte registreringsmerke. Disse merker skal fartøyet føre så lenge det står i registeret.
Fartøy som hører hjemme i fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til luftfart innenfor norsk område, skal ved slik fart være merket i samsvar med reglene i fartøyets hjemland. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.
Fartøy som brukes med tillatelse etter § 2-2 første ledd nr. 3, skal være merket i samsvar med forskrifter gitt av departementet.
D. Fremgangsmåte ved registrering. Rettigheter m.v.
1. Fremgangsmåte m.v.
§ 3-17. Innføring i dagbok og luftfartøyregisteret
Registreringsmyndigheten skal føre dagbok for dokumenter som forlanges registrert, og luftfartøyregister med blad for hvert enkelt luftfartøy. Registreringen foregår ved at et utdrag av dokumentet føres inn i dagboken og luftfartøyregisteret, og at dokumentet påføres attest om registrering. Regler om form og føring av dagbok og luftfartøyregister gis av departementet. Registrene er åpne for offentligheten på den måten som departementet bestemmer.
Dokument som kreves registrert, skal snarest mulig føres inn i dagboken for den dag det kommer inn til registreringsmyndigheten, og skal ansees som dagbokført denne dag (dagbokføringsdato). Dog skal dokument som kommer inn etter et av departementet fastsatt klokkeslett, føres inn i dagboken for den påfølgende dag.
Er det åpenbart at et dokument ikke kan registreres, kan det uten dagbokføring returneres til den som har krevet registrering. Han skal samtidig gjøres kjent med hvorfor dokumentet ikke kan registreres, og at det ikke er dagbokført. Likeså skal han gjøres kjent med at dokumentet vil bli dagbokført dersom dette kreves. Fremsettes slikt krav, skal dokumentet dagbokføres den dag kravet kommer inn (jf. annet ledd) og i tilfelle nektes registrert etter § 3-19. Dog kan dagbokføring ikke kreves før gebyr er betalt, med mindre annet er fastsatt av departementet.
Foreligger vilkårene for registrering, skal dokumentet innføres i luftfartøyregisteret snarest mulig og senest innen 2 uker etter innføringen i dagboken. Dette skjer ved at et kort utdrag av meldingen eller av de viktigste rettsstiftelser føres på vedkommende luftfartøys blad. Deretter skal dokumentet snarest mulig og senest innen 2 uker etter innføringen i luftfartøyregisteret sendes tilbake til den som har levert det inn, eller til den som han utpeker. Like hermed regnes det at dokumentet, etter anmodning fra person som nevnt, blir lagt klart for avhenting på registreringsmyndighetens kontor.
§ 3-18. Krav til dokumenter, bekreftelse av underskrift m.v.
Dokument som forlanges registrert, må være skrevet på norsk, dansk, svensk eller engelsk. Departementet kan gi forskrifter om dokumentets avfatning og form (herunder bruk av godkjent blankett).
Skal et skjøte eller pantedokument som ikke er utstedt av offentlig myndighet, kunne registreres, må underskriften være bekreftet av to myndige personer bosatt i Norge eller i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Det skal uttrykkelig bekreftes at underskriften er skrevet eller vedkjent i vedkommendes nærvær, og erklæres om utstederen er over 18 år. Dette gjelder også meddelelse av samtykke etter § 3-24. Nærmere forskrifter om legitimasjon av utstederens identitet, alder og myndighet kan gis av departementet.
Regler om gjenparter gis i forskrifter av departementet. Med mindre annet er bestemt i forskriftene, må den som forlanger noe registrert, foruten dokumentet innlevere gjenpart eller avskrift av det. Gjenparten oppbevares på den måte som departementet bestemmer.
§ 3-19. Registreringsnektelse
Et dokument skal nektes registrert dersom gebyr ikke er betalt, eller dersom dokumentet ikke fyller de krav som er stilt i § 3-18 eller § 3-24, eller det er i strid med innskrenkninger i disposisjonsretten ifølge luftfartøyregisteret, eller dersom registreringsmyndigheten finner at dokumentet åpenbart er ugyldig.
Et dokument kan nektes registrert dersom det er utydelig eller uklart slik at det er tvilsomt hvordan det skal innføres i luftfartøyregisteret, eller dersom det ikke fyller de krav som er stilt i § 3-22, eller dersom det er formulert slik at det i vesentlige henseender er uklart hva som gjelder mellom partene.
Spørsmålet om å nekte registrering treffes på grunnlag av dokumentet selv og de andre dokumenter og bevis som foreligger. Når registreringsmyndigheten finner grunn til det, kan den selv innhente opplysninger.
Blir et dagbokført dokument nektet registrert, gjøres anmerkning om det i dagbok og luftfartøyregister. Den som har forlangt registrering, skal straks i rekommandert brev eller på annen etterviselig måte underrettes om nektelsen og grunnen til den, om klageadgang og klagefrist, og om at søksmål om avgjørelsen ikke kan reises uten at han først har brukt klageadgangen, jf. § 3-21. Er det andre som saken direkte gjelder, skal slik underretning samtidig gis til dem.
Underretning som nevnt i fjerde ledd skal gis også i andre tilfelle hvor noen har forlangt en forretning og ikke fått medhold ved registreringsmyndighetens avgjørelse.
§ 3-20. Attest m.v.
På ethvert dokument som er registrert, gir registreringsmyndigheten attest om registreringen.
Står det noe i dokumentet om eierforhold, prioritet eller lignende, som avviker fra det som tidligere er registrert, skal det i attesten gjøres anmerkning om det. Er dokumentet en pantobligasjon eller et skadesløsbrev, skal det dessuten gjøres anmerkning om registrerte heftelser som kan øve innflytelse på panthaverens rett.
Enhver skal på begjæring få utskrift eller kopi av dagbok, luftfartøyregister (attestert registerutskrift) og arkiverte gjenparter.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om registreringsattesters form og innhold og om utskrifter (herunder masseutskrifter). Det kan bestemmes at attestert registerutskrift kan tre istedenfor anmerkning som nevnt i annet ledd.
§ 3-21. Retting av feil, klage over registreringsmyndighetens avgjørelser
Blir registreringsmyndigheten oppmerksom på at et dokument er innført i luftfartøyregisteret på uriktig måte, skal den rette feilen. Har noen på grunn av feilen fått uriktig opplysning, skal registreringsmyndigheten såvidt mulig underrette ham om rettingen i rekommandert brev.
Avgjørelser av registreringsmyndigheten kan påklages til departementet av enhver som har rettslig klageinteresse i saken.
Klagefristen er 3 uker, om ikke registreringsmyndigheten i særlige tilfelle setter en lengre frist. For den som har fått underretning om avgjørelsen, regnes fristen fra den dag da underretningen ble sendt. For andre regnes fristen fra den dag da vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen. Ved oversittelse av klagefristen gjelder reglene i forvaltningslovens § 31.
De innskrenkninger i adgangen til å ta anke til følge som er fastsatt i tinglysingsloven §§ 10 a og 10 b, gjelder tilsvarende ved klage over registreringsmyndighetens avgjørelser.
2. Rettighetsregistrering
§ 3-22. Hvilke rettsstiftelser som kan registreres
I luftfartøyregisteret kan anmerkes dokument som går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har et registrert luftfartøy til gjenstand.
Når et søksmål, som er brakt inn for tingretten eller en høyere rett, gjelder rettighet som etter sin art kan registreres etter første ledd, kan retten ved kjennelse beslutte at stevningen eller et utdrag av den skal registreres. Det samme gjelder beslutning om en midlertidig forføyning i medhold av tvisteloven kapittel 32 og 34.
§ 3-23. Registerhjemmel m.v.
Registerhjemmel som eier av et luftfartøy har den luftfartøyregisteret utpeker som eier eller berettiget til å råde som eier. Tilsvarende gjelder for registerhjemmel med hensyn til andre rettigheter.
Den som har registerhjemmel til luftfartøyet, har også hjemmel til motorer, propeller, utstyr, instrumenter og annet som hører til fartøyet, når ikke registeret utpeker en annen som berettiget til disse.
Når en rettighet omfatter et luftfartøy med motorer og annet som er nevnt i annet ledd faller retten til disse ting ikke bort om tingene midlertidig blir skilt fra fartøyet.
§ 3-24. Registerhjemmel som vilkår for registrering
Dokument som gir uttrykk for frivillig rettsstiftelse, kan ikke registreres med mindre utstederen har registerhjemmel ved dagbokføringen eller samtykke fra den som da er hjemmelshaver. Dersom utstederen eller den som har samtykket er død, kan dokumentet likevel registreres, hvis han ved dagbokføringen står som hjemmelshaver. Dette gjelder selv om det er registrert attest eller melding etter annet eller tredje ledd.
Dokument utstedt av arvingene som har overtatt boet til privat skifte mens privat skifte av hjemmelshaverens dødsbo pågår, kan registreres når det senest samtidig registreres attest fra tingretten om at boet er overtatt til privat skifte. Dette gjelder bare i inntil 2 år fra hjemmelshaverens død, med mindre retten forlenger fristen.
Dokument utstedt av tingretten mens offentlig skifte av hjemmelshaverens bo pågår, kan registreres når det senest samtidig registreres melding om at tingretten har overtatt boet som dødsbo eller til skifte av felleseie eller har åpnet konkurs.
Tvangssalgsskjøte kan ikke registreres med mindre tvangssalget etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren. Dom, kjennelse eller voldgiftsdom kan ikke registreres med mindre de etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.
§ 3-25. Overføring av registerhjemmel
Ved registrering av dokument som gjelder en frivillig rettsstiftelse, overføres registerhjemmelen når dokumentet gir uttrykk for et ubetinget eiendoms- eller rettighetserverv. Gir dokumentet uttrykk for et betinget erverv, går hjemmelen over når det blir registrert bevis for eller er en vitterlig kjensgjerning at den betingelse som ervervet er gjort avhengig av, er oppfylt.
Bestemmelsen i første ledd gjelder også dokument utstedt av arvinger eller tingrett i medhold av § 3-24 annet eller tredje ledd. Arvinger som ønsker selv å overta registrert luftfartøy som de har arvet, får registerhjemmel ved registrering av erklæring om overtagelsen. Blir boet overtatt av gjenlevende ektefelle alene i medhold av arveloven §§ 8 og 9, går hjemmelen over til gjenlevende ektefelle ved registrering av attest fra retten om at boet er overtatt av den gjenlevende.
Ved registrering av dom, kjennelse eller voldgiftsdom som stadfester eller gir uttrykk for et ubetinget eiendoms- eller rettighetserverv, overføres registerhjemmelen. Er ervervet i henhold til avgjørelsen betinget, gjelder det samme når det registreres bevis for eller er en vitterlig kjensgjerning at betingelsen er oppfylt.
§ 3-26. Hovedregler om prioritet
Når et dokument er dagbokført, går rettsstiftelser som dokumentet gir uttrykk for, foran rettsstiftelse som ikke er dagbokført.
Kolliderer rettsstiftelser etter flere dagbokførte dokumenter, bestemmes rekkefølgen etter dagen for innføringen i dagboken. Rettsstiftelser etter dokumenter innført samme dag er likestillet; dog går utleggs- og arrestforretninger foran andre rettsstiftelser. Er flere utleggsforretninger innført samme dag, går den eldste foran.
Reglene i denne paragraf medfører ingen endring i det som er bestemt i pantelovens § 3-18 om rettsvern for salgspant i deler og tilbehør. Departementet kan gi nærmere regler om registrering av slikt salgspant.
§ 3-27. Unntak fra prioritetsreglene m.v.
En eldre rettsstiftelse går uten hensyn til reglene i § 3-26 foran en yngre, dersom:
  1. det yngre erverv bygger på avtale eller annet grunnlag som for erververen fremtrer som avtalelignende, og erververen da hans rett ble dagbokført, kjente eller burde kjenne den eldre rett, eller
  2. det yngre erverv er skjedd ved arv.1
For lovbestemte rettigheter har registrering ingen betydning med mindre annet er bestemt ved lov.
Ved avhendelse eller annen eiendomsovergang skal rett som utledes fra den tidligere eier og som fremgår av den nye eiers hjemmelsdokument eller innføres i dagboken senest samme dag som dette, gå foran rett som utledes fra den nye eier. Det innbyrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den tidligere eier, bestemmes etter reglene i § 3-26. Det samme gjelder det innbyrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den nye eier, dog slik at frivillig stiftet panterett som godtgjøres å sikre lån gitt til erverv av luftfartøyet og som er innført i dagboken senest samme dag som hans hjemmelsdokument, går foran både tvungne og frivillige rettsstiftelser uansett når de er dagbokført.
Blir det overført heftelser fra utenlandsk register etter § 3-37, går de foran alle andre rettsstiftelser og har innbyrdes prioritet fra den opprinnelige registrering i det utenlandske register.
Bestemmelsene i § 3-26 får ikke anvendelse på:
  1. overdragelse av panterett,
  2. håndpantsettelse av pantobligasjon som følger reglene for omsetningsgjeldsbrev,
  3. pantsettelse av panterett som er knyttet til et innløsningspapir som ikke er omsetningsgjeldsbrev, eller
  4. utlegg i panterett knyttet til dokument som nevnt i nr. 2 eller 3.
§ 3-28. Prioritetsendringer
Prioritet for en registrert heftelse kan endres ved at den berettigede viker for en likestillet eller etterstående heftelse, forutsatt at hjemmelshaveren til det beheftede luftfartøy og rettighetshavere etter registrerte rettsstiftelser med mellomliggende prioritet samtykker.
Samtykke fra rettighetshaverne er dog ikke nødvendig hvor en panterett viker for en annen panterett som ikke lyder på større beløp enn det vikelsen gjelder.
Den som viker for en heftelse, får prioritet etter mulige heftelser med mellomliggende prioritet, med mindre rettighetshaverne samtykker i å stå tilbake.
Samtykke som nevnt i første ledd er ikke noe vilkår for å få registrert en prioritetsvikelse.
§ 3-29. Opptrinnsrett
Når ikke annet er avtalt eller følger av stiftelsesgrunnlaget eller av § 3-30, rykker etterstående rettsstiftelser opp, uten endring av den innbyrdes prioritet, i den utstrekning en foranstående heftelse faller bort ved innfrielse. Bortfall av rettsvernet etter § 3-34 ansees ikke som innfrielse.
§ 3-30. Opplåning og ombytting av pantobligasjoner m.v.
En helt eller delvis innfridd pantobligasjon kan etter avtale med hjemmelshaveren til det beheftede luftfartøy gjenopplånes (utnyttes påny), slik at den gir sikkerhet for det nye beløp med samme prioritet som det innfridde beløp. Dette gjelder dog ikke hvor innfrielsen er registrert eller det er gitt påtegning på obligasjonen om innfrielsen. Heller ikke kan en obligasjon opplånes eller gjenopplånes etter at det er registrert utlegg som panthaveren har fått varsel om eller på annen måte kjennskap til, med mindre panthaveren ikke godt kan avbryte kredittforholdet uten å risikere å lide tap.
Hvor en pantobligasjon slettes og det senest samtidig registreres en ny pantobligasjon (ombytting), får den nye samme prioritet som den slettede, forutsatt at utstederen har avgitt erklæring om dette og den nye obligasjonen ikke lyder på et større beløp enn den slettede.
Skadesløsbrev er likestillet med pantobligasjoner i denne paragraf.
§ 3-31. Rettsvern ved konkurs og akkord
For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern i konkurs, må retten være dagbokført senest dagen før konkursåpningen. Likevel har rettserverv som nevnt i § 3-27 tredje, fjerde og femte ledd rettsvern i konkurs uten hensyn til om og når ervervet er dagbokført.
Har det vært åpnet forhandling om tvangsakkord under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling, jf. lov om fordringshavernes dekningsrett § 1-4 sjette ledd, må retten være dagbokført senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Når retten er stiftet med samtykke av gjeldsnemnda, er dog dens rettsvern overfor konkursboet ikke avhengig av registrering.
For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern ved tvangsakkord, må retten være dagbokført senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Unntaket i første ledds annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 3-32. Prioritet i tilfelle av registreringsfeil m.v.
Blir et dokument innført på uriktig måte i luftfartøyregisteret, kan det likevel gjøres gjeldende i samsvar med sitt innhold overfor et senere registrert rettserverv.
Ved dom kan det imidlertid bestemmes at et senere registrert frivillig rettserverv skal gå foran det tidligere registrerte. Vilkårene for dette er:
  1. at erververen av den senere registrerte rett var i god tro da hans erverv ble dagbokført,
  2. at erververen om hans rett skulle stå tilbake, ville lide uforskyldt tap fordi han har stolt på luftfartøyregisteret, og
  3. at tapet for erververen ville være vesentlig større enn for den annen om dennes rett måtte vike, eller at det ville føre til vesentlige forstyrrelser i senere registrerte rettsforhold om den registrerte, men feilaktig innførte rett skulle gå foran.
Tilsvarende gjelder når et dokument ikke er innført i luftfartøyregisteret innen 2 uker etter at det ble dagbokført.
Blir det i luftfartøyregisteret innført et dokument som ikke først er dagbokført, får dette også den virkning som en innføring i dagboken har.
Når et dokument som er dagbokført, senere nektes registrert, blir det ved anvendelsen av reglene i §§ 3-26, 3-27 og 3-31 å anse som om det ikke hadde vært innført.
§ 3-33. Mangler ved medkontrahentens hjemmel m.v.
Den som mener å være eier eller rettighetshaver, eller medberettiget som sådan, uten å avlede dette fra hjemmelshaveren, kan ikke overfor tredjemann gjøre gjeldende at hjemmelshaveren var uberettiget til å inngå en avtale med tredjemann, dersom avtalen er registrert og tredjemann var i god tro ved dagbokføringen.
Det som er sagt i første ledd, gjelder ikke hvor hjemmelen skyldes et dokument som er ugyldig på grunn av falsk, forfalskning, mindreårighet eller tvang som nevnt i avtalelovens § 28.
3. Foreldelse av rettsvern m.v.
§ 3-34. Foreldelse av rettsvern
Dersom en registrert heftelse skal hvile på luftfartøyet i en klart bestemt tid eller frem til et klart angitt tidspunkt, faller virkningen av registreringen bort 5 år deretter. At hovedstol og avdragenes størrelse er angitt i et pantedokument, er ikke tilstrekkelig til at dette ledd får anvendelse.
For panterett stiftet ved utleggsforretning faller virkningen av registreringen bort 5 år etter at dokumentet ble dagbokført. For arrestforretning og annen midlertidig forføyning under tvangsfullbyrdelse er fristen 2 år.
Skal en heftelse ikke hvile på luftfartøyet for alltid, uten at reglene i første eller annet ledd kommer til anvendelse, faller virkningene av registreringen bort 10 år etter at dokumentet ble dagbokført, men ikke før 5 år etter minstetidens utløp dersom dokumentet angir en minstetid.
Virkningen av registreringen faller ikke bort dersom ny registrering skjer før fristens utløp. Registrering av påtegning på et tidligere registrert dokument avbryter ikke fristen, med mindre påtegningen inneholder en uttrykkelig gjentagelse av rettsstiftelsen. Som sådan regnes forhøyelse av beløpet i pantedokument. Fra ny registrering løper en ny frist av samme lengde som den opprinnelige.
§ 3-35. Slettelse av heftelser
En heftelse skal slettes av luftfartøyregisteret når det blir registrert bevis for at den er falt bort eller for at den berettigede samtykker i slettelse.
For at en pantobligasjon som er omsetningsgjeldsbrev, skal kunne slettes, må dokumentet sammen med kvittering eller samtykke leveres inn til registreringsmyndigheten. Er det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å få kvittering eller samtykke, kan registreringsmyndigheten, når dokumentet innleveres og det sannsynliggjøres at heftelsen er falt bort eller ikke består, på hjemmelshaverens forlangende kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg innen 2 måneder. Melder ingen seg, slettes heftelsen.
En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdelsesloven, eller ved salg etter konkursloven § 117a, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort. Tilsvarende gjelder når det godtgjøres at en heftelse er falt bort ved tvangssalg av fartøyet i utlandet, forutsatt at tvangssalget etter norske interlegale rettsregler er bindende for rettighetshaveren.
En pantheftelse som er falt bort ved tvangsakkord, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres en stadfestelseskjennelse etter konkursloven § 52, jf. § 53, som viser at heftelsen er falt bort.
Enhver heftelse som er over 10 år gammel, kan slettes etter oppfordring som nevnt i annet ledds annet punktum når det sannsynliggjøres at den er opphørt.
Heftelse som registreringsmyndigheten finner er åpenbart opphørt, skal den slette av eget tiltak. Det samme skal gjøres når virkningen av registreringen er bortfalt etter reglene i § 3-34.
I tilfelle av uriktig slettelse gjelder § 3-32 tilsvarende.
4. Forskjellige bestemmelser
§ 3-36. Erverv av registerhjemmel etter kunngjøring
Når det gjøres sannsynlig at eiendomsretten til et registrert fartøy er gått over til en annen enn den som har registerhjemmel, og at erververen ikke kan skaffe seg hjemmel i samsvar med reglene i §§ 3-24 – 3-25, gjelder reglene foran i § 3-4, annet ledd tilsvarende.
§ 3-37. Overføring av heftelser
Dersom det ved registreringen av et fartøy påhviler dette rettsbeskyttet panterett eller annen heftelse som er stiftet her i riket og som etter regelen i dette kapittel trenger registrering for å få rettsvern, beholder heftelsen sin prioritet, såfremt dokumentet kommer inn til registrering innen 3 måneder etter at fartøyet ble ført inn i registeret. Er fartøyet foreløpig ført inn etter § 3-9 eller § 3-10, regnes fristen fra den dag dette skjedde.
Er heftelsen tinglyst, kan registreringsmyndigheten slette den når dokumentet er registrert eller fristen etter første ledd er utløpt.
§ 3-38. Overføring fra utenlandsk register
Når et fartøy blir overført til norsk register fra utenlandsk register, skal registrerte heftelser som hviler på fartøyet og som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, føres over til dets blad i registeret.
Andre utenlandske heftelser kan bare registreres med samtykke av eieren og da med prioritet etter reglene i §§ 3-26 flg.
Rettigheter som ikke rettsgyldig kan stiftes etter norsk lov, kan ikke føres over til norsk register.
§ 3-39. Pantsetting av reservedeler
Pantsetting av et registrert luftfartøy kan også omfatte reservedeler som til enhver tid er lagret på bestemte steder her i riket, når de tilhører eieren av luftfartøyet, og deres art og omtrentlige antall framgår av pantebrevet. Det samme gjelder lagre i en fremmed stat som har sluttet seg til den internasjonale konvensjon om anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om panteretten og panthaverens navn og adresse.
Til reservedeler reknes deler av et luftfartøy, motorer, propeller, utstyr, instrumenter og andre ting som holdes lagret for å erstatte deler av fartøyet eller tilbehør som blir utskiftet.
Sikkerheten i reservedeler som avhendes og bortføres fra lageret, faller ikke bort dersom erververen forsto eller burde forstå at avhendelsen var uberettiget av hensyn til panthaveren.
Ved utleggsforretning kan eieren av luftfartøyet kreve at reservedeler som hører til fartøyet og er lagret her i riket, skal tas med som tilbehør. Den som har panterett i fartøyet med reservedeler, kan motsette seg at det blir tatt særskilt utlegg i reservedelene.
§ 3-40. Statens erstatningsansvar
Staten skal erstatte tap som noen lider uforskyldt ved:
  1. at han har stolt på en registreringsattest, en panteattest, en slettelsesattest eller en attestert registerutskrift,
  2. at et dokument ikke er blitt registrert eller at det er blitt dagbokført for sent, eller at det ikke snarest mulig og senest innen 4 uker etter innføringen i dagboken er blitt sendt tilbake eller lagt klart for avhenting, jf. § 3-17 fjerde ledd,
  3. at et dokument etter § 3-32 må stå tilbake for et senere registrert dokument eller,
  4. at et dokument som nevnt i § 3-33 annet ledd er blitt registrert og noen i god tro har fått dagbokført en rett han har ervervet ved avtale i tillit til at det registrerte dokument var gyldig.
§ 3-41. Forskrifter. Beregning av frister m.v.
Departementet kan gi de forskrifter som finnes påkrevet til gjennomføring av reglene foran i dette kapittel.
Med pantobligasjon forstås gjeldsbrev som gir panterett. Med pantedokument forstås ethvert dokument som gir uttrykk for en panterett stiftet ved avtale.
E. Anerkjennelse av rettigheter i utenlandske luftfartøyer i henhold til konvensjon av 19. juni 1948
§ 3-42. Anvendelsesområde
Bestemmelsene i dette avsnitt gjelder utenlandske luftfartøyer som er innført i nasjonalitetsregister i en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen av 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Bestemmelsene i § 3-47 skal dog også gjelde norske luftfartøyer.
Like med en konvensjonsstat regnes ethvert territorium som en konvensjonsstat har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen for, såfremt det føres særskilt nasjonalitetsregister for luftfartøyer i territoriet.
Et luftfartøys hjemland er den stat eller det territorium hvor det er innført i nasjonalitetsregister.
§ 3-43. Anerkjennelse av rettigheter
Følgende rettigheter i et luftfartøy skal anerkjennes her i riket, såfremt de er gyldig stiftet i samsvar med loven i en konvensjonsstat hvor fartøyet var registrert på stiftelsestiden, og dessuten er innført i et offentlig rettighetsregister i hjemlandet:
  1. eiendomsrett,
  2. besitterens rett etter kjøpeavtale til å erverve eiendomsretten,
  3. bruksrett etter leieavtale for minst seks måneder,
  4. panterett og andre rettigheter som grunner seg på avtale og skal sikre betalingen av et pengekrav på eller inntil et bestemt beløp.
Andre rettigheter i et luftfartøy enn lovbestemt panterett for krav som er nevnt i § 3-47, kan ikke anerkjennes eller stiftes her i riket med prioritet foran de under nr. 1-4 nevnte rettigheter.
Til luftfartøyet regnes også motorer og annet som er nevnt i § 3-23 annet ledd, selv om tingene midlertidig er skilt fra fartøyet.
§ 3-44. Rettigheters prioritet og gyldighet
Rettighetenes innbyrdes prioritet og de virkninger som registreringen ellers har i forhold til tredjemann, bedømmes etter loven i den konvensjonsstat hvor rettigheten er registrert.
Blir en rettighet senere overført til en annen konvensjonsstats register, bedømmes hver registrerings gyldighet etter loven i den stat som ved registreringen var fartøyets hjemland.
§ 3-45. Prioritetens rekkevidde
Den prioritet som tilkommer en panterett eller annen i § 3-43 nr. 4 nevnt rettighet, omfatter alle beløp som rettigheten skal sikre.
Prioritet for renter anerkjennes dog ikke for så vidt de er påløpt mer enn 3 år før tvangsfullbyrdelse er påbegynt.
§ 3-46. Rettigheter i reservedeler m.v.
Skal en registrert rettighet som anerkjennes etter § 3-43, sikre betalingen av et pengekrav, og omfatter rettigheten etter loven i fartøyets hjemland tillike reservedeler, anerkjennes også retten i reservedeler som til enhver tid er lagret her i riket, såfremt lagringsstedet er nevnt i stiftelsesdokumentet, og en fortegnelse som viser arten og det omtrentlige antall av de reservedeler rettigheten omfatter, er tatt inn i eller heftet ved dokumentet. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om den registrerte rettighet og om innehaverens navn og adresse.
Bestemmelsene i § 3-39 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 3-47. Bergelønn m.v.
Dersom et krav på bergelønn eller erstatning for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare et luftfartøy som er forulykket eller stedt i nød, har panterett i fartøyet etter loven i en konvensjonsstat hvor arbeidet ble avsluttet, skal panteretten anerkjennes her i riket med prioritet foran alle andre rettigheter i fartøyet. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse, foran dem som grunner seg på en tidligere.
Panteretten kan dog ikke anerkjennes dersom det er gått 3 måneder uten at den er anmerket i fartøyets rettighetsregister og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Om søksmålsfristen er overholdt, bedømmes etter loven i den stat hvor saken er reist.
§ 3-48. Tvangsforretning
Blir et luftfartøy eller en rettighet i fartøyet gjenstand for arrest, utlegg eller tvangssalg, og saksøkte med kjennskap til forfølgningen overdrar eller stifter en rettighet som nevnt i § 3-43, kan overdragelsen eller rettigheten ikke anerkjennes til skade for saksøkeren eller tvangssalgskjøperen.
§ 3-49. Inndragning m.v.
Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for inndragning, tilbakeholdelse eller andre forholdsregler som er eller blir fastsatt for å sikre overholdelsen av lover om inn- og utførsel, innvandring eller luftfart.
F. Særregler om tvangssalg av utenlandske luftfartøyer m.v.
§ 3-50. Særregler om fremgangsmåten ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy
Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3-42 gjennom medhjelper skal underretningen til rettighetshaverne og saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-16 første ledd sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost. Medhjelperen skal sørge for at det gis offentlig varsel om tvangssalget på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der. Medhjelperen kan pålegge saksøkeren å sørge for det. Foreleggelse av bud etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-29 kan tidligst skje seks uker etter at det er sendt underretning etter § 11-16 første ledd, og tidligst en måned etter at det er gitt offentlig varsel på det sted der luftfartøyet er registrert.
Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3-42 ved auksjonssalg skal tid og sted for auksjonen fastsettes minst seks uker i forveien. Rettighetshaverne og saksøkte skal med minst en måneds varsel gis meddelelse om tid og sted for auksjonen. Meddelelsen sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost. Tingretten skal sørge for at det minst en måned i forveien gis offentlig varsel om auksjonen på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der. Retten kan pålegge saksøkeren å sørge for det.
Fristen for å angripe en stadfestelseskjennelse ved anke er seks måneder for anker som grunnes på at første eller annet ledd er overtrådt.
§ 3-51. Særregler om fordelingen av kjøpesummen ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy
Har et luftfartøy som er registrert i utlandet, her i riket voldt skade på person eller eiendom nede på jorden, og det er begjært tvangssalg av luftfartøyet for et erstatningskrav som ikke er dekket av godkjent ansvarsforsikring, kan ikke mer enn fire femdeler av kjøpesummen brukes til dekning av foranstående heftelser med mindre alle erstatningskrav får full dekning. Første punktum gjelder også ved tvangssalg av andre luftfartøyer som tilhører samme eier som det skadevoldende luftfartøyet, og som er beheftet til fordel for de samme fordringshaverne.
§ 3-52. Særregler om fordelingen av kjøpesummen ved særskilt tvangssalg av reservedeler til utenlandske luftfartøyer
Særskilt tvangssalg av reservedeler til et utenlandsk luftfartøy kan gjennomføres etter begjæring fra en utleggshaver selv om foranstående heftelser som hviler på både reservedelene og luftfartøyet, ikke får full dekning, når kjøpesummen er minst to tredeler av reservedelenes verdi som fastsatt av namsmannen og to rettsvitner med særlige forutsetninger for å ta del i verdsettelsen. Namsmannen kan til fordel for saksøkeren bestemme at de foranstående rettighetshavernes andel av kjøpesummen skal begrenses til to tredeler av kjøpesummen etter fradrag for omkostningene.
G. Internasjonale sikkerhetsretter i luftfartøysløsøre
§ 3-53. Internasjonale sikkerhetsretter
For panterett eller tilsvarende sikkerhetsretter som faller inn under Cape Town-konvensjonen 16. november 2001 om internasjonale sikkerhetsrettigheter i mobilt løsøre og protokoll 16. november 2001 om særlige forhold for luftfartøysløsøre1, har konvensjonens og protokollens regler forrang så langt de gjelder foran bestemmelsene i denne lovens kapittel III.

Kapittel IV. Luftdyktighet og miljødyktighet

§ 4-1. Krav om luft- og miljødyktighet
Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være luftdyktig og miljødyktig.
Et fartøy kan ikke ansees som luftdyktig, med mindre det er slik konstruert, bygd, utstyrt og vedlikeholdt og har slike flygeegenskaper at det tilfredsstiller sikkerhetens krav. Departementet gir nærmere forskrifter om luftdyktighet.
Et fartøy kan ikke anses som miljødyktig med mindre det oppfyller de krav som departementet fastsetter for å motvirke støy, luftforurensning og andre former for miljøforstyrrelser til skade eller ulempe for person eller eiendom utenfor fartøyet.
§ 4-2. Besiktigelse av luftfartøy
Luftfartsmyndigheten foretar besiktigelse av luftfartøyer og fører også ellers tilsyn med at fartøyer som brukes til luftfart etter denne lov, er luftdyktige og miljødyktige.
§ 4-3. Utstedelse og fornyelse av luftdyktighets- og miljøbevis
Når det ved besiktigelse eller på annen måte er godtgjort at et luftfartøy er luftdyktig og miljødyktig, utsteder luftfartsmyndigheten luftdyktighetsbevis henholdsvis miljødyktighetsbevis for fartøyet. Bevisene kan utstedes for bestemt tid og kan begrenses til å gjelde luftfart av bestemt art eller innenfor bestemt område. Departementet kan bestemme at det i vedkommende bevis eller i særskilt dokument som skal følge med dette, skal tas inn nærmere anvisninger om de forutsetninger med hensyn til bruken av fartøyet som må iakttas, for at dette kan regnes for luftdyktig henholdsvis miljødyktig.
Bevisene skal på begjæring fornyes, såfremt fartøyet oppfyller de krav til luftdyktighet, henholdsvis miljødyktighet som gjelder når fornyelsen skal skje.
§ 4-4. Krav til luftdyktighets- og miljøbevis ved bruk av luftfartøy
Norsk fartøy som skal brukes til luftfart etter denne lov, skal ha luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten med mindre annet er fastsatt i denne loven eller i forskrift gitt med hjemmel i denne loven.
Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha enten luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis som nevnt i første ledd eller luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike bevis skal anerkjennes her i riket.
Luftfartsmyndigheten kan gi et fartøy særskilt tillatelse til luftfart uten hinder av reglene i første og annet ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
§ 4-5. Ugyldighet
Dersom ikke luftfartsmyndigheten bestemmer noe annet, blir et norsk luftdyktighetsbevis henholdsvis miljødyktighetsbevis ugyldig:
  1. når fartøyet ikke har undergått foreskrevet besiktigelse,
  2. når det er foretatt endring med fartøyet eller dets utstyr som kan ha betydning for luftdyktigheten eller miljødyktigheten,
  3. når fartøyet eller dets utstyr har lidd skade som åpenbart har betydning for luftdyktigheten eller miljødyktigheten.
  4. når fartøyet ikke er forsikret i henhold til bestemmelsene i luftfartsloven.
Luftfartsmyndigheten kan erklære et luftdyktighetsbevis eller miljødyktighetsbevis ugyldig når det ellers har inntrådt forhold som etter dens skjønn kan ha betydning for luftdyktigheten henholdsvis miljødyktigheten.
I tilfelle som nevnt i første ledd nr. 3 varer ugyldigheten inntil skaden er utbedret i samsvar med nærmere forskrifter som departementet gir. Ellers varer ugyldigheten inntil fartøyet er erklært luftdyktig henholdsvis miljødyktig.
Når et bevis er blitt ugyldig, kan luftfartsmyndigheten kreve det innlevert.
§ 4-6. Godkjenning av utenlandsk bevis
Det som er bestemt foran i §§ 4-3 og 4-5 om utstedelse, fornyelse og ugyldighet av luftdyktighetsbevis, og miljødyktighetsbevis, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk bevis.
§ 4-7. Eiers og brukers ansvar
Eieren eller brukeren av et fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal påse at fartøyet er luftdyktig og miljødyktig, og har foreskrevne luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis.
Har det inntrådt noe forhold av betydning for luftdyktigheten eller miljødyktigheten, skal han snarest mulig gi luftfartsmyndigheten melding om det i samsvar med nærmere forskrifter som departementet fastsetter. Han plikter å gi luftfartsmyndigheten de opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet med luftdyktigheten og miljødyktigheten.
§ 4-8. Myndighetenes tilsynsrett
Luftfartsmyndigheten kan kreve adgang til ethvert fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, og har rett til å foreta enhver undersøkelse av fartøyet og dets utstyr som den finner nødvendig for å kunne utføre besiktigelse og tilsyn. Herunder kan luftfartsmyndigheten kreve den hjelp som den trenger av eieren eller brukeren og besetningen. Den kan således kreve fartøyet klargjort til besiktigelse, lasten losset og prøveflyging og andre nødvendige prøver utført. Undersøkelser m.m. etter denne paragraf skal foregå på slik måte at det ikke voldes unødig ulempe med hensyn til fartøyets trafikk eller på annen måte.
Det som i første ledd er sagt om luftfartsmyndigheten, får tilsvarende anvendelse på norsk og utenlandsk sakkyndig og utenlandsk myndighet som foretar besiktigelse eller tilsyn i henhold til § 15-3 første ledd annet punktum.
§ 4-9. Unntak
Når det gjelder å prøve et luftfartøys egenskaper eller det foreligger andre særlige grunner, kan luftfartsmyndigheten etter nærmere forskrifter som departementet gir, gjøre unntak fra det som er bestemt i eller i medhold av dette kapittel.
§ 4-10. Særskilt godkjenning
Departementet kan bestemme at bygging av luftfartøy, fremstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av nærmere angitt vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler bare kan foretas av personer med særskilt godkjenning eller ved godkjent bedrift.
For særskilt godkjenning av personer som nevnt i første ledd kan departementet i forskrift stille krav til vandel, regulere hvilke typer personell som må oppfylle krav til vandel, og hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.
Departementet gir nærmere regler om suspensjon og tilbakekall av slik særskilt godkjenning som nevnt i første ledd.
§ 4-11. Alkoholpåvirkning mv.
Departementet kan bestemme i forskrift at §§ 6-11, 6-12 og 6-13 skal gjelde tilsvarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten i forbindelse med bygging av luftfartøy, fremstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler.
Departementet kan ved forskrift presisere hvilke typer personell som omfattes av første ledd.

Kapittel V. Bemanning

§ 5-1. Bemanning
Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være bemannet på betryggende måte.
Departementet gir nærmere forskrifter om bemanningen.
Eieren eller brukeren av fartøyet skal sørge for at dette er behørig bemannet.
§ 5-3. Krav til tjenestegjørende
Den som skal gjøre tjeneste som fører av luftfartøy eller annen tjeneste på luftfartøy, må oppfylle de vilkår departementet fastsetter med hensyn til statsborgerforhold, alder, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning og øvelse m.m.
Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest ved vurdering av søknad om luftfartssertifikat.
§ 5-4. Om sertifikater
Sertifikat for tjeneste som fører av luftfartøy eller i annen egenskap som departementet bestemmer, utstedes av luftfartsmyndigheten til den som godtgjør at han fyller de fastsatte vilkår for den tjeneste sertifikatet gjelder.
Sertifikatet kan begrenses til å omfatte luftfart med bestemte arter av luftfartøyer, luftfart av bestemt art eller luftfart innenfor bestemt område.
Sertifikatet utstedes for bestemt tid. Det skal på begjæring fornyes for bestemt tid, såfremt innehaveren oppfyller de vilkår som gjelder for tjenesten når fornyelsen skal skje.
§ 5-5. Krav til sertifisering for tjenestegjørende mv.
Den som gjør tjeneste i egenskap som nevnt i § 5-4, skal ha sertifikat som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, eller sertifikat utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike sertifikater skal anerkjennes her i riket.
I internasjonal luftfart skal dog den som gjør tjeneste, ha sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.
For luftfart innenfor norsk område kan luftfartsmyndigheten nekte å godta sertifikat utstedt i fremmed stat til norsk statsborger.
Luftfartsmyndigheten kan gi særskilt tillatelse til tjenestegjøring uten hinder av bestemmelsen i første ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.
Departementet kan gi forskrift om unntak fra kravene til sertifikat i første og annet ledd.
§ 5-6. Tilbakekall av sertifikater, bevis mv.
Luftfartsmyndigheten kan tilbakekalle norsk sertifikat eller bevis for bestemt tid, inntil videre eller for resten av gyldighetstiden, dersom innehaveren ikke fyller vilkårene for å gjøre den tjeneste sertifikatet gjelder.
Når luftfartsmyndigheten finner grunn til å anta at det foreligger et forhold som kan begrunne tilbakekalling, kan den straks sette sertifikatet eller beviset ut av kraft inntil spørsmålet om tilbakekalling er avgjort.
Blir vedtak om tilbakekalling påklaget, kan klagemyndigheten forkorte eller forlenge tilbakekallingstiden.
Når et sertifikat eller et bevis er tilbakekalt eller satt ut av kraft, plikter rettighetshaveren straks å levere sertifikatet til luftfartsmyndigheten.
§ 5-7. Om utenlandsk sertifikat
Det som er bestemt foran i §§ 5-5 og 5-6 om utstedelse, fornyelse og tilbakekalling av sertifikat, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk sertifikat.
§ 5-8. Om meldeplikt for sertifikatinnehaveren m.v.
Den som har sertifikat eller bevis utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, skal snarest mulig melde fra til denne om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten.
Sertifikatinnehaveren er pliktig til når som helst å underkaste seg de undersøkelser og prøver som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.
§ 5-9. Unntak
Luftfartsmyndigheten kan tillate at et luftfartøy brukes til luftfart i utdanningsøyemed og ellers når det foreligger særlig grunn, selv om fartøyet ikke er bemannet på den måte som er fastsatt i eller i medhold av dette kapittel.

Kapittel VI. Fartøysjefen og tjenesten

§ 6-1. Fartøysjefen
Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha en fartøysjef.
Fartøysjefen har høyeste myndighet ombord.
§ 6-2. Fartøysjefens plikter
Fartøysjefen skal påse at fartøyet er luftdyktig, miljødyktig og behørig utrustet, bemannet og lastet, og at flygingen ellers forberedes og gjennomføres i samsvar med gjeldende bestemmelser.
Bestemmelsen i § 4-7 annet ledd om plikt til å gi melding om forhold av betydning for luftdyktigheten og miljødyktigheten og til å gi opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet, gjelder tilsvarende for fartøysjefen. Han plikter videre i samsvar med nærmere forskrifter som fastsettes av departementet, å gi melding til luftfartsmyndigheten om forhold av betydning for spørsmålet om besetningsmedlemmenes tjenestedyktighet.
§ 6-3. Fartøysjefens myndighet overfor besetningsmedlemmer og passasjerer
Fartøysjefen fører oppsyn med fartøy, besetning, passasjerer og gods.
Når han finner det nødvendig, kan han midlertidig anvise besetningsmedlemmer annen tjeneste enn den de er tilsatt for.
Passasjerer plikter å rette seg etter de anvisninger for god skikk og orden ombord som gis av fartøysjefen, den ansvarlige i kabinen eller andre besetningsmedlemmer som fartøysjefen bemyndiger. Passasjerer må ikke opptre slik at sikkerheten til fartøy, besetning eller andre passasjerer settes i fare.
Fartøysjefen kan nekte å ta ombord og har rett til å sette av besetningsmedlemmer, passasjerer og gods når forholdene krever det.
§ 6-4. Fartøysjefens iverksettelse av maktbruk m.v.
Når det er nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom ombord eller for å opprettholde orden og lydighet ombord, har fartøysjefen rett til å bruke makt og iverksette andre tiltak i den utstrekning det etter forholdene kan ansees forsvarlig.
Ethvert medlem av besetningen plikter å yte fartøysjefen hjelp. Etter oppfordring av fartøysjefen kan også passasjerer yte hjelp.
Når det er påtrengende nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom ombord, kan besetningsmedlemmer og passasjerer uten oppfordring fra fartøysjefen iverksette forebyggende tiltak og herunder bruke makt, i den utstrekning det etter forholdene kan ansees forsvarlig.
§ 6-5. Om forøvelse av straffbare handlinger ombord m.v.
Blir det ombord på luftfartøy forøvd straffbar handling av alvorligere art, skal fartøysjefen så vidt mulig foreta det som trengs for å sikre bevis, og som ikke uten skade kan utsettes.
Fartøysjefen skal såvidt mulig sørge for at den skyldige ikke unnviker, og kan i det øyemed om nødvendig ta ham i forvaring. Uten eget samtykke kan den skyldige ikke holdes i forvaring lenger enn inntil han kan overleveres til politiet i Norge eller til vedkommende myndighet i utlandet.
Fartøysjefen kan ta i forvaring gjenstander som antas å ha betydning som bevismidler. Han skal gi politi eller myndighet som nevnt i annet ledd de nødvendige opplysninger og bevismidler som han har sikret seg etter første punktum.
Reglene i § 6-4 annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 6-6. Erstatningskrav som følge av tiltak etter §§ 6-4 og 6-5
Blir tiltak etter §§ 6-4 eller 6-5 iverksatt på forsvarlig måte, kan det for skade som derved voldes den som tiltaket var rettet mot, ikke kreves erstatning av fartøysjefen, besetningsmedlemmer eller passasjerer, og heller ikke av fartøyets eier eller bruker eller den på hvis vegne reisen ble foretatt.
§ 6-7. Om fartøydokumenter
Fartøysjefen skal påse at foreskrevne fartøydokumenter medbringes under flygingen, og at de blir forskriftsmessig ført.
§ 6-8. Fartøysjefens plikter i nødsituasjoner
Kommer fartøyet i nød, skal fartøysjefen gjøre alt som står i hans makt for å trygge fartøy, ombordværende og gods. Må fartøyet forlates, skal han såvidt mulig sørge for å bringe fartøydokumentene i sikkerhet.
§ 6-10. Tjenestegjørendes plikter
Den som gjør tjeneste som fører av luftfartøy eller annen tjeneste på luftfartøy, skal lyde sine foresattes ordrer i tjenesten, vise omsorg for fartøy, ombordværende og gods og ellers samvittighetsfullt utføre sine tjenesteplikter.
§ 6-11. Alkoholpåvirkning mv.
Ingen må gjøre eller forsøke å gjøre tjeneste som fører av luftfartøy eller om bord når han eller hun er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller når sykdom, legemidler, tretthet eller lignende årsak gjør vedkommende uskikket til å utføre tjenesten på en betryggende måte.
Som påvirket av alkohol anses i alle tilfelle den som har
  1. en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille, eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller
  2. en større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft enn 0,1 milligram per liter luft.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om når en person i alle tilfelle må anses som påvirket av annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol.
En person skal ikke regnes som påvirket dersom vedkommende har brukt legemiddel i tråd med de krav som er knyttet til sertifikat gitt i medhold av denne loven kapittel V.
Villfarelse om alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Det samme gjelder villfarelse med hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av annet berusende eller bedøvende middel.
§ 6-12. Pliktmessig avhold
Den som gjør tjeneste som fører av luftfartøy eller om bord må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i tjenestetiden. Tjenestetiden omfatter tidsrommet fra vedkommende i henhold til sine tjenesteplikter påbegynner utførelsen av slikt arbeid som stillingen krever, og inntil arbeidet avsluttes.
Forbudet i første ledd gjelder også i et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner.
Den som har gjort tjeneste som fører av luftfartøy eller om bord, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter tjenestetidens opphør, når han eller hun forstår eller må forstå at det kan bli innledet politietterforskning vedrørende hans eller hennes forhold i tjenesten. Dette gjelder ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at det ikke skal tas slik prøve.
§ 6-13. Alkotest, utåndingsprøve, blodprøve
Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om en person er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel, når
  1. det er grunn til å tro at vedkommende har overtrådt bestemmelsene i §§ 6-1 1 eller 6-12,
  2. personen med eller uten egen skyld er innblandet i en luftfartsulykke eller luftfartshendelse, eller
  3. når det blir krevd som ledd i kontroll av luftfartsvirksomheten.
Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at bestemmelsene i §§ 6-11 eller 6-12 er overtrådt, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekommer tegn eller symptomer på ruspåvirkning og fremstille personen for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve eller klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted for den som nekter å medvirke til alkotest eller foreløpig test av om føreren er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel.
Utåndingsprøve skal tas av politiet. Blodprøve og spyttprøve kan tas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av annet middel enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om tester og undersøkelser som nevnt i paragrafen her.
1 Inkurie: Skal vel være «§ 6-11».
§ 6-14. Kapittelets anvendelsesområde
Kongen fastsetter i hvilken utstrekning bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse for utenlandsk luftfartøy innenfor norsk område.

Kapittel VII. Landingsplasser, bakketjenesten, flysikringstjenester og sikkerhetskritisk virksomhet utenfor luftfartsanlegg

A. Alminnelige bestemmelser
§ 7-1. Om landingsplass
Område som innrettes til landingsplass for luftfartøyer, og andre luftfartsanlegg skal tilfredsstille de sikkerhetskrav og andre krav departementet fastsetter.
Departementet kan gi forskrifter om under hvilke vilkår et område kan brukes som landingsplass uten å være særskilt innrettet for det.
Departementet gir forskrifter om drift og vedlikehold av landingsplasser og luftfartsanlegg.
§ 7-2. Tilsyn
Luftfartsmyndigheten fører tilsyn med landingsplasser og luftfartsanlegg og påser for øvrig at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av dette kapittel, blir overholdt. Den kan til enhver tid kreve adgang til plasser og anlegg og til annen eiendom i den utstrekning det er nødvendig for utøving av tilsynet.
§ 7-3. Regulering av lufttrafikken
Departementet kan fastsette områder hvor lufttrafikken skal være undergitt særskilt regulering.
§ 7-4. Flysikringstjeneste
For å trygge og effektivisere luftfarten opprettes en flysikringstjeneste.
Departementet gir nærmere forskrifter om flysikringstjenesten og bestemmer i hvilken utstrekning den kan varetas av andre enn statsorganer.
Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende i flysikringstjenesten, og gi regler om sertifikat eller autorisasjon for slik tjeneste. I forskriftene kan det stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.
Departementet gir nærmere regler om suspensjon og tilbakekall av slikt sertifikat som nevnt i tredje ledd.
§ 7-4 a. Alkoholpåvirkning mv.
Departementet kan i forskrift bestemme at §§ 6-11, 6-12 og 6-13 skal gjelde tilsvarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten innen flysikringstjenesten, innen bakketjeneste på landingsplasser, samt i ervervsmessig luftfartsforetak og derunder arbeider med kontroll av luftfartøy i luften eller i radiosambandstjenesten.
Departementet kan ved forskrift presisere hvilke typer personell som omfattes av første ledd.
§ 7-4 b. Gjennomføring av konvensjonsbestemmelser om erstatningsansvar
Kongen kan gi forskrift som gjennomfører konvensjonsbestemmelser om erstatningsansvar for ytere av flysikringstjenester og for personer som utfører arbeid for disse.
Regler gitt i medhold av første ledd går foran andre norske rettsregler om erstatningsansvar.
B. Konsesjon
§ 7-5. Konsesjon til landingsplass
For å anlegge, drive eller inneha landingsplass kreves konsesjon fra departementet.
Departementet kan bestemme at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne anlegges, drives eller innehas uten konsesjon.
Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer til anvendelse.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om konsesjon til landingsplass.
§ 7-6. Når konsesjon kan gis
Konsesjonen må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn. Før avgjørelsen treffes, skal det være innhentet uttalelse fra vedkommende kommunale og andre myndigheter.
Myndighetene etter denne lov og kommunen som plan- og bygningsmyndighet, skal etter forholdene foreta en samordnet søknadsbehandling.
Konsesjon for tiltak etter denne lov kan ikke gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven,
Konsesjon til tiltak etter denne lov kan likevel gis i strid med bindende arealplan etter plan- og bygningsloven dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- og bygningsmyndighet til ferdigbehandling av søknaden.
§ 7-7. Konsesjonens innhold
Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.
§ 7-8. Om innløsing m.v.
Når konsesjonstiden for landingsplass til allmenn bruk er utløpt, har staten rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens anlegg med rettigheter og løst tilbehør mot erstatning etter skjønn. Erstatningen fastsettes til det som det ville koste å anskaffe et tilsvarende nytt anlegg, beregnet etter prisene på innløsningstiden og med fradrag for verdiforringelsen på grunn av elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller lignende. For ting som ikke lenger kan skaffes, skal dog omsetningsverdien legges til grunn.
Innløsing kan foretas i konsesjonstiden med ett års varsel, når allmenne hensyn eller offentlige interesser gjør det nødvendig, og da mot erstatning etter vanlige ekspropriasjonsregler.
§ 7-9. Tilbakekall
Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.
C. Godkjenning
§ 7-11. Teknisk og operativ godkjenning av landingsplass m.v.
Landingsplass må være godkjent av luftfartsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne drives uten teknisk og operativ godkjenning.
For godkjenningen settes slike vilkår som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.
Tilfredsstiller anlegget ikke de krav som til enhver tid gjelder for godkjenning av slike anlegg, eller blir de fastsatte vilkår vesentlig tilsidesatt, kan luftfartsmyndigheten tilbakekalle godkjenningen.
Er det inntrådt noe forhold som kan medføre at anlegget ikke lenger tilfredsstiller kravene, plikter innehaveren å gi melding til luftfartsmyndigheten så snart han får kjennskap til forholdet. Er det farlig å bruke anlegget, skal innehaveren straks sette dette ut av drift i den utstrekning det er nødvendig, uten å vente på luftfartsmyndighetens avgjørelse.
D. Luftfartshindringer
§ 7-12. Plan over luftfartshindringer m.v.
Vedkommende departement kan bestemme at det for en landingsplass skal utarbeides og fastsettes en plan over de høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som finnes nødvendige i området utenfor landingsplassen med hensyn til bebyggelse, master, ledninger, beplantning, forstyrrende virksomhet og andre luftfartshindringer. I sjø- og isflyhavner kan planen også omfatte selve havneområdet.
Restriksjoner skal normalt fastsettes gjennom utarbeiding av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Særskilt plan i medhold av første punktum skal bare utarbeides dersom det etter en konkret vurdering anses nødvendig.
I planen skal angis grensene for det område den omfatter.
Planens gyldighet kan begrenses til et bestemt tidsrom.
§ 7-13. Utarbeidelse av plan etter § 7-12
Når det er truffet bestemmelse etter § 7-12, skal luftfartsmyndigheten i samråd med de berørte kommuner og fylkeskommunens planleggingsmyndigheter, utarbeide forslag til plan.
Forslaget legges ut på et høvelig sted til ettersyn for dem saken vedkommer. Utleggingen og kunngjøringen om utleggingen skal skje etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 5-2 annet og tredje ledd.
Når saken er ferdigbehandlet, gir luftfartsmyndigheten tilråding til departementet, som fastsetter planen.
Luftfartsmyndigheten kan kreve at innehaveren av plassen skaffer opplysninger om materialet og yter annen hjelp som trengs for behandlingen av saken. Departementet kan pålegge innehaveren helt eller delvis å utføre gjøremål som etter første og annet ledd påhviler luftfartsmyndigheten.
§ 7-14. Kunngjøring av plan m.v.
Planen legges ut og kunngjøres på samme måte som bestemt i § 7-13 annet ledd. Departementet kan bestemme at planen også skal kunngjøres på annen måte.
Etter krav fra departementet skal planen tinglyses for de eiendommer som antas å ville bli berørt i vesentlig grad av rådighetsinnskrenkningene. Er skjønn forlangt etter § 7-18, skal slik tinglysing alltid kreves for så vidt angår de eiendommer som skjønnsbegjæringen gjelder.
Utgiftene til kunngjøring og tinglysing bæres av plassens innehaver.
§ 7-15. Overskridelse av plan m.v.
De høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som er fastsatt i planen, må ikke overskrides uten samtykke av departementet. For slikt samtykke kan settes vilkår, f.eks. om endring eller merking av den bebyggelse e.l. som det er tale om.
I tilfelle av overskridelse uten samtykke skal luftfartsmyndigheten sette vedkommende en frist til å rette forholdet. Det samme kan luftfartsmyndigheten gjøre når vilkårene for et samtykke etter første ledd ikke blir overholdt.
Blir fristen oversittet, kan luftfartsmyndigheten la det nødvendige utføre ved namsmyndighetens hjelp og på vedkommendes bekostning. Får staten ikke sine utlegg dekket hos ham, kan den kreve dem erstattet av plassens innehaver.
§ 7-16. Om fjerning av luftfartshinder
Finnes det i området ved planens ikraftreden luftfartshindring som er i strid med planen, skal hindringen fjernes om ikke departementet samtykker i at den blir stående. Reglene i § 7-15 første ledds annet punktum, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Utgifter til tiltak etter § 7-15 tredje ledd skal dog bæres av plassens innehaver, bortsett fra tilfelle hvor § 7-15 annet ledds annet punktum er brakt til anvendelse.
§ 7-17. Erstatning ved rådighetsinnskrenkninger
Når en eiendom berøres av rådighetsinnskrenkninger, har eieren rett til erstatning fra plassens innehaver for så vidt innskrenkningene medfører at eiendommen ikke kan utnyttes på regningssvarende måte, hensett til dens størrelse og beliggenhet og forholdene forøvrig, eller at eieren på annen måte lider et formuestap som han etter alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å få erstattet. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for rettigheter i fast eiendom.
Likeså kan det kreves erstatning fra innehaveren dersom noen lider skade eller tap ved tiltak etter § 7-16.
Erstatning kan dog ikke kreves uten at det forgjeves er søkt dispensasjon etter § 7-15 første ledd. Staten innestår for at erstatningen blir betalt.
§ 7-18. Om skjønn
Saker om erstatning etter § 7-17 avgjøres ved skjønn.
Skjønn må forlanges av den som krever erstatning, innen en frist som fastsettes i planen. Fristen må ikke settes kortere enn 2 år fra kunngjøringen. Regelen om oppfriskning i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 gjelder tilsvarende.
Skjønnskostnadene bæres av plassens innehaver, om ikke retten bestemmer noe annet.
§ 7-19. Innehavers plikter
Innehaveren av plassen skal påse at de fastsatte rådighetsinnskrenkninger blir overholdt. I tilfelle av overtredelse skal han uten opphold gi melding til luftfartsmyndigheten.
§ 7-20. Lempning m.v.
Planen kan endres på samme måte som bestemt for istandbringelse av ny plan. Lempninger i fastsatte rådighetsinnskrenkninger kan dog foretas uten at forslag blir lagt ut på forhånd.
§ 7-21. Gyldighetstid
Planen blir stående ved makt til den blir opphevd av departementet eller dens gyldighetstid er utløpt.
I tilfelle av oppheving gjelder bestemmelsene i § 7-14 tilsvarende.
§ 7-22. Om områder som ikke går inn under noen plan
For område som ikke går inn under noen plan, kan departementet gi bestemmelser om luftfartshindringer. Reglene i § 7-15 første og annet ledd og tredje ledds første punktum og §§ 7-16 – 7-18 gjelder i så fall tilsvarende, dog slik at utgifter som etter §§ 7-16 – 7-18 skulle påhvile plassens innehaver, bæres av staten.
Departementet kan gi forskrifter om rapportering og merking av luftfartshindringer. Tiltakshaver eller eier bærer kostnadene for merking av luftfartshindre og vedlikehold av merkingen.
E. Andre bestemmelser
§ 7-23. Om bruk av landingsplass
Departementet kan gi forskrifter om hvilke landingsplasser som kan brukes til internasjonal eller innenriks luftfart eller til visse arter luftfart ellers.
§ 7-24. Om bruk av, adgang til og ferdsel på landingsplass m.v.
Departementet kan gi forskrifter om luftfartøyers manøvrering og opphold på landingsplasser.
Departementet kan gi forskrifter om personers adgang til og ferdsel på landingsplasser og andre luftfartsanlegg. I forskrift kan det også stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde, herunder kan det stilles krav om akkreditering, jf. forskrift fastsatt med hjemmel i politiregisterloven § 69 første ledd nr. 13. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.
Dersom et luftfartøy eller deler av det eller gjenstander fra det er til hinder eller ulempe for virksomheten på en landingsplass, kan dens innehaver fjerne eller flytte det for fartøyeierens regning hvis ikke fartøyeieren selv gjør det innen en frist fastsatt av landingsplassens innehaver. Ved fastsettelsen av fristen skal det tas tilbørlig hensyn til landingsplassens drift og fartøyets verdi.
For sine utgifter har landingsplassens innehaver panterett i gjenstander nevnt i annet ledd som fjernes, forvares eller berges. Panteretten har fortrinnsrett foran alle andre fordringer etter bestemmelsene om legalpanterett, dog med forbehold for det som er bestemt i § 12-3.1 Oppnås ikke full dekning av utgiftene, er fartøyets eier ansvarlig for restbeløpet.
1 Inkurie: Henvisningen antas nå å gjelde § 12-5 (3).
§ 7-25. Kontroll av personer m.v.
Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reisegods, gods og øvrige gjenstander som befinner seg på landingsplasser, andre luftfartsanlegg eller annet anlegg for pakking eller prosessering av gjenstander som transporteres med luftfartøy, foretas i samsvar med forskrifter gitt av departementet.
Departementet kan gi forskrift som stiller krav til vandel for personer som utfører oppgaver på landingsplasser og andre luftfartsanlegg, samt personer som utfører oppgaver av betydning for sikkerheten i luftfarten andre steder. Endelig kan departementet gi forskrift om hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.
Departementet kan, på samme vilkår, gi forskrifter om at innehaver av landingsplass til allmenn bruk (etter § 7-5), flyselskaper, fraktagenter eller andre som driver virksomhet i tilknytning til landingsplass og andre luftfartsanlegg, skal utarbeide og gjennomføre en sikkerhetsinstruks.
§ 7-26. Fastsettelse av avgifter
Departementet kan gi forskrifter om beregningen av avgifter for benyttelse av landingsplasser som er til allmenn bruk og avgifter for å stille andre luftfartsanlegg eller tjenester til rådighet for luftfartøy uavhengig av faktisk bruk, samt i forskrift pålegge betaling av slike avgifter. Departementet kan også gi forskrifter om at foretak som beregner og mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første punktum, skal gi brukerne, luftfartsmyndigheten og departementet tilgang til opplysninger om de kostnadene som ligger til grunn for fastsettelsen av avgiftene.
Departementet kan gi forskrifter om at luftfartsmyndigheten skal føre tilsyn med beregningen av kostnader som danner grunnlag for avgifter som nevnt i første ledd, og om at luftfartsmyndigheten skal kunne fastsette avgifter på grunnlag av nærmere bestemte objektive kriterier. I forskrift kan departementet også bestemme at luftfartsmyndigheten kan utpeke et annet organ til å opptre på sine vegne, og vilkårene som må være til stede for slik utpeking.
Foretak som mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første ledd, skal legge til rette for inspeksjoner og besiktigelser, herunder kontroller på stedet, som foretas av luftfartsmyndigheten eller et annet organ som opptrer på luftfartsmyndighetens vegne. Første punktum gjelder tilsvarende for foretak som har bistått den som yter tjenester som nevnt i første ledd, med regnskapsføring eller kostnadsberegninger, og som sitter på opplysninger det er nødvendig å ha tilgang til for å kunne utføre inspeksjoner og besiktigelser som nevnt. Luftfartsmyndigheten eller annet organ som opptrer på dennes vegne, skal uten hinder av taushetsplikt ha rett til å:
  1. granske regnskaper, eiendomsfortegnelser, lagerlister og annet materiale som kan ha betydning ved fastsettelsen av de aktuelle avgiftene,
  2. ta kopier av eller lage utdrag fra slike dokumenter,
  3. be om muntlig forklaring på stedet,
  4. kreve adgang til relevant eiendom, områder eller transportmidler, eller
  5. kreve opphør av overtredelse av forskrift gitt i medhold av første eller annet ledd.
Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om måten tilsynet etter annet og tredje ledd skal utøves på.
Om nødvendig kan luftfartsmyndigheten kreve bistand fra politiet til å gjennomføre tiltak som nevnt i tredje ledd.
§ 7-27. Særskilt avgift
Med samtykke fra Stortinget kan departementet bestemme at det skal innkreves midler (avgift) fra passasjerer på en statlig landingsplass til spesiell finansiering av bestemte utbyggingstiltak på vedkommende lufthavn. Departementet fastsetter satsenes størrelse og hvilke passasjerkategorier som omfattes av ordningen. Det kan settes vilkår for bruken av midlene (avgiften).
Midlene (avgiften) kan tilfalle et særskilt finansieringsselskap med formål å finansiere et utbyggingstiltak som nevnt i første ledd. Departementet kan gjennomføre kontroll med selskapets virksomhet.
Departementet kan gi bestemmelser om plikt for luftfartøyets eier eller bruker til å medvirke til gjennomføring av ordningen og kan gjennomføre kontroll med at medvirkningen skjer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt.
1 Inkurie: Bestemmelsen er opphevet.
§ 7-28. Utenlandske luftfartøyers adgang til landingsplass m.v.
Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til allmenn bruk skal være åpne for utenlandske luftfartøyer på samme vilkår som for norske fartøyer i tilsvarende internasjonal luftfart, når det er sluttet overenskomst om det med vedkommende fremmede stat.
§ 7-29. Sertifisering og tilbakekall, suspensjon m.v.
Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende på landingsplass, ved annet luftfartsanlegg eller forøvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av betydning for luftfartens sikkerhet, og gir regler om sertifikat for slik tjeneste.
Departementet kan fastsette at tjenestegjørende som omfattes av første ledd, snarest mulig skal melde fra til luftfartsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten. § 5-8 annet ledd gjelder tilsvarende.
Departementet gir regler om suspensjon og tilbakekall av sertifikat som nevnt i første ledd.

Kapittel VIII. Ervervsmessig luftfartsvirksomhet m.m.

A. Luftruter
§ 8-1. Krav til konsesjon
For luftfart i ervervsmessig og regelbundet trafikk (rutefart) innenfor norsk område kreves konsesjon fra Kongen, hvis ikke annet følger av regler gitt i denne lov, jf. særlig § 16-1.
For luftfart som er hjemlet i en luftfartsavtale kreves godkjennelse fra departementet.
Departementet kan bestemme at det for visse arter rutefart skal være tilstrekkelig med tillatelse etter § 8-8.
§ 8-2. Når konsesjon kan gis
Konsesjon må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn.
§ 8-3. Krav til norsk nasjonalitet
Konsesjon til å drive rutefart utelukkende innenfor riket kan bare gis til noen som etter § 3-2 regnes for norsk.
Oppfyller konsesjonshaveren ikke lenger vilkårene etter første ledd, faller konsesjonen bort, om ikke forholdet blir rettet innen en frist som vedkommende departement fastsetter.
Når særlige grunner taler for det, kan Kongen gjøre unntak fra det som er bestemt i denne paragraf.
§ 8-4. Innhold av konsesjon
Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.
§ 8-5. Statens innløsningsrett
Staten har rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens bedrift i samsvar med reglene i § 7-8. Kongen kan gjøre unntak fra denne bestemmelse for så vidt angår konsesjon til rutefart mellom Norge og utlandet.
§ 8-6. Tilbakekall
Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.
§ 8-7. Unntak pga. overenskomst med annen stat
Ved meddelelse av konsesjon kan bestemmelse i dette kapittel fravikes i den utstrekning overenskomst med fremmed stat gjør det påkrevd.
B. Annen luftfartsvirksomhet
§ 8-8. Krav om tillatelse
Den som innenfor norsk område vil drive annen ervervsmessig luftfartsvirksomhet enn rutefart, må ha tillatelse fra vedkommende departement, om ikke annet blir bestemt av Kongen. Når det gjelder skoleflyging, oppvisningsflyging, konkurranseflyging eller annen luftfartsvirksomhet av særlig art, kan departementet bestemme at slik tillatelse skal kreves selv om virksomheten ikke drives ervervsmessig.
For slike tillatelser gjelder bestemmelsene i §§ 8-2 – 8-4, 8-6 og 8-7 tilsvarende.
Departementet kan fastsette forskrifter for luftfartsvirksomhet som omfattes av første ledd.
C. Forskjellige bestemmelser
§ 8-9. Adgangen til å overlate luftfartøy m.v. til en annen
Departementet kan gi forskrifter om adgangen til å overlate luftfartøy, tilbehør eller reservedeler til en annen til bruk for egen regning.

Kapittel IX. Bestemmelser om lufttrafikk m.m.

§ 9-1. Forskriftsfullmakt om lufttrafikk og operative forhold
Departementet gir forskrifter om
  1. hva som skal iakttas for å unngå sammenstøt mellom luftfartøy eller andre luftfartsulykker og ellers for å trygge mot fare
  2. hva som skal iakttas for å unngå støy som følge av luftfart
  3. trafikkstyringssystemer
  4. andre operative forhold.
§ 9-1 a. Restriksjonsområder og andre begrensninger
Departementet gir forskrifter om opprettelse av restriksjonsområder og andre begrensninger i luftrommet for å unngå sammenstøt mellom luftfartøyer eller andre luftfartsulykker, og for å ivareta viktige samfunnsinteresser.
Ved akutte eller uavklarte militære situasjoner kan den militære luftfartsmyndigheten opprette restriksjonsområder i luftrommet. Ansvarlig yter av lufttrafikktjenester skal i så fall være orientert og konsultert på forhånd.
Luftfartsmyndigheten skal umiddelbart gis skriftlig varsel ved opprettelse av restriksjonsområder i luftrommet etter annet ledd.
§ 9-2. Fastsettelse av flygeveier m.v.
Departementet kan fastsette flygeveier som luftfartøyer skal følge innenfor norsk område, og gi særlige forskrifter for fartøyer som skal passere rikets grense, således om hvor grensen kan passeres og hvilke landingsplasser fartøyene skal bruke ved avgang eller ankomst.
§ 9-3. Om pålegg om landing m.v.
Når hensynet til den offentlige orden eller sikkerhet krever det, kan vedkommende myndighet pålegge et luftfartøy å lande. Landingen skal foretas snarest mulig. Er ikke annen anvisning gitt, skal fartøyet lande på nærmeste, innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.
Kommer et fartøy inn i et område hvor luftfart er forbudt, skal fartøyet uten opphold forlate området, på hurtigste måte underrette vedkommende myndighet og, for så vidt myndigheten ikke gir annen anvisning, lande på nærmeste innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.
Etterkommer et fartøy ikke bestemmelsene i første eller annet ledd, kan vedkommende myndighet ved tvangsmidler hindre fartøyet i å fortsette flygingen.
§ 9-4. Om føring av krigsmateriell
Krigsmateriell må ikke føres med luftfartøy uten tillatelse fra vedkommende departement. Departementet gir forskrifter om hva som skal forstås med krigsmateriell og kan gjøre unntak fra bestemmelsen i første punktum.
Departementet kan av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet forby eller gi regulerende forskrifter om føring av annet gods enn krigsmateriell.
Departementet kan forby eller gi regulerende forskrifter om adgangen til å medføre og bruke fotografiapparater i luftfartøy.
§ 9-5. Om fartøydokumenter
For så vidt forholdet ikke er regulert ved særskilt lovbestemmelse, fastsetter departementet hvilke fartøydokumenter et luftfartøy skal ha, i hvilken utstrekning de skal medføres ombord, og hvorledes de skal opprettes, føres og oppbevares.
§ 9-6. Innsyn i fartøydokumenter
Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter.
§ 9-7. Krav til dokumenter m.v. for tjenestegjørende ombord på luftfartøy
Departementet gir forskrifter om i hvilken utstrekning de som gjør tjeneste på luftfartøy, skal ha med seg sertifikater og andre dokumenter.
§ 9-8. Myndighetens undersøkelsesrett
Vedkommende myndighet har rett til å undersøke luftfartøyer og kontrollere fartøydokumentene og de dokumenter som de tjenestegjørende ombord skal være forsynt med.

Kapittel X. Befordring med luftfartøy

A. Omfang
§ 10-1. Virkeområde
Bestemmelsene i dette kapittel gjelder befordring med luftfartøy av passasjerer, reisegods eller gods når befordringen utføres mot vederlag. Utføres befordringen av et luftfartsforetak, gjelder kapitlets regler også når befordringen skjer uten vederlag.
§ 10-2. Om postbefordring m.v.
Ved postbefordring svarer fraktføreren bare overfor tilbyderen av posttjenester. Ansvar reguleres ikke av bestemmelsene i kapitlet her, men av særskilte regler som gjelder mellom fraktføreren og tilbyderen av posttjenester.
Bestemmelsene om befordringsdokumenter i §§ 10-3 – 10-8 gjelder ikke når befordringen utføres under usedvanlige forhold og faller utenfor vanlig luftfartsvirksomhet.
B. Befordringsdokumenter
§ 10-3. Om utstedelse av billett m.v.
For passasjertransporter skal det utstedes billett. Billetten kan være individuell eller kollektiv. En billett skal inneholde:
  1. opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet; og
  2. opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmelsesstedet ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat.
Billetter behøver ikke utstedes dersom opplysninger etter første ledd nr. 1 og 2 registreres på annen måte. I så fall skal fraktføreren gi passasjeren tilbud om et skriftlig dokument som inneholder opplysninger som nevnt.
Passasjeren skal opplyses skriftlig om at Montreal-konvensjonen, når denne kommer til anvendelse, regulerer fraktførerens erstatningsansvar ved død og personskade, ved tap av eller skade på reisegods, samt ved forsinkelse. Det skal videre opplyses om at Montreal-konvensjonens regler kan medføre en begrensning av fraktførerens ansvar.
Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.
§ 10-4. Om reisegodsbevis
Fraktføreren skal utstede reisegodsbevis til passasjeren for hvert stykke innskrevet reisegods.
Transportavtalen og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i paragrafen her ikke er overholdt.
§ 10-5. Om luftfraktbrev
Ved godsbefordring skal det utferdiges luftfraktbrev.
Luftfraktbrev behøver ikke å utferdiges dersom opplysningene om befordringen registreres på annen måte. Fraktføreren skal i så fall gi avsenderen en godskvittering dersom avsenderen krever det. Godskvitteringen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger til at godset kan identifiseres og skal gi avsenderen rett til de registrerte opplysninger om transporten.
§ 10-6. Utferdigelse av luftfraktbrev m.v.
Luftfraktbrevet utferdiges av avsenderen i tre eksemplarer. Det første eksemplar skal være påtegnet for fraktføreren og underskrives av avsenderen. Det annet eksemplar skal være påtegnet for mottakeren og underskrives både av avsenderen og fraktføreren. Det tredje eksemplar underskrives av fraktføreren og leveres tilbake til avsenderen etter at godset er mottatt. Underskriftene kan være trykt eller erstattet av stempel.
Har fraktføreren utferdiget luftfraktbrevet etter begjæring av avsenderen, ansees han for å ha gjort det på avsenderens vegne, om ikke annet blir godtgjort.
§ 10-7. Utstedelse av særskilt luftfraktbrev
Fraktføreren kan kreve at avsenderen utferdiger særskilte luftfraktbrev når befordringen omfatter flere kolli.
Anvendes fremgangsmåten i § 10-5 annet ledd, skal fraktføreren overlevere særskilte godskvitteringer til avsenderen når denne krever det.
§ 10-8. Innhold i luftfraktbrev og godskvittering
Luftfraktbrevet og godskvitteringen skal inneholde:
  1. opplysning om avgangsstedet og bestemmelsesstedet,
  2. opplysning om stedet for minst en mellomlanding når avgangs- og bestemmelselsstedet1 ligger i samme stat og en eller flere mellomlandinger skal skje i en annen stat,
  3. opplysninger om sendingens vekt.
1 Inkurie: Skal vel være «bestemmelsesstedet».
§ 10-9. Om transportavtalens gyldighet
Transportavtalen er gyldig og bestemmelsene i kapitlet her gjelder selv om bestemmelsene i §§ 10-5 – 10-8 ikke er overholdt.
§ 10-10. Ansvar for opplysninger i luftfraktbrev m.v.
Avsenderen er ansvarlig for at de opplysninger som han eller noen som har handlet på vegne av ham har gitt i luftfraktbrevet er riktig. Det samme gjelder opplysninger gitt for registrering eller for innføring i godskvittering. Avsenderen er ansvarlig etter første og annet punktum selv om den som har opptrådt på hans vegne, også er agent for fraktføreren. Er opplysningene om godset uriktige eller ufullstendige, plikter avsenderen å erstatte skade som dette medfører for fraktføreren eller noen denne er ansvarlig for.
Er avsenderen ikke ansvarlig etter første ledd for uriktige eller ufullstendige opplysninger som er registrert eller tatt inn i godskvitteringen, svarer fraktføreren for de skader som dette medfører for avsenderen eller noen som denne er ansvarlig overfor. Forutsetningen er at fraktføreren har begått feil ved innføringen av avsenderens opplysninger i godskvitteringen eller ved registreringen. Det samme gjelder dersom noen annen på fraktførerens vegne har påført godskvitteringen opplysningene eller har registrert dem.
§ 10-11. Om luftfraktbrev og godskvittering m.v.
Luftfraktbrevet eller godskvitteringen gjelder som bevis for avslutningen av fraktavtalen, mottakelsen av godset og vilkårene for transporten som er tatt inn i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, om ikke annet blir godtgjort.
Luftfraktbrevets eller godskvitteringens opplysninger om godsets vekt, dimensjoner, pakning og stykketall ansees riktige, om ikke annet blir godtgjort. Andre opplysninger i luftfraktbrevet om godsets mengde, rominnhold eller tilstand gjelder derimot ikke som bevis overfor fraktføreren, med mindre han har undersøkt riktigheten i nærvær av avsenderen og bekreftet dette ved påskrift på luftfraktbrevet, eller opplysningene gjelder godsets synlige tilstand.
C. Rådighet over godset og utlevering av godset
§ 10-12. Avsenders rådighet m.v.
Når avsenderen oppfyller sine forpliktelser etter fraktavtalen, har han rett til å rå over godset ved å ta det tilbake på avgangs- eller bestemmelseslandingsplassen, ved å stanse det i tilfelle av landing underveis, ved å la det utlevere – på bestemmelsesstedet eller underveis – til en annen enn den mottaker som er oppgitt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen, eller ved å kreve det sendt tilbake til avgangslandingsplassen. Sin rådighet over godset kan avsenderen dog bare utøve når det ikke medfører skade for fraktføreren eller andre avsendere, og han må erstatte de kostnader som påløper. Kan avsenderens ordre ikke utføres, skal fraktføreren straks underrette ham.
Utfører fraktføreren avsenderens ordre uten å bli forevist det eksemplar av luftfraktbrevet som ble levert til avsenderen eller godskvitteringen, er fraktføreren ansvarlig for den skade som derved måtte påføres rette innehaver av luftfraktbrevet eller godskvitteringen, men med regress mot avsenderen.
Avsenderens rett opphører samtidig med at mottakerens rett etter § 10-13 inntrer. Nekter mottakeren å ta imot godset, eller kan han ikke treffes, trer avsenderen igjen inn i sin rett til å råde over godset.
§ 10-13. Om utlevering av gods
Når godset er kommet frem til bestemmelsesstedet, kan mottakeren, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i § 10-12, kreve at fraktføreren skal utlevere godset til ham mot at han betaler de skyldige beløp og ellers oppfyller de befordringsvilkår som er nevnt i transportavtalen.
Fraktføreren skal underette mottakeren så snart godset er kommet frem, om ikke annet er avtalt.
§ 10-14. Om tapt gods
Innrømmer fraktføreren at godset er tapt, eller er det ikke kommet frem senest 7 dager etter at det skulle ha vært fremme, kan mottakeren overfor fraktføreren gjøre gjeldende de rettigheter som fraktavtalen gir ham.
§ 10-15. Ugyldige fraktavtaler
Enhver avtale som avviker fra bestemmelsene i §§ 10-12, 10-13 eller 10-14 er ugyldig, dersom den ikke er inntatt i luftfraktbrevet eller godskvitteringen.
§ 10-16. Avsenders ansvar og plikter m.v.
Fraktføreren kan forlange at avsenderen skal utstede et dokument som angir godsets art, dersom slik dokumentasjon kreves av tollvesenet, politiet eller andre offentlige myndigheter. Dette skal ikke medføre noen forpliktelser eller ansvar for fraktføreren.
Avsenderen plikter å gi opplysninger og legge frem dokumenter som er nødvendige for å oppfylle krav fra tollmyndighetene, politi eller andre offentlige myndigheter, før godset kan utleveres til mottakeren. Han er overfor fraktføreren ansvarlig for skade som følger av at disse opplysninger eller dokumenter mangler eller er ufullstendige eller ikke forskriftsmessige, med mindre fraktføreren eller hans folk har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.
Fraktføreren plikter ikke å undersøke om opplysningene og dokumentene er riktige og fullstendige.
D. Fraktførerens ansvar
§ 10-17. Ansvar for personskade og dødsfall
Blir en passasjer drept eller skadd på legeme eller helse, er fraktføreren ansvarlig, såfremt den ulykken som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord i luftfartøyet eller i sammenheng med at passasjeren går om bord eller forlater fartøyet.
§ 10-18. Ansvar for reisegods
Blir innskrevet reisegods skadd, eller går det helt eller delvis tapt, er fraktføreren ansvarlig, såfremt den hendelse som har forårsaket skaden, er inntruffet om bord på luftfartøy eller mens godset var i fraktførerens varetekt. Fraktføreren er likevel ikke ansvarlig i den utstrekning skaden skyldes reisegodsets egen beskaffenhet eller av1 feil eller mangler ved reisegodset.
For ikke innskrevet reisegods, herunder personlige eiendeler, er fraktføreren ansvarlig dersom skaden er forårsaket av feil begått av fraktføreren, dennes ansatte eller andre som fraktføreren svarer for.
Passasjeren kan gjøre gjeldende sine rettigheter etter første og annet ledd dersom innskrevet reisegods ikke er kommet frem senest 21 dager etter at det skulle ha kommet frem, eller dersom fraktføreren erkjenner at innskrevet reisegods er gått tapt.
1 Inkurie: Ordet må skyldes en inkurie.
§ 10-19. Ansvar for gods
Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av at godset blir skadd eller går helt eller delvis tapt som følge av hendelse inntruffet under lufttransport. Han blir likevel ikke ansvarlig i den utstrekning han godtgjør at skaden er en følge av:
  1. godsets egen beskaffenhet eller feil eller mangler ved godset,
  2. mangelfull pakking av godset som er utført av noen annen enn fraktføreren, dennes ansatte eller noen som denne svarer for,
  3. krigshandling eller væpnet konflikt, eller
  4. utøvelse av offentlig myndighet i forbindelse med at godset innføres, utføres eller omlastes.
Som lufttransport regnes i paragrafen her den tid som godset er i fraktførerens varetekt. Lufttransport omfatter ikke slike transporter til lands eller vanns som skjer utenfor en flyplass. Utføres en slik transport i forbindelse med innlasting, utlevering eller omlasting på grunn av transportavtalen, skal likevel skaden ansees å være forårsaket ved en hendelse under lufttransporten, om ikke annet blir godtgjort. Dersom fraktføreren uten avsenderens samtykke helt eller delvis erstatter den avtalte lufttransportbefordringen med en annen form for befordring, skal slik annen befordring også ved anvendelsen av denne lov regnes som en del av lufttransporten.
§ 10-20. Ansvar for forsinkelser
Fraktføreren er ansvarlig for tap som følge av forsinkelse ved lufttransport av passasjerer, reisegods og gods, med mindre han godtgjør at han selv og hans folk har tatt alle forholdsregler som med rimelighet kan kreves for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem.
§ 10-21. Om skadelidtes medvirkning m.v.
Erstatning etter kapitlet her skal settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at den skadelidte, eller den som skadelidte utleder sin rett fra, ved egen skyld har medvirket til skaden. Blir en passasjer drept eller skadd og noen annen enn passasjeren selv krever erstatning, skal erstatningen også settes ned eller helt falle bort dersom fraktføreren godtgjør at passasjeren ved egen skyld har medvirket til skaden.
Nedsetting eller bortfall av erstatning etter første ledd skjer etter en vurdering av hva som er rimelig hensett til graden av medvirkning.
§ 10-22. Begrensninger i fraktførers ansvar
Fraktføreren kan ikke fraskrive seg eller begrense ansvar etter § 10-17 ved befordring av passasjerer, som ikke overstiger et erstatningsbeløp fastsatt av departementet i forskrift for hver enkelt passasjer. For beløp som overstiger beløpet fastsatt av departementet i forskrift for hver enkelt passasjer, er fraktføreren ikke ansvarlig etter § 10-17 dersom fraktføreren godtgjør at:
  1. skaden ikke er forårsaket ved skyld utvist av fraktføreren, hans tilsatte eller andre han svarer for, eller
  2. skaden utelukkende er forårsaket av tredjemanns skyld.
Fraktførerens ansvar for tap som følge av forsinkelse ved befordring av passasjer er begrenset til et beløp fastsatt av departementet i forskrift for hver passasjer.
Ved befordring av reisegods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at reisegodset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, begrenset til et beløp fastsatt av departementet i forskrift for hver passasjer. Dersom passasjeren ved overlevering av innskrevet reisegods til fraktføreren særskilt angir verdien av reisegodset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp.
Ved befordring av gods er fraktførerens ansvar for tap på grunn av at godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, begrenset til et beløp pr. kg fastsatt av departementet i forskrift. Dersom avsenderen ved overlevering av godset til fraktføreren særskilt angir verdien av godset og betaler fastsatte tilleggsavgifter, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren godtgjør at verdien er lavere enn det oppgitte beløp. Dersom bare en del av godset forsinkes, skades eller helt eller delvis går tapt, regnes bare den sammenlagte vekten av de berørte kolli med når grensen for fraktførerens ansvar skal bestemmes. Dersom verdien av andre kolli som omfattes av samme luftfraktbrev, godskvittering eller registrering på annen måte jf. § 10-5 annet ledd påvirkes, skal disse kolliene regnes med.
Ansvarsbegrensningene i annet og tredje ledd kommer ikke til anvendelse dersom det godgjøres at fraktføreren selv eller hans tilsatte eller andre han svarer for, under utførelse av deres tjeneste eller verv har forårsaket skaden med forsett eller grovt uaktsomt med forståelse av at skade sannsynligvis ville bli voldt.
Sakskostnader inkludert renter kan tilkjennes saksøkeren uten hinder av ansvarsgrensene i denne paragraf. Dette gjelder likevel ikke dersom fraktføreren innen 6 måneder fra tidspunktet for skadehendelsen eller innen saksanlegget skriftlig har tilbudt skadelidte en erstatning som ikke er mindre enn domsbeløpet bortsett fra sakskostnadene.
Med «SDR» menes i loven her den spesielle trekkkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene regnes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.
§ 10-22 a. Utbetaling av forskudd
Ved flyulykke som medfører at en passasjer omkommer eller blir skadd på legeme eller helbred, skal fraktføreren omgående, og senest 15 dager etter at vedkommende passasjer er identifisert, utbetale et forskudd på erstatningen til fysiske personer som har rett til å kreve erstatning, til dekning av deres umiddelbare behov. Forskuddets størrelse skal stå i forhold til den skaden som er lidt. Slik forskuddsutbetaling innebærer ikke erkjennelse av ansvar, og forskuddet kan trekkes fra i senere erstatningsutbetalinger fra fraktføreren.
Har passasjeren omkommet, skal forskuddet utgjøre minst 16.000 SDR per passasjer.
Forskuddet skal tilbakebetales bare i tilfelle som nevnt i § 10-21 første ledd, eller det godtgjøres at den som har mottatt forskuddet, ikke var den person som har rett til erstatning.
§ 10-23. Om adgangen til å fravike ansvarsgrensene ved avtale
Fraktføreren kan avtale at det for befordringen ikke skal gjelde noen ansvarsgrenser, eller at det skal gjelde høyere ansvarsgrenser enn det som følger av § 10-22.
Ethvert forbehold som tilsikter å frita fraktføreren for ansvar eller å fastsette en lavere ansvarsgrense enn bestemt i § 10-22 er ugyldig.
§ 10-25. Fraktførers arbeidsgiveransvar
Blir fraktførerens tilsatte eller noen som fraktføreren ellers svarer for saksøkt for skade som de har voldt i tjeneste eller oppdrag for denne, skal den samlede erstatning som kan ilegges dem og fraktføreren, ikke overstige den grense som gjelder for fraktføreren.
Unntatt ved befordring av gods, kommer bestemmelsen i første ledd ikke til anvendelse dersom det godtgjøres at person som nevnt i første ledd har forårsaket skaden med forsett eller grovt uaktsomt med forståelse av at skade sannsynligvis ville bli voldt.
§ 10-26. Om mottakers reklamasjon
Mottas innskrevet reisegods eller gods uten klage fra mottakerens side, formodes godset å være utlevert i god stand og overensstemmende med befordringsdokumentet eller de på annen måte registrerte opplysninger jf. § 10-5 annet ledd første punktum, om ikke annet blir godtgjort.
Er godset skadd eller delvis tapt, må mottakeren klage om det til fraktføreren umiddelbart etter at skaden eller tapet oppdages, og senest innen 7 dager for innskrevet reisegods og 14 dager for gods, regnet fra mottakelsen. Ved forsinkelse må det klages senest innen 21 dager fra den dag da godset ble stilt til rådighet for mottakeren.
Enhver klage skal være skriftlig og overlevert eller avsendt innen fristens utløp.
§ 10-27. Bortfall av krav etter § 10-26
Blir klage om skaden ikke gitt innen den frist som følger av § 10-26, faller ethvert krav mot fraktføreren bort, med mindre han har handlet svikaktig.
§ 10-28. Om verneting
Erstatningssøksmål etter dette kapittel må reises ved norsk domstol eller ved domstol i annen stat som er tilsluttet Montreal-konvensjonen, enten på fraktførerens bosted eller på det sted hvor bedriften har sitt hovedsete eller den forretningsavdeling som har sluttet fraktavtalen, eller på bestemmelsesstedet.
Ved død eller personskade på passasjer kan erstatningssøksmål også reises i den stat hvor passasjeren hadde sin faste bopel på ulykkestidspunktet, dersom fraktføreren:
  1. driver lufttransport til eller fra den staten, enten med egne luftfartøy eller med luftfartøy tilhørende en annen fraktfører, etter forretningsavtale med denne, og
  2. fraktføreren også i den staten utøver lufttransportvirksomheten i lokaler som eies eller leies av fraktføreren selv, eller av en annen fraktfører som denne har en forretningsavtale med. Søksmål etter første punktum må reises ved passasjerens alminnelige verneting på ulykkestidspunktet.
§ 10-29. Foreldelse av erstatningskrav
Erstatningskrav etter dette kapittel faller bort om ikke søksmål er reist innen 2 år regnet fra luftfartøyets ankomst til bestemmelsesstedet eller fra den dag da det skulle ha kommet frem eller da befordringen ble avbrutt.
§ 10-30. Ansvarsfordeling mellom fraktførere m.v.
Skal en befordring, som etter en eller flere fraktavtaler utgjør en enhet, utføres av flere fraktførere etter hverandre, er enhver fraktfører som mottar den reisende, det innskrevne reisegods eller godset, ansvarlig for den del av befordringen som det påhviler ham å utføre.
Ved befordring av innskrevet reisegods eller av gods kan avsenderen også holde seg til den første fraktfører, og den som har rett til å kreve utlevering, til den siste fraktfører, selv om skaden, tapet eller forsinkelsen er inntruffet mens godset var i en annen fraktførers varetekt. Er to fraktførere ansvarlige, hefter de solidarisk.
E. Befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen
§ 10-31. Anvendelsesområde
Bestemmelsene i §§ 10-32 – 10-36 gjelder når en befordring blir helt eller delvis utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen, med mindre det godtgjøres at dette er skjedd uten den avtalesluttende fraktførers samtykke.
Bestemmelsene i §§ 10-33, 10-35 og 10-36 gjelder bare den del av befordringen som ikke utføres av den avtalesluttende fraktfører.
§ 10-32. Hvem som regnes som fraktfører
Både den fraktfører som har sluttet fraktavtalen og den fraktfører som helt eller delvis utfører den, skal ansees som fraktførere i forhold til reglene i dette kapittel. For den avtalesluttende fraktfører gjelder dette hele befordringen, men for den utførende fraktfører bare for så vidt angår den del av befordring som han utfører.
§ 10-33. Om objektiv identifikasjon mellom fraktfører og folk i hans tjeneste m.v.
Ved bedømmelsen av en fraktførers ansvar skal handlinger og unnlatelser av den annen fraktfører eller av dennes folk i tjenesten ansees å ha samme virkning som hans egne handlinger og unnlatelser. Dette skal likevel ikke i noe tilfelle medføre at den utførende fraktførers ansvar overstiger de grenser som er fastsatt i § 10-22.
Har den avtalesluttende fraktfører påtatt seg forpliktelser ut over dem som er fastsatt i dette kapittel, eller har passasjer eller avsender oppgitt en særlig interesse i samsvar med § 10-22 tredje ledd, får dette ikke virkning i forhold til den utførende fraktfører med mindre det er godtatt av ham.
§ 10-34. Om adressat for melding og klage m.v.
Melding eller klage som i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel rettes til den ene fraktfører, får virkning også i forhold til den annen. Ordre som nevnt i § 10-12 får ikke virkning med mindre den er gitt til den avtalesluttende fraktfører.
§ 10-35. Begrensninger i ansvaret
Den avtalesluttende og den utførende fraktfører og deres folk i tjenesten er til sammen ikke ansvarlig utover det høyeste erstatningsbeløp som noen av fraktførerne svarer for. Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for ham.
§ 10-36. Om verneting m.v.
Erstatningssøksmål kan, uansett om det rettes mot begge fraktførere eller bare den ene av dem, reises ved domstol som etter § 10-28 er kompetent i sak mot den avtalesluttende fraktfører, eller ved domstol på den utførende fraktførers bosted eller på det sted hvor hans bedrift har sitt hovedsete.
Blir søksmål reist mot bare den ene fraktfører og vil denne gjøre regresskrav gjeldende mot den annen, kan han dra regresskravet inn i saken i samsvar med tvisteloven § 15-2 annet og tredje ledd uten hensyn til om det hører under norsk domsmyndighet.
F. Andre bestemmelser
§ 10-37. Om sammensatt befordring m.v.
Ved befordring som delvis utføres med luftfartøy og delvis med annet befordringsmiddel, gjelder dette kapittel bare luftbefordringen. Kapitlet gjelder likevel for befordring med annet befordringsmiddel etter § 10-19 annet ledd fjerde punktum.
Vilkårene for de andre befordringsmåter kan inntas i luftbefordringsdokumentet.
§ 10-38. Om ansvarsbegrensninger i fraktavtalen m.v.
Forbehold i fraktavtalen og særlige avtaler forut for skaden er ugyldige for så vidt de går ut på at tvist skal avgjøres etter en lov som avviker fra denne lovs bestemmelser om befordringen eller ved annet verneting enn fastsatt i dette kapittel.
Ved godsbefordring kan det dog uten hinder av første ledd skriftlig avtales at tvist skal avgjøres ved voldgift, forutsatt at voldgiftsbehandlingen etter saksøkerens valg skal skje på et sted som er rett verneting etter § 10-28, og at saken skal avgjøres i samsvar med Montreal-konvensjonens bestemmelser. En voldgiftsbestemmelse i strid med dette er ugyldig.
§ 10-38 a. Forsikringsplikt
Norske fraktførere skal tegne tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt erstatningsansvar etter dette kapittel. Den norske stat, når denne er fraktfører, kan være selvassurandør.
Utenlandske fraktførere som transporterer passasjerer, reisegods eller gods til, fra eller innom Norge, skal kunne dokumentere at man innehar tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt erstatningsansvar etter dette kapittel. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende når en fremmed stat er fraktfører.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om forsikringsplikten, herunder om størrelsen på forsikringen, om virkningen av at forsikringen ikke holdes i kraft, og om utfylling og gjennomføring av krav om forsikring for passasjerer, reisegods og gods som følger av EØS-avtalen på luftfartsområdet. Departementet kan i forskrift sette vilkår for at en stat kan stå som selvassurandør etter første og annet ledd, herunder krav om dokumentasjon.
§ 10-39. Unntak for innenriks luftbefordring
For innenriks luftbefordring uten avtalt mellomlanding i fremmed stat kan departementet godkjenne at billett, reisegodsbevis eller luftfraktbrev ikke blir utferdiget selv om opplysningene ikke registreres på noen annen måte.
§ 10-41. Begrensninger i kapitlets anvendelsesområde
Bestemmelsene i dette kapittel gjelder ikke for luftbefordring som er unntatt fra Montreal-konvensjonens virkeområde i henhold til forbehold som en stat har tatt etter Montreal-konvensjonens artikkel 57.
§ 10-41 a. Forskrifter om priser, andre vilkår og opplysningsplikt
Departementet kan gi forskrift om priser og tilhørende vilkår, om formidling av rutefart og om overbooking. Departementet kan også gi forskrift om billettselgeres plikt til å informere om passasjerrettigheter basert på denne loven og andre forhold som setter billettkjøpere i stand til å danne seg en helhetlig og realistisk oppfatning av vilkårene og muligheten for å kjøpe eventuelle tilknyttede tjenester eller produkter.
§ 10-42. Gjennomføring av EØS-regler om passasjerrettigheter 1
Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av regler om passasjerrettigheter som er tatt inn i EØS-avtalen. I forskriften kan det gis regler om gjennomføring og utfylling av passasjerrettighetsreglene, og bestemmes hvem som skal føre tilsyn med at reglene følges.
Ved tilsyn med at reglene om passasjerrettigheter følges, har tilsynsmyndigheten kompetanse til:
  2. å gi pålegg om retting eller opphør av forhold i strid med bestemmelsene i første ledd. Tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak med midlertidig virkning etter reglene i markedsføringsloven § 39,
  3. å innhente skriftlig bekreftelse på at et ulovlig forhold skal opphøre og å innhente skriftlig bekreftelse fra en næringsdrivende om at denne skal tilby avhjelpende tiltak til berørte passasjerer,
  4. å fastsette tvangsmulkt som nevnt i § 13 a-4. Tvangsmulkt kan benyttes til å sikre etterlevelse av alle vedtak og bekreftelser som nevnt i bokstav a til c,
  5. å ilegge overtredelsesgebyr som nevnt i § 13 a-5 der denne viser til bestemmelsen her, og
G. Klageordning
§ 10-44. Klageorgan for flypassasjerer
Departementet kan gi forskrift om etablering av et klageorgan for løsning av tvister mellom passasjerer og flyselskaper, og bestemme at flyselskaper som flyr i, til eller fra Norge skal være underlagt ordningen. Departementet kan også gi forskrift om at andre tjenesteytere som i anledning av befordring har forpliktelser overfor passasjerene, skal være underlagt ordningen. Klageorganets avgjørelser skal ikke være rettslig bindende.
Departementet kan fastsette forskrift om klageorganets oppnevning, myndighetsområde, sammensetning, organisering, saksbehandling, finansiering, og forholdet til voldgiftsklausuler. I forskriften skal departementet kunne gi regler om
  1. avgjørelse av habilitet som avviker fra reglene om saksbehandling i forvaltningsloven § 8 annet og tredje ledd,
  2. at personer som utfører arbeid for klageorganet skal bevare taushet om navnet og identiteten til de som klager,
  4. at klageordningen helt eller delvis skal finansieres gjennom gebyrer fra flyselskapene, eventuelle andre tjenesteytere som er underlagt ordningen, og klagerne,
  5. at et foretak som har fått en avgjørelse i klageorganet mot seg, innen en bestemt frist skal gi klageorganet en skriftlig redegjørelse for hvorfor den ikke etterlever avgjørelsen, og
  6. at redegjørelser som nevnt i nr. 5, og lister over navn på de foretakene som ikke har etterlevd avgjørelsene, skal offentliggjøres på egnet måte.
§ 10-45. Plikt til å opplyse om klagerett
Dersom det oppstår tvist mellom en passasjer og en tjenesteyter som er underlagt klageorganets myndighetsområde etter § 10-44, skal passasjeren skriftlig opplyses om retten til å klage i medhold av § 10-46. Departementet kan fastsette forskrift om at passasjerene ved bestilling, eller i forbindelse med befordringen, skal opplyses om retten til å klage etter § 10-46. Departementet kan fastsette forskrift om hvilket innhold opplysningsplikten etter første og annet punktum skal ha, om måten opplysningene skal gis på, og hvem som har plikt til å gi opplysningene.
§ 10-46. Passasjerenes rett til å klage
Alle passasjerer som omfattes av klageorganets myndighetsområde etter § 10-44 skal ha rett til å klage til klageorganet dersom de har saklig interesse i å be om en vurdering av saken. Departementet kan fastsette forskrift om hvem som har klagerett.
§ 10-47. Forholdet til de alminnelige domstolene
Så lenge en tvist er til behandling i klageorganet, kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstolene. En tvist anses for å være til behandling fra det tidspunkt begjæringen om klagebehandling er kommet inn til klageorganet. En sak som klageorganet har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for tingretten.

Kapittel XI. Ansvar og forsikring for skade og tap på tredjeperson

§ 11-1. Objektivt ansvar for skade på tredjeperson mv
Eieren av et luftfartøy er uansett skyld ansvarlig for skade eller tap som oppstår utenfor fartøyet som følge av at fartøyet brukes til luftfart. Dersom fartøyet er registrert i luftfartøyregisteret, anses den som eier som står oppført i registeret som luftfartøyets eier.
Når luftfartøyet i henhold til en leieavtale godkjent av luftfartsmyndigheten benyttes i ervervsmessig luftfartsvirksomhet av en annen enn eieren, hefter den som etter leieavtalen innehar luftfartøyet solidarisk med eieren etter første ledd.
Første og annet ledd gjelder ikke:
  1. skade på annet luftfartøy, eller på person eller ting i slikt fartøy,
  2. skade på person eller ting som faller innenfor området for fraktførerens ansvar etter kapittel X.
Departementet kan gi forskrift om at første og annet ledd ikke skal gjelde for luftfartøy med begrenset skadeevne. Den begrensede skadeevnen kan skyldes fartøyets egne egenskaper, måten det brukes på, hvor det brukes, av hvem det brukes og andre forhold som kan tale mot ansvar uten skyld.
§ 11-2. Forsikringsplikt mv.
Når ikke annet blir bestemt av departementet, skal det for fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av erstatningsplikt som nevnt i § 11-1.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om forsikring eller sikkerhetsstillelse, herunder om utfylling og gjennomføring av krav om forsikring for erstatning for skade på tredjeperson som følger av EØS- avtalen på luftfartsområdet, og om virkningen av at forsikringen eller sikkerheten ikke holdes i kraft.

Kapittel XII. Varsling, rapportering og undersøkelse av luftfartsulykker og luftfartshendelser m.m.1

A. Varsling av luftfartsulykker og luftfartshendelser mv.
§ 12-1. Generell varslingsplikt
Enhver som blir vitne til en luftfartsulykke, skal straks varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen om ulykken. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Det samme gjelder den som finner et luftfartøy, deler av et luftfartøy eller andre ting under forhold som tyder på at det har inntruffet en luftfartsulykke. Lufttrafikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling av varsel etter første ledd.
§ 12-2. Varslingsplikt for særlige persongrupper
Inntreffer en luftfartsulykke, skal fartøysjefen, andre besetningsmedlemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet, ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste politimyndighet eller hovedredningssentralen om ulykken. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Lufttrafikktjenesten, politiet og hovedredningssentralen skal straks varsle hverandre, samt undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.
Inntreffer det en alvorlig luftfartshendelse, skal fartøysjefen, andre besetningsmedlemmer, bruker av luftfartøyet, eier av luftfartøyet, ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten straks varsle undersøkelsesmyndigheten om hendelsen. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende er kjent med at varsel allerede er gitt. Undersøkelsesmyndigheten skal informere luftfartsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om varslingsplikt og videreformidling av varsel etter denne paragrafen.
B. Redningstjenesten
§ 12-3. Forskriftskompetanse mv.
Departementet gir forskrifter om ettersøkings- og redningstjeneste i tilfelle hvor luftfartøy er savnet, i nød eller forulykket. Herunder kan gis bestemmelser om plikt for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner til å medvirke ved forberedelsen og gjennomføringen av søk og redningstiltak, og om godtgjøring for slik medvirkning.
§ 12-4. Erstatning for utgifter til søk mv.
Når det finnes grunn til det, og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, kan departementet pålegge fartøyets eier eller bruker å erstatte helt eller delvis statens utgifter til søk av savnet fartøy. Det samme gjelder redningsutgifter i den utstrekning disse ikke blir dekket ved bergelønn.
C. Berging
§ 12-5. Om bergelønn mv.
Den som berger eller medvirker til å berge et luftfartøy som er i nød eller forulykket, ombordværende gods eller noe som har hørt til fartøyet eller godset, har krav på bergelønn etter reglene i sjøloven kapittel 16, enten bergingen er foregått til sjøs, til lands eller i luften. Rett til andel i bergelønnen har også den som har reddet eller medvirket til redning av menneskeliv fra fartøyet under den nød som har gitt anledning til bergingen.
Godtgjøring kan også kreves for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare fartøyet eller gods fra fartøyet. Reglene i første ledd om berging gjelder tilsvarende for slik godtgjøring.
Dersom arbeidet er avsluttet her i riket, har fordringshaveren tilbakeholdsrett og panterett i fartøyet eller godset med prioritet foran alle andre rettigheter. Er det flere slike panterettigheter går de som grunner seg på en senere hendelse foran de som grunner seg på en tidligere. Eieren av gods har ikke personlig ansvar for fordringen.
Panteretten i gods faller bort når dette utleveres, og panteretten i fartøyet etter tre måneder dersom den ikke anmerkes i Norges luftfartøyregister og beløpet er godkjent eller sak reist om panteretten. Søksmål kan reises på det stedet hvor arbeidet er avsluttet, eller hvor fartøyet eller godset er.
D. Undersøkelse av ulykker og hendelser mv.
§ 12-6. Gjennomføring av EU-forordning om undersøkelse av luftfartsulykker og -hendelser
EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 66d (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 om undersøkelse og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF som endret ved forordning (EU) nr. 376/2014 og forordning (EU) 2018/1139 (undersøkelsesforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12-7 til 12-9.
Med undersøkelsesmyndigheten menes i §§ 12-7 til 12-9 den myndigheten som har ansvar for å undersøke ulykker og hendelser i medhold av undersøkelsesforordningen.
Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller delvis har slikt formål.
Luftfartsmyndigheten skal vurdere rapportene som undersøkelsesmyndigheten avgir, med tanke på å identifisere og iverksette tiltak som kan bedre flysikkerheten.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeid etter dette kapitlet og regler som utfyller undersøkelsesforordningen.
§ 12-7. Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.
Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller er nødvendige for å forklare årsaken til luftfartsulykken eller luftfartshendelsen.
Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om opplysninger nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14. Domstolenes rett til å frigi opplysninger i medhold av undersøkelsesforordningen artikkel 14 nr. 3 er begrenset til de tilfellene som er nevnt i § 12-8.
Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i tredje ledd så langt de passer.
Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette er forenlig med undersøkelsesforordningen. Det samme gjelder i den grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til at opplysningene bringes videre.
Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd, kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som undersøkelsesmyndigheten.
§ 12-8. Bevisforbud
Det kan ikke føres bevis om forklaringer avgitt til undersøkelsesmyndigheten eller andre opplysninger som er nevnt i undersøkelsesforordningen artikkel 14 nr. 1 og 2. Ved avgjørelsen av om bevis likevel skal føres etter reglene i tvisteloven § 22-3 og straffeprosessloven § 118, skal det legges vekt på om fordelene oppveier de negative følgene slik bevisføring kan ha på den aktuelle eller fremtidige ulykkesundersøkelser, nasjonalt eller internasjonalt.
Det kan aldri føres bevis om opplysninger som er nevnt i første ledd i en straffesak mot den som har gitt opplysningene.
§ 12-9. Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver
Artikkel 16 nr. 9 og 10 i rapporteringsforordningen gjelder tilsvarende for personer som forklarer seg til undersøkelsesmyndigheten, eller som er omtalt i opplysninger som er gitt til undersøkelsesmyndigheten etter reglene i undersøkelsesforordningen.
E. Luftfartsmyndighetens arbeid med å forebygge ulykker basert på rapporterte opplysninger mv.
§ 12-10. Gjennomføring av EU-forordning om rapportering av hendelser mv.
EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66gc (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, endring av forordning (EU) nr. 996/2010 og opphevelse av direktiv 2003/42/EF, forordning (EF) nr. 1321/2007 og forordning (EF) nr. 1330/2007 som endret ved forordning (EU) 2018/1139 (rapporteringsforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12-11 til 12-13.
Departementet kan gi forskrifter som utfyller rapporteringsforordningen eller som på andre måter er nødvendige for et velfungerende system for innsamling og bruk av opplysninger som kan forebygge luftfartsulykker.
§ 12-11. Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeider for luftfartsmyndigheten, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid.
Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse.
Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er innrapportert i medhold av rapporteringsforordningen artikkel 4 og 5. Dette gjelder ikke dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse, og det ikke strider mot noen bestemmelser i rapporteringsforordningen å gi opplysningene videre.
Opplysninger mottatt fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i tredje ledd så langt de passer.
Taushetsplikt som nevnt i annet til fjerde ledd er ikke til hinder for at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, bringes videre hvis dette er forenlig med rapporteringsforordningen. Det samme gjelder i den grad den som har krav på taushet om opplysningene, samtykker til at opplysningene bringes videre.
Opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd, kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slike myndigheter eller organisasjoner, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som luftfartsmyndigheten.
§ 12-12. Bevisforbud og forbud mot sivilt søksmål
Det kan ikke føres bevis om opplysninger mottatt hos luftfartsmyndigheten eller undersøkelsesmyndigheten etter reglene i rapporteringsforordningen. For øvrig gjelder § 12-8 tilsvarende.
Staten kan ikke anlegge sivilt søksmål på grunnlag av opplysninger luftfartsmyndigheten har blitt kjent med utelukkende som følge av opplysninger mottatt i medhold av rapporteringsforordningen. Dette gjelder likevel ikke dersom det er kvalifisert grunn til å tro at den som har gitt opplysningene har opptrådt kritikkverdig som nevnt i rapporteringsforordningen artikkel 16 nr. 10 bokstav a eller b.
§ 12-13. Forbud mot tilbakekall av sertifikater
Opplysninger som en kompetent myndighet som nevnt i rapporteringsforordningen artikkel 6 nr. 3 mottar i medhold av rapporteringsforordningen, kan ikke brukes som grunnlag for tilbakekall av personsertifikater som er utstedt av den kompetente myndigheten. På samme måte kan opplysningene heller ikke brukes som grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr med hjemmel i § 13 a-5.
Første ledd gjelder ikke dersom de aktuelle opplysningene gjør det klart at den som innehar sertifikatet, ikke oppfyller fastsatte medisinske krav eller av andre grunner er klart uskikket til å inneha sertifikatet.
Første og annet ledd går foran bestemmelsene i rapporteringsforordningen artikkel 16 i den grad de gir et sterkere vern mot tilbakekall av sertifikater enn forordningen.
F. (Opphevet)
Tilføyd ved lov 3 juni 2005 nr. 35, opphevet ved lov 17 juni 2016 nr. 75 (ikr. 1 juli 2016).
G. (Opphevet)
Tilføyd ved lov 3 juni 2005 nr. 35, opphevet ved lov 17 juni 2016 nr. 75 (ikr. 1 juli 2016).
H. (Opphevet)
Tilføyd ved lov 3 juni 2005 nr. 35, opphevet ved lov 17 juni 2016 nr. 75 (ikr. 1 juli 2016).
I. (Opphevet)
Tilføyd ved lov 3 juni 2005 nr. 35, opphevet ved lov 17 juni 2016 nr. 75 (ikr. 1 juli 2016).

Kapittel XIII. Forskjellige bestemmelser

§ 13-1. Flygeforbud
Er det når en flyging skal påbegynnes, grunn til å anta at luftfartøyet ikke er luftdyktig eller behørig bemannet, eller at det for øvrig aktes brukt i strid med denne lov eller forskrifter gitt med hjemmel i den, kan flygingen forbys og fartøyet om nødvendig hindres i å forlate landingsplassen. Beslutning om dette treffes av luftfartsmyndigheten eller av noen som den gir fullmakt; i siste tilfelle skal beslutningen uten opphold forelegges for luftfartsmyndigheten til prøving.
§ 13-2. Om tilbakeholdsrett av luftfartøyer m.v.
Er avgifter som påløper i forbindelse med et luftfartøys benyttelse av norsk landingsplass til allmenn bruk, eller andre luftfartsanlegg eller tjenester som er stilt til rådighet for eier eller bruker av luftfartøy, ikke blitt betalt til fastsatt tid eller tilstrekkelig sikkerhet stilt, kan innehaveren eller luftfartsmyndigheten hindre fartøyet i å forlate plassen eller holde tilbake et annet fartøy med samme eier eller bruker.
Luftfartsmyndigheten kan i tillegg;
  1. nekte eier eller bruker adgang til norsk landingsplass,
  2. nekte eier eller bruker adgang til norsk luftrom,

inntil avgiften er betalt eller tilstrekkelig sikkerhet stilt.

Departementet kan gi nærmere retningslinjer for gjennomføringen av denne bestemmelsen.
Reglene i første og andre ledd får anvendelse i den grad de ikke kommer i konflikt med lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse, tvisteloven sjuende del og Overenskomst om innføring av visse ensartede regler om arrest i luftfartøyer av 29. mai 1933.
§ 13-3. Om oppbevaring av drivstoff m.v.
Departementet kan av hensyn til luftfartens sikkerhet gi forskrifter om behandling, oppbevaring og levering av drivstoff og annet som brukes til utrusting av luftfartøyer, og om tilsyn med at bestemmelsene blir overholdt.
§ 13-8. Forskrifter om gebyr
Departementet kan gi forskrifter om at flyselskaper eller andre operatører skal betale gebyr for finansiering av luftfartsmyndighetens arbeid med sikkerhet innen luftfarten.
Departementet kan gi forskrifter om at det skal betales gebyr også for andre forretninger enn de som omfattes av § 3-1 annet ledd.
§ 13-9. Beredskap
For å sikre nødvendig nasjonal beredskap i krig, ved krise, og i andre ekstraordinære situasjoner, kan departementet pålegge aktører innen luftfarten å yte bistand i form av
  1. beredskapsplanlegging,
  2. gjennomføring av eller deltagelse i øvelser og militære luftoperasjoner,
  3. fysisk sikring av viktige installasjoner,
  4. transporttjenester i alle ledd av transportkjeden,
  5. samarbeid med andre nasjonale, utenlandske eller internasjonale aktører, eller
  6. rapportering eller utveksling av informasjon.
Medfører et pålegg vesentlige kostnader for den det er rettet mot, og disse ikke oppveies av motsvarende fordeler, skal departementet fastsette et rimelig vederlag for dette.
Departementet kan gi forskrifter som presiserer blant annet hvem som i tvilstilfelle skal anses som en aktør innen luftfarten ved anvendelse av bestemmelsen her, regler for utmåling av vederlag og forholdet til beredskapsplanlegging etter annen lovgivning.

Kapittel XIII a. Håndheving, tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, innkreving mv.

§ 13 a-1. Opplysningsplikt
Departementet, luftfartsmyndigheten eller andre som utfører oppgaver på deres vegne, kan pålegge følgende personer å gi opplysninger som er nødvendige for utføringen av deres oppgaver etter denne loven, eller etter forskrifter og enkeltvedtak gitt i medhold av loven:
  1. eier eller bruker av luftfartøy,
  2. innehaver av, eller personer som utfører tjeneste eller arbeid for
    1. foretak som driver ervervsmessig luftfartsvirksomhet som nevnt i kapittel VIII,
    2. foretak som eier eller driver godkjent landingsplass eller annet luftfartsanlegg,
    3. foretak som leverer andre tjenester på lufthavner enn de som er nevnt i bokstav b, eller andre foretak som bruker lufthavner,
    4. foretak som er godkjent etter § 4-10,
    5. andre foretak som driver med godkjenning etter denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i den, og
  3. personer som har relevante opplysninger om overtredelse av regler gitt i medhold av § 10-42 første ledd i et EØS-land.
Departementet kan pålegge opplysningsplikt som nevnt i første ledd i forskrift. I forskrift kan det også bestemmes at opplysningene skal gis til utenlandsk eller internasjonal myndighet eller organisasjon dersom dette er forenlig med § 13 a-2.
§ 13 a-2. Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et organ som er tildelt myndighetsoppgaver i eller i medhold av denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det som de får kjennskap til under utførelse av sitt arbeid.
Opplysninger som er taushetsbelagte etter første ledd, kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler eller forpliktelser. Det samme gjelder når opplysningene er av vesentlig betydning for slik myndighet eller organisasjon, og vedkommende organ er underlagt taushetsplikt av minst samme omfang som det organet som gir opplysningene fra seg. Bestemmelsen her gjelder ikke opplysninger som mottas i henhold til reglene i kapittel XII.
§ 13 a-3. Pålegg om retting og endring mv.
Luftfartsmyndigheten kan gi pålegg om retting eller opphør av forhold i strid med loven her, forskrift gitt i medhold av loven og vedtak gjort i medhold av loven, og fastsette vilkår som må oppfylles for at virksomheten skal være i samsvar med slike krav. I slike tilfeller skal forvaltningslovens regler om enkeltvedtak følges.
Paragrafen her innskrenker ikke luftfartsmyndighetens myndighet etter andre bestemmelser i loven.
§ 13 a-4. Tvangsmulkt
For å sikre at plikter, forbud, pålegg eller krav som følger av denne loven, forskrift gitt med hjemmel i loven eller i vedtak gjort i medhold av loven blir etterlevd, kan luftfartsmyndigheten fastsette en løpende tvangsmulkt som betales til staten inntil forholdet er rettet. Luftfartsmyndigheten bestemmer når tvangsmulkten skal begynne å løpe.
Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt, herunder at tvangsmulkt skal begynne å løpe automatisk, eller med et nærmere fastsatt beløp, når bestemte plikter, forbud, pålegg eller krav som nevnt i første ledd ikke etterleves.
§ 13 a-5. Overtredelsesgebyr
Luftfartsmyndigheten kan gi pålegg om et overtredelsesgebyr til statskassen til den som:
  1. har overtrådt, eller latt være å etterkomme, § 2-2, § 4-1 annet og tredje ledd, § 4-4 første og andre ledd, §§ 4-6 eller 4-7, § 5-1 første og tredje ledd, § 5-3, § 5-5, § 5-7, § 5-8, § 6-1 første ledd, § 6-2, § 6-3 tredje ledd, § 6-7, § 6-10, § 7-1 første ledd, § 7-15 første ledd, § 7-19, § 7-25 annet ledd, § 7-28, § 7-29 annet ledd, § 8-1 første og annet ledd, §§ 8-8, 9-2, 9-5, 9-7, 10-3, 10-4, 10-5, 10-6 eller 10-8, § 10-38 a første og annet ledd, § 10-45, § 11-2 første ledd, § 12-9 eller artikkel 16 nr. 9 i rapporteringsforordningen.
  2. har benyttet luftfartøy til tross for at luftdyktighetsbevis eller miljødyktighetsbevis er ugyldig eller er blitt erklært ugyldig etter § 4-5 første eller annet ledd.
  3. anlegger, driver eller innehar landingsplass uten konsesjon som nevnt i § 7-5 første ledd eller i strid med konsesjon som nevnt i § 7-7 dersom denne inneholder bestemmelser som har som formål å redusere støy eller regulere trafikkomfanget.
  4. driver landingsplass uten eller i strid med kravene til teknisk og operativ godkjenning som nevnt i § 7-11 første, tredje og femte ledd.
  6. har overtrådt, eller latt være å etterkomme vedtak truffet med hjemmel i, forskrift gitt i medhold av § 4-1 annet ledd, § 4-10, § 5-1 annet ledd, § 5-3, § 5-4 første ledd, §§ 6-2, 6-12, 7-1 eller 7-3, § 7-4 – herunder for brudd på nasjonal ytelsesplan etter reglene om et felles europeisk luftrom, § 7-5 fjerde ledd, §§ 7-11 eller 7-22, § 7-24 første ledd, §§ 7-25, 7-29, 8-8, 8-9, 8-10,1 9-1, 9-1 a eller 9-2, § 9-3 annet ledd, §§ 9-4, 9-5, 9-7, 10-41 a, 10-42, 10-45, 12-9, 13-3, 13-4 1 eller 15-2 dersom det er bestemt i vedkommende forskrift at overtredelsen skal kunne sanksjoneres etter paragrafen her.
  7. har overtrådt, eller latt være å etterkomme vedtak truffet med hjemmel i, forskrift gitt i medhold av § 16-1 dersom disse omhandler tidsluker (slots), markedsadgang for lufthavntjenester, driftstillatelser (lisenser), leieavtaler for luftfartøy, retten til å etablere og drive flyruter, krav til informasjon og likebehandling ved salg av flybilletter, reglene om krav til å opplyse passasjerene om identiteten til det flyselskapet som utfører en transport eller reglene om et felles europeisk luftrom dersom det er nødvendig for å gjennomføre EØS-avtalen og det er bestemt i vedkommende forskrift at overtredelsen skal kunne sanksjoneres etter paragrafen her.
  10. har latt være å etterkomme pålegg om å gi opplysninger i medhold av § 7-26, § 7-27 annet og tredje ledd, § 9-8, § 10-42, § 13 a-1, eller som gir uriktige opplysninger som svar på slikt pålegg.
Fysiske personer kan bare ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige eller uaktsomme overtredelser. Et foretak kan ikke ilegges overtredelsesgebyr dersom overtredelsen skyldes forhold utenfor foretakets kontroll.
Ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, og ved utmålingen, skal det særlig legges vekt på
  1. hvor alvorlig overtredelsen har krenket de interesser loven verner,
  2. graden av skyld,
  3. om overtrederen ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
  4. om overtredelsen er begått for å fremme overtrederens interesser,
  5. om overtrederen har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
  6. om det foreligger gjentakelse,
  7. om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt overtrederen eller noen som har handlet på vegne av denne, blant annet om noen enkeltperson er blitt ilagt straff,
  8. overtrederens økonomiske evne, og
  9. om ileggelse av overtredelsesgebyr vil kunne skape frykt for negative konsekvenser av å gi opplysninger som skal brukes til ulykkesforebyggende arbeid til offentlige myndighet eller til selskapsinterne rapporteringsordninger.
Overtredelsesgebyret forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket fattes. Luftfartstilsynet kan frafalle ilagt overtredelsesgebyr dersom særlige grunner knyttet til ileggelsen tilsier det. Dersom overtrederen går til søksmål mot staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften. Retten kan prøve alle sider av saken.
Adgangen til å ilegge gebyr foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes når luftfartsmyndigheten meddeler den mulige overtrederen at vedkommende er mistenkt for overtredelse som nevnt i første ledd.
Departementet kan gi forskrift om utmåling av overtredelsesgebyr.
1 Inkurie: Bestemmelsene § 8-10 og § 13-4 er opphevet.
§ 13 a-6. Myndighet lagt til EFTAs overvåkningsorgan
EFTAs overvåkningsorgan kan ilegge foretak, sammenslutninger av foretak eller fysiske personer økonomiske reaksjoner som nevnt i artikkel 84 i forordning (EU) 2018/1139 av 4. juli 2018 om felles regler for sivil luftfart og om opprettelse av Den europeiske unions flysikkerhetsbyrå, og om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2111/2005, (EF) nr. 1008/2008, (EU) nr. 996/2010 og (EU) nr. 376/2014, og europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/30/EU og 2014/53/EU, samt om oppheving av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 552/2004 og (EF) nr. 216/2008 og rådsdirektiv (EØF) nr. 3922/91 slik denne er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 66zb. EFTA-domstolen kan prøve beslutninger som nevnt i første punktum i tråd med forordningen artikkel 84 nr. 5.
Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av bestemmelser som utfyller bestemmelsen nevnt i første ledd.
§ 13 a-7. Statens regress mv.
Blir staten i henhold til internasjonal overenskomst påført utgifter som følge av at luftfartøy brukes for norsk regning utenfor riket, kan vedkommende departement, for så vidt ikke annet er fastsatt i vilkår for konsesjon eller tillatelse etter kapittel VIII, kreve utgiftene refundert av fartøyets eier eller bruker.
§ 13 a-8. Innkreving av tvangsmulkt, gebyr, avgifter mv.
Gebyrer som fastsettes etter § 3-1 annet ledd, avgifter etter § 7-26, gebyr etter § 13-8, endelig vedtak om tvangsmulkt etter § 13 a-4 eller overtredelsesgebyr etter § 13 a-5 og økonomiske reaksjoner etter § 13 a-6 er tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme gjelder refusjonsbeløp som staten har krav på etter denne lov.
Innkreving av krav som nevnt i første ledd kan pålegges Innkrevingsmyndigheten.

Kapittel XIV. Straffebestemmelser mv.

§ 14-1. Overtredelse av § 2-2
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy som:
  1. ikke er norsk,
  2. ikke har fremmed nasjonalitet som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 2 og 3, eller
  3. ikke har særskilt tillatelse av luftfartsmyndigheten,

bruker fartøyet til luftfart innenfor norsk område, straffes han med bøter eller fengsel inntil 1 år. På samme måte straffes eieren eller brukeren av luftfartøy som overskrider vilkårene for en gitt tillatelse som nevnt i nr. 3 ovenfor.

§ 14-2. Overtredelse av § 2-4
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy bruker det til luftfart i strid med § 2-4 første ledd, eller bryter vilkår som er satt for tillatelse etter § 2-4 annet ledd, straffes han med bøter eller fengsel i inntil 1 år.
§ 14-3. Avgivelse av uriktige opplysninger m.v.
Den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger når han melder et luftfartøy til registrering eller begjærer det slettet i registeret, eller når han søker om tillatelse etter § 3-2 annet ledd straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
På samme måte straffes den som unnlater å gi registreringsmyndigheten melding som er påbudt i denne lov, eller som gir uriktig eller ufullstendig melding.
§ 14-4. Overtredelse av krav til nasjonalitets- og registreringsmerke m.v.
Den som uberettiget fjerner nasjonalitets- eller registreringsmerke eller annet foreskrevet merke fra et luftfartøy eller forsyner fartøyet med uriktig merke, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det mangler nasjonalitets- eller registreringsmerker eller har uriktige merker, straffes han på samme måte som nevnt i første ledd.
§ 14-5. Manglende miljødyktighet m.v.
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det ikke er luftdyktig eller miljødyktig eller behørig bemannet, utrustet eller lastet for den reise det er bestemt for, eller av andre grunner ikke er i slik stand at det tilfredsstiller sikkerhetens krav, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 2 år, forutsatt at det ikke i medhold av denne lov er gitt tillatelse til bruken.
§ 14-6. Overtredelse av sikkerhetsbestemmelser m.v.
Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes den som ved bygging av luftfartøy eller fremstilling av tilbehør eller reservedeler eller under utføring av vedlikeholds-, reparasjons- eller endringsarbeid viser uforsvarlig forhold og derved volder fare for at fartøyet kan bli brukt uten å tilfredsstille sikkerhetens krav. På samme måte straffes den som viser uforsvarlig forhold som nevnt ved utrusting, lasting eller annen klargjøring av luftfartøy.
§ 14-7. Manglende forsikring m.v.
Dersom eieren eller brukeren av et luftfartøy bruker det til luftfart skjønt det for fartøyet ikke foreligger foreskrevet forsikring eller annen sikkerhet som nevnt i § 11-2, straffes han med bøter eller fengsel inntil 1 år.
Bruker han fartøyet til luftfart uten fartøydokument som kreves etter denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i den, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
§ 14-8. Fartøysjefens ansvar
En fartøysjef som foretar flyging med fartøyet under slike omstendigheter som nevnt i §§ 14-1, 14-4 annet ledd, 14-5 eller 14-7, straffes på samme måte som fastsatt for eier eller bruker.
§ 14-9. Overtredelse av sertifiseringsbestemmelsene
Gjør noen tjeneste på luftfartøy uten å ha gyldig sertifikat eller tillatelse som kreves etter denne lov, eller – i tilfelle hvor slikt dokument ikke er nødvendig – uten å tilfredsstille de vilkår som er fastsatt for tjenesten, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
§ 14-10. Forsømmelse av tjenesten
Dersom noen som har forpliktet seg til å gjøre tjeneste på luftfartøy, unnlater å tiltre tjenesten eller unndrar seg fortsatt tjenestegjøring, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Unnlater noen som hører til besetningen på luftfartøy, uten gyldig grunn å møte frem til tjeneste i rett tid, eller forlater han tjenesten uten tillatelse, straffes han med bøter.
§ 14-11. Lydighetsnektelse fra passasjerer og besetning
Dersom noen som hører til besetningen på luftfartøy, ikke adlyder en foresatts ordre i tjenesten, straffes han med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.
Passasjerer som opptrer i strid med § 6-3 tredje ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler.
Har besetningsmedlem eller passasjer ved lydighetsnektelsen utsatt fartøyet eller menneskeliv for fare, eller har han fastholdt den tross gjentatt ordre, eller foreligger det for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.
§ 14-12. Overtredelse av § 6-11 og § 6-12, jf. §§ 4-11 og 7-4 a
Den som gjør tjeneste ombord i strid med bestemmelsene i § 6-11 eller § 6-12, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år. Har noen gjort tjeneste påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel eller har overtrådt bestemmelsene i § 6-12 tredje ledd, anvendes fengselsstraff, om ikke særdeles formildende omstendigheter er til stede. Medvirkning straffes ikke.
Første ledd gjelder tilsvarende for den som overtrer forskrift gitt i medhold av § 4-11 eller § 7-4 a.
§ 14-13. Overtredelse av forskrift etter §§ 9-1, 9-1 a og 9-2
Den som overtrer noen forskrift departementet har gitt til unngåelse av sammenstøt mellom luftfartøyer eller av andre luftfartsulykker eller for ellers å trygge mot farer og ulemper som følge av luftfart, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Den som overtrer restriksjoner i luftrommet opprettet i medhold av § 9-1 a første og annet ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Den som fraviker flygevei fastsatt etter § 9-2, eller som overtrer forskrifter departementet har gitt om luftfartøyer som skal passere rikets grense, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt fører luftfartøy urettmessig inn i en sone som er opprettet for å beskytte midlertidige eller faste anlegg eller innretninger for undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster.
Den som overtrer noen forskrift departementet har gitt om operative forhold, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år
§ 14-14. Føring av luftfartøy i strid med regulering
Den som under føring av luftfartøy i en luftled eller et annet område hvor lufttrafikken er undergitt særskilt regulering, unnlater å etterkomme eller handler i strid med en anvisning av trafikkledelsen som han plikter å følge, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
På samme måte straffes en fartøysjef som overtrer bestemmelsene om landingsplikt i § 9-3.
§ 14-15. Overtredelse av § 9-4
Overtrer eieren eller brukeren av et luftfartøy bestemmelsene i § 9-4 første ledd om føring av krigsmateriell, eller bestemmelser gitt etter samme paragrafs annet ledd om føring av annet gods, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
På samme måte straffes en fartøysjef som foretar flyging med fartøyet når det brukes til slik ulovlig befordring som nevnt i første ledd.
§ 14-16. Overtredelse av § 2-3
Den som overtrer forskrift Kongen har gitt etter § 2-3, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
§ 14-17. Overtredelse av § 6-8 m.v.
Kommer et luftfartøy i nød, og fartøysjefen unnlater å gjøre det som står i hans makt for å bevare fartøyet, ombordværende eller gods, eller det som ellers påligger ham etter § 6-8, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
§ 14-18. Om overtredelse som kan utsette fartøy eller gods for beslag m.v.
Dersom noen som hører til besetningen på et luftfartøy, ved smugling eller på annen måte i strid med tjenesteplikter utsetter fartøy eller gods for å bli beslaglagt eller tilbakeholdt av norsk eller utenlandsk myndighet, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
§ 14-19. Om overtredelse av bestemmelser om fartøydokument m.v.
Unnlater en fartøysjef eller et annet besetningsmedlem å foreta det som påhviler ham når det gjelder å opprette, føre eller oppbevare fartøydokument eller å medføre fartøydokument, sertifikat eller annet dokument ombord, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
Foretar han uriktig innførsel i fartøydokument, eller bevirker han på annen måte at et slikt dokument får et uriktig innhold, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
§ 14-20. Overtredelse av tjenesteplikter m.v.
En fartøysjef eller et annet besetningsmedlem som uten at forholdet går inn under §§ 14-1 – 14-19, gjentatt eller på utilbørlig måte overtrer sine tjenesteplikter eller for øvrig viser utilbørlig forhold i tjenesten, straffes med bøter.
§ 14-21. Sanksjoner ved bruk av ikke godkjent landingsplass m.v.
Dersom innehaveren av en landingsplass eller et annet luftfartsanlegg lar anlegget bruke skjønt det ikke tilfredsstiller de fastsatte krav, eller – i tilfelle hvor det kreves godkjenning av luftfartsmyndigheten – skjønt slik godkjenning ikke foreligger, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 1 år.
Overtrer innehaveren bestemmelsen i § 7-28, straffes han med bøter.
§ 14-22. Overtredelse av §§ 7-12 – 7-15 og 7-22
Den som overskrider rådighetsinnskrenkninger fastsatt etter §§ 7-12 – 7-15, eller overtrer bestemmelser fastsatt med hjemmel i § 7-22, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.
§ 14-23. Overtredelse av konsesjonskravet
Driver noen luftfartsvirksomhet eller annen virksomhet uten å ha konsesjon, tillatelse eller godkjenning som kreves etter denne lov eller forskrifter gitt med hjemmel i den, straffes han med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Det samme gjelder for den som under utøvelsen av slik virksomhet overtrer eller tilsidesetter vilkår som er satt for slik konsesjon, tillatelse eller godkjenning.
Den som overtrer forskrift gitt med hjemmel i § 8-8 tredje ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
§ 14-23a. Overtredelse av forordning (EF) nr. 1008/2008 om felles regler for drift av lufttransporttjenester i Fellesskapet
Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt gjør følgende i strid med EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 64 a (forordning (EF) nr. 1008/2008 om felles regler for drift av lufttransporttjenester i Fellesskapet):
  1. utfører transport uten gyldig lisens som nevnt i artikkel 3.
  2. unnlater å oppfylle kravet om å være forsikret i artikkel 11.
  3. benytter et leid fly uten samtykke som nevnt i artikkel 13.
  4. utfører lufttransport i strid med enerett gitt i medhold av artikkel 16.
  5. flyr i strid med trafikkregulerende bestemmelser som nevnt i artikkel 19 eller miljøbestemmelser som nevnt i artikkel 20.
  6. unnlater å oppfylle kravene til informasjon og ikke-diskriminering i artikkel 23.
§ 14-24. Overtredelse av § 13-1
Den som handler i strid med et forbud etter § 13-1 mot at et luftfartøy forlater landingsplass, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes forsøk.
§ 14-25. Hinder av tilsynsmyndighet m.v.
Den som hindrer utføring av besiktelse, tilsyn eller annen undersøkelse etter denne lov eller forskrifter gitt med hjemmel i den, eller som unnlater å yte hjelp ved slik undersøkelse når det kreves med hjemmel i loven eller forskriftene, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder den som i strid med reglene i § 12-14 1 fjerner eller rører luftfartøy, vrakrester eller annet etter en luftfartsulykke.
1 Inkurie: Paragrafen er opphevet.
§ 14-26. Overtredelse av pålegg om medvirkning i ettersøknings- eller redningstiltak mv.
Dersom noen som er pålagt å medvirke ved ettersøknings- eller redningstiltak etter forskrifter gitt med hjemmel i § 12-6, unnlater å møte frem til tjeneste eller på annen måte overtrer sine plikter, straffes han med bøter.
§ 14-27. Unnlatelse av meldeplikt m.v.
Den som i andre tilfeller enn nevnt i § 14-3 unnlater å gi varsel, rapport, melding eller andre opplysninger som er påbudt å gi etter denne loven eller forskrift gitt i medhold av den, eller som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Det samme gjelder den som unnlater å etterkomme pålegg om å gi opplysninger i medhold av § 13 a-1, eller som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger som svar på slikt pålegg.
Straff etter denne paragraf kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av bestemmelsene i kapittel X.
§ 14-28. Manglende innlevering av miljødyktighetsbevis m.v.
Den som unnlater å innlevere et nasjonalitets- og registreringsbevis, luftdyktighetsbevis, miljødyktighetsbevis, sertifikat eller annet dokument i tilfelle hvor innlevering er påbudt i denne lov eller kreves med hjemmel i den, straffes med bøter.
§ 14-29. Overtredelse av forskrift gitt med hjemmel i denne lov
Den som overtrer forskrift gitt med hjemmel i denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, om ikke forholdet rammes av et annet straffebud i dette kapittel.
§ 14-29 a. Flyging med ubemannet luftfartøy
Den som gjennom å fly ubemannet luftfartøy forstyrrer den sikre drift av annet luftfartøy eller flyplass, eller som på annen måte volder fare for tap av menneskeliv eller skade på kropp, eiendom eller miljø, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.
§ 14-30. Skjerpet straff ved tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme eller helbred.
Medfører en overtredelse som nevnt i §§ 14-5, 14-6, 14-8, 14-11 – 14-14, 14-17 eller 14-20 – 14-22 tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, helse eller eiendom, kan fengsel inntil 5 år anvendes.
Det samme gjelder ved overtredelse som nevnt i § 14-7, dersom noen lider betydelig formuestap som følge av at det ikke har foreligget foreskrevet forsikring eller annen sikkerhet.
§ 14-31. Overtredelse ved uaktsomhet
Blir en overtredelse som nevnt i §§ 14-1 – 14-29 begått av uaktsomhet, er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, dog slik at det ikke i noe tilfelle kan anvendes strengere straff enn den som er fastsatt for forsettlig overtredelse. Dette gjelder ikke overtredelse som nevnt i § 14-11 annet ledd.
§ 14-32. Tap av retten til å føre luftfartøy
Blir den som har førerrett ilagt straff, kan det i samme dom eller forelegg fastsettes tap av retten til å føre luftfartøy for bestemt tid eller for alltid, dersom hensynet til flysikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.
Tapet av førerrett fastsettes for minst 2 år dersom rettighetshaver blir ilagt straff for overtredelse av § 6-11 eller § 6-12 tredje ledd.
Dersom rettighetshaveren tidligere er ilagt straff for overtredelse av § 6-11 eller § 6-12 tredje ledd, og han blir ilagt straff for ny overtredelse av § 6-11 eller § 6-12 tredje ledd som er begått senest 5 år etter at reaksjonen ble fastsatt for den tidligere overtredelsen, skal retten til å føre sertifikatpliktig luftfartøy fratas for alltid.
Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om fastsetting av hvor lenge tap av førerrett skal vare.
Finner politiet at fører av luftfartøy med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre sertifikatpliktig luftfartøy, kan en polititjenestemann midlertidig tilbakekalle førerretten og ta sertifikatet fra ham. Spørsmålet om å opprettholde midlertidig tilbakekall av førerretten og beslaget skal snarest mulig forelegges for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Beslutningen skal være skriftlig. Dersom den mistenkte ikke samtykker i det midlertidige tilbakekallet av førerretten og beslaget, må spørsmålet innen 3 uker oversendes tingretten til avgjørelse.
Når tap av førerrett er rettskraftig avgjort eller det er truffet vedtak om midlertidig tilbakekall av retten til å føre luftfartøy og midlertidig beslag av sertifikat, plikter rettighetshaveren straks å levere sertifikatet til politiet.
§ 14-33. Andre enn eier eller bruker som straffebudene er rettet mot
Straffebud i dette kapittel som er rettet mot eieren eller brukeren av et luftfartøy, mot innehaveren av en landingsplass eller et annet luftfartsanlegg eller mot innehaveren av en virksomhet som nevnt i §§ 14-23 og 14-23 a, får anvendelse også på underordnede, når de i sin tjeneste forgår seg på den måte som er nevnt i vedkommende straffebud. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for styremedlemmer og andre tillitsmenn i selskaper og andre juridiske personer.

Kapittel XV. Gjennomføringsbestemmelser

§ 15-1. Særlige unntak fra denne lov
For ubemannet luftfartøy eller luftfartøy som ikke drives frem med motor, eller som for øvrig er av særlig art, kan departementet gjøre unntak fra bestemmelsene i denne lov eller gi særlige forskrifter, for så vidt det ikke er betenkelig av hensyn til luftfartens sikkerhet eller av andre grunner. Dog kan det ikke foretas endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.
Departementet kan gi forskrifter om innretninger som er bestemt til å bevege seg i luften, men ikke kan ansees som luftfartøyer.
§ 15-2. Lovens anvendelse på utenlandske fartøyer
Departementet kan bestemme at utenlandsk luftfartøy som har norsk bruker, skal være underkastet visse av de bestemmelser i loven og forskriftene som gjelder norske fartøyer.
For så vidt angår overtredelser av vedkommende bestemmelser, regnes et slikt fartøy som norsk etter straffelovens § 4.
Departementet kan bestemme at visse bestemmelser i loven og forskriftene som gjelder norske fartøyer, ikke skal anvendes på norsk fartøy som etter avtale har utenlandsk bruker, såfremt fartøyet i stedet blir underkastet tilsvarende regler i vedkommende fremmede stat.
§ 15-3. Luftfartsmyndigheten
Departementet bestemmer hvilken myndighet som skal være luftfartsmyndighet etter denne lov.
Departementet kan bestemme at kompetanse til å fatte enkeltvedtak etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, kan delegeres til luftfartsforeninger, selskaper som er direkte eller indirekte heleid av staten, samt private sakkyndige. I tilknytning til delegasjon etter første punktum, skal det samtidig utpekes et organ i den ordinære luftfartsforvaltningen som er klageinstans for slike enkeltvedtak.
Luftfartsmyndigheten kan la besiktigelse og tilsyn bli foretatt av norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.
§ 15-4. Departementets forskriftskompetanse
Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelser foran i denne lov.
Departementet kan gi forskrift om saksbehandlingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven for godkjennelse av autorisert verksted, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse. Unntak fra tjenesteloven § 11 annet ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser. Saksbehandlingsreglene kan fravike reglene i forvaltningsloven.

Kapittel XVI. Særlige regler om gjennomføring av EØS-avtalen, EFTA- konvensjonen og ECAA-avtalen

§ 16-1. Forskriftsfullmakt – EØS-avtalen
Kongen kan gi forskrifter om gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område, herunder regler om krav om lisens, markedsadgang (anbud for regional luftfart), tidsluker, takster og rater i lufttrafikk, erstatningsordning ved nektelse av ombordstigning i regelbundet luftfart, harmonisering av tekniske krav og administrative fremgangsmåter, fraktflygning og om deling av setekapasitet mellom luftfartsselskaper.1
Regler gitt i medhold av første ledd skal gå foran lovens alminnelige bestemmelser, herunder regler om konsesjon for ervervsmessig og regelbundet trafikk (rutefart).
§ 16-2. Forskriftsfullmakt – EFTA-konvensjonen
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføring av EFTA-konvensjonen av 21. juni 2001, med senere endringer, på luftfartens område.
Regler gitt i medhold av første ledd skal gå foran lovens alminnelige bestemmelser.
§ 16-3. Forskriftsfullmakt – ECAA-avtalen
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføring av ECAA-avtalen (European Common Aviation Area) av 9. juni 2006 med senere endringer om etablering av et felles europeisk luftfartsmarked.
Regler gitt i medhold av første ledd skal gå foran lovens alminnelige bestemmelser.

Annen del. Militær luftfart og annen statsluftfart med offentligrettslig formål

Kapittel XVII. Militær luftfart

§ 17-1. Krav om norsk nasjonalitet
For at et fartøy skal kunne brukes til norsk militær luftfart, må det enten ha norsk nasjonalitet etter § 17-2 eller gå inn under bestemmelsen i § 17-11.
§ 17-2. Definisjon
Et fartøy regnes som norsk militært luftfartøy:
  1. når det er ført inn i det militære luftfartøyregister,
  2. når det midlertidig brukes til militær luftfart i samsvar med § 17-10.
§ 17-3. Om militært luftfartøyregister
Det militære luftfartøyregister føres av den militære myndighet som Kongen bestemmer.
Et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, kan ikke føres inn i det militære register før det er slettet i det sivile.
Kongen gir nærmere forskrifter om det militære register og om vilkårene for og fremgangsmåten ved registrering.
Militære luftfartøyer skal merkes i samsvar med regler som Kongen gir.
§ 17-4. Krav til bemanning og luftdyktighet
Norske militære luftfartøyer skal med hensyn til luftdyktighet og bemanning tilfredsstille de krav som Kongen fastsetter.
§ 17-5. Krav til landingsplass m.v.
Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til militær bruk skal tilfredsstille de krav som Kongen fastsetter, og være godkjent av den myndighet Kongen bestemmer.
§ 17-7. Forskrifter som også gjelder militær luftfart
Forskrifter som blir gitt i medhold av §§ 7-3, 7-4 og 9-1, skal gjelde også for norsk militær luftfart for så vidt ikke annet blir bestemt av Kongen.
§ 17-8. Andre bestemmelser vedrørende militær luftfart
Kongen kan fastsette at også andre bestemmelser i denne lovs første del enn de som er nevnt foran, skal gjelde tilsvarende for norsk militær luftfart.
§ 17-9. Rett til innsyn i fartøydokumenter
Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter for norske militære luftfartøyer, med mindre vedkommende militære myndighet finner at innholdet må hemmeligholdes av militære sikkerhetsgrunner.
§ 17-10. Bruk av sivilt luftfartøy til militær luftfart
Uten hensyn til det som er bestemt i første del, kan et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, midlertidig brukes til norsk militær luftfart, såfremt fartøyet er forsynt med særskilt tilleggsmerke og luftfartsmyndigheten på forhånd er underrettet.
I brukstiden er fartøyet fremdeles undergitt reglene i kapittel III. Når bruken er opphørt, skal det sendes melding til luftfartsmyndigheten.
§ 17-11. Bruk av utenlandsk fartøy til militær luftfart
De regler som er gitt foran i dette kapittel, gjelder også, så langt de passer og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, når utenlandsk fartøy brukes av den norske stat til militær luftfart.
§ 17-12. Forskriftskompetanse
Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene foran i dette kapittel, herunder om at militær myndighet kan tre i stedet for luftfartsmyndigheten ved håndheving av de bestemmelser i første del som kommer til anvendelse på norsk militær luftfart.
§ 17-13. Forskriftsfullmakt
Kongen kan gi ytterligere forskrifter om norsk militær luftfart.
§ 17-14. Om utenlandske fartøyers adgang til norsk område
Kongen bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes til militær luftfart av fremmed stat eller internasjonal organisasjon, kan gis adgang til norsk område.
For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, skal de regler som er gitt foran om norsk militær luftfart, gjelde tilsvarende for fremmed militær luftfart innenfor norsk område.
§ 17-15. Om straff
Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med hjemmel i §§ 17-1 – 17-13, straffes etter reglene i kapittel XIV.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse såfremt forholdet rammes av den militære straffelov, med mindre det gjelder overtredelse av bestemmelsene §§ 6-11, jf. 17-6.
§ 17-16. Overtredelse av § 17-14
Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med hjemmel i § 17-14, straffes etter reglene i kapittel XIV.

Kapittel XVIII. Annen statsluftfart med offentligrettslig formål

§ 18-1. Norsk statsluftfart med offentligrettslig formål
For norsk statsluftfart som utelukkende har offentligrettslig formål, men ikke er militær, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del tilsvarende, dog ikke §§ 11-2 og 12-3 tredje og fjerde ledd.
Kongen kan for slik luftfart gjøre ytterligere unntak fra bestemmelsene i første del eller gi særlige forskrifter. Dog kan det ikke gjøres endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.
§ 18-2. Om vilkår (for luftfartøyer med utenlandsk bruker m.v.) for adgang til norsk område
Kongen bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes av fremmed stat eller internasjonal organisasjon til slikt formål som nevnt i § 18-1, kan gis adgang til norsk område.
For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del, bortsett fra §§ 3-42 – 3-49, 11-2 og 12-3 tredje og fjerde ledd, tilsvarende for luftfart innenfor norsk område med fartøy som nevnt i første ledd.

Slutningsbestemmelser

Kapittel XIX. Ikrafttredelse og overgangsregler

§ 19-1. Ikrafttredelse
Denne lov trer i kraft fra den dag1 Kongen bestemmer.
Det kan bestemmes at visse deler av loven skal tre i kraft fra et tidligere tidspunkt enn andre.
§ 19-2. Endringer i og opphevelse av andre lover
§ 19-3. Om Warszawa-konvensjonen m.v. og ikrafttredelse
Så lenge den opprinnelige Warszawa-konvensjon av 12. oktober 1929 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal lov av 12. juni 1936 om befordring med luftfartøy og forskrifter gitt i medhold av denne lov vedbli å gjelde for internasjonal luftbefordring når avgangsstedet og bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i konvensjonsstater som ikke begge har sluttet seg til Haag-protokollen, eller når disse steder ligger i en konvensjonsstat som ikke har sluttet seg til Haag-protokollen, og mellomlandingssted i en annen stat er avtalt, selv om dette ikke er en konvensjonsstat. Videre får reglene i luftfartsloven § 10-25, slik paragrafen lød ved vedtakelsen 11. juni 1993, tilsvarende anvendelse i tilfelle som omhandlet i dette ledd. Det samme gjelder §§ 10-31 – 10-36 og 10-38 annet ledd annet punktum slik den lød ved vedtakelsen 11. juni 1993. Likeledes får § 10-23 annet ledd, slik den lød ved vedtakelsen 11. juni 1993, anvendelse for så vidt gjelder befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen. Henvisningene i §§ 10-25, slik paragrafen lød ved vedtakelsen av loven 11. juni 1993, og 10-31 – 10-36 til bestemmelsene i kap. X gjelder i stedet de tilsvarende bestemmelser i nevnte lov av 12. juni 1936 med tilhørende forskrifter.
I den utstrekning loven av 12. juni 1936 fortsatt gjelder, skal annet punktum i dens § 8 annet ledd lyde: «I tilfelle av forsinkelse skal meddelelsen gis senest 14 dager regnet fra den dag da godset ble utlevert.»
Så lenge Warszawa-konvensjonen med endringer etter Haag-protokollen 28. september 1955 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal luftbefordring som omfattes av konvensjonen, reguleres av bestemmelsene i lov av 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX, slik de lød før endringene ved lov av 18. desember 1987 nr. 94.
I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4 av 25. september 1975, skal for så vidt gjelder befordring av passasjerer og reisegodsreglene i lov 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX gjelde, slik de lød før endringene ved lov av 18. desember 1987 nr. 94. Hva gjelder befordring av gods skal reglene i lov 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX gjelde, slik de lød etter endringene av 18. desember 1987 nr. 94.
Opphører Warszawa-konvensjonen slik den lyder i sin opprinnelige form 12. oktober 1929 eller i sin endrede form gjennom Haag-protokollen 28. september 1955 å gjelde mellom Norge og andre stater som følge av oppsiing fra norsk side, skal departementet kunngjøre dette.
§ 19-4. Overgangsbestemmelser
Forskrifter gitt i medhold av noen bestemmelse som oppheves ved denne lov, vedblir for så vidt de er forenlige med loven, å gjelde inntil de i tilfelle blir opphevet eller endret med hjemmel i denne lov. Om forskrifter som nevnt i § 19-3 gjelder det som der er bestemt.
§ 19-5. Henvisninger i andre lover
Henvisninger i andre lover til bestemmelser som oppheves ved denne lov, skal gjelde tilsvarende bestemmelser i denne lov.

Forordninger

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 68aa (forordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved lufttransport av passasjerer og deres bagasje), som endret ved forordning (EF) nr. 889/2002.

Merknad fra redaksjonen i Norges Lover: Det følger av EØS-avtalens protokoll 1 nr. 1 at innledningen (fortalen) til de rettsakter som EØS-avtalens vedlegg omhandler ikke er tilpasset EØS, og at innledningen bare er relevant i den grad den kan bidra til en korrekt tolkning av rettsakter innen rammen av EØS-avtalen. Dette er markert ved å sette innledningen i kursiv innenfor hakeparenteser. Det følger videre av protokoll 1 nr. 7 til nr. 9 at begrepene «Fellesskapet» og « EF» i en EØS-sammenheng må lese som «EØS». Dette er markert ved at «[EØS]» er tilføyd i teksten. Tilsvarende gjelder for «medlemsstat» , som av samme grunn må leses som «EØS-stat». Dette gjelder likevel ikke forordningens art. 8, jf. i denne sammenheng protokoll 1 sammenholdt med EØS-avtalen art. 7 bokstav a.
[Rådet for Den europeiske union har –
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 84 nr. 2,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen,1
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité,2
etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 189 C3 og
ut fra følgende betraktninger:
  1. Innenfor rammen av den felles transportpolitikk er det nødvendig å bedre beskyttelsen av passasjerer som blir utsatt for luftfartsulykker.
  2. Reglene om erstatningsansvar ved luftfartsulykker er omhandlet i overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Warszawa 12. oktober 1929, eller i overenskomsten slik den er endret i Haag 28. september 1955 samt i konvensjonen som ble vedtatt 18. september 1961 i Guadalajara, alt etter hvilken som får anvendelse, hver av dem heretter kalt «Warszawa- overenskomsten». Warszawa-overenskomsten anvendes over hele verden til beste for både passasjerer og luftfartsselskaper.
  3. De ansvarsgrensene som er fastsatt i Warszawa-overenskomsten, er for lave etter dagens økonomiske og sosiale forhold og fører ofte til langvarige rettssaker som skader luftfartens omdømme. Medlemsstatene har derfor hver for seg hevet ansvarsgrensene og dermed skapt ulike transportvilkår i det indre luftfartsmarked.
  4. Dessuten gjelder Warszawa-overenskomsten bare for internasjonal luftfart. I det indre luftfartsmarked skjelnes det ikke lenger mellom innenriks- og utenriksflyging. Det vil derfor være hensiktsmessig at erstatningsansvaret for innenriks- og utenriksflyging har samme omfang og karakter.
  5. En fullstendig gjennomgåelse og revisjon av Warszawa-overenskomsten har lenge vært påkrevd og vil på lang sikt være en mer ensartet og gjennomførlig løsning når det gjelder luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker. Bestrebelsene på å heve de ansvarsgrensene som er fastsatt i Warszawa-overenskomsten, bør fortsette gjennom forhandlinger på multilateralt plan.
  6. I samsvar med nærhetsprinsippet er det ønskelig med en innsats på fellesskapsplan for å oppnå en harmonisering av luftfartsselskapers erstatningsansvar, som igjen kan tjene som retningslinje for bedret beskyttelse av passasjerer på verdensplan.
  7. Det vil være hensiktsmessig å oppheve alle økonomiske ansvarsgrenser fastsatt i Warszawa-overenskomstens artikkel 22 nr. 1, eller andre rettslige eller avtalefestede begrensninger, i samsvar med utviklingen på internasjonalt plan.
  8. For å unngå at ofre for ulykker ikke får erstatning, bør EF- luftfartsselskaper ikke kunne påberope seg Warszawa-overenskomstens artikkel 20 nr. 1 i forbindelse med krav om skadeserstatning som følge av at en passasjer er blitt drept eller skadd på legeme eller helbred som omhandlet i artikkel 17 i Warszawa-overenskomsten, dersom kravet ligger innenfor en viss grense.
  9. EF-luftfartsselskaper kan fritas for erstatningsansvar dersom den berørte passasjeren har medvirket til skaden ved egen uaktsomhet.
  10. Det er nødvendig å klargjøre de forpliktelser som følger av denne forordning på bakgrunn av artikkel 7 i rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper.4 I så henseende bør EF- luftfartsselskaper være forsikret opptil en viss grense fastsatt i denne forordning.
  11. EF-luftfartsselskaper bør alltid kunne reise krav mot tredjemenn.
  12. Rask utbetaling av et forskuddsbeløp kan være til stor hjelp for skadde passasjerer eller erstatningsberettigede personer, for å dekke umiddelbare kostnader etter en luftfartsulykke.
  13. Reglene om erstatningsansvarets karakter og begrensning dersom en passasjer blir drept eller skadd på legeme eller helbred, inngår i transportvilkårene i transportavtalen mellom luftfartsselskapet og passasjeren. For å minske risikoen for konkurransevridning bør luftfartsselskaper fra tredjestater gi passasjerene tilstrekkelige opplysninger om sine transportvilkår.
  14. Det er hensiktsmessig og nødvendig å gjennomgå de økonomiske begrensningene i denne forordning på nytt for å ta hensyn til den økonomiske utviklingen og utviklingen i internasjonale fora.
  15. Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart (ICAO) holder for tiden på med å revidere Warszawa-overenskomsten. Inntil resultatet av revisjonen foreligger vil midlertidige fellesskapstiltak gi passasjerene bedre beskyttelse. Rådet bør ta denne forordning opp til ny vurdering snarest mulig etter at ICAO har revidert Warszawa-overenskomsten –
1 EFT. C 104 av 10.4.1996, s. 18 og EFT. C 29 av 30.1.1997, s. 10.
2 EFT. C 212 av 22.7.1996, s. 38.
3 Europaparlamentsuttalelse av 17. september 1996 (EFT. C 320 av 28.10.1996, s. 30), Rådets felles holdning av 24. februar 1997 (EFT. C 123 av 21.4.1997, s. 89) og europaparlamentsbeslutning av 29. mai 1997 (EFT. C 182 av 16.6.1997).
4 EFT. L 240 av 24.8.1992, s. 1.
vedtatt denne forordning:]
Nedenfor gjengis fortalen til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 889/2002 av 13. mai 2002 om endring av rådsforordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker.
[Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union har –
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 80 nr. 2,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen,1
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité,2
etter samråd med Regionkomiteen,
etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 2513 og
ut fra følgende betraktninger:
  1. Innenfor rammen av den felles transportpolitikk er det viktig å sikre et rimelig erstatningsnivå for passasjerer som blir utsatt for luftfartsulykker.
  2. Ved en ny overenskomst om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring som ble vedtatt i Montreal 28. mai 1999, ble det fastsatt nye internasjonale regler om erstatningsansvar ved luftfartsulykker som erstatter reglene i Warszawa-konvensjonen fra 1929 og senere endringer av den.4
  4. Ved Montreal-konvensjonen innføres det en ordning med ubegrenset erstatningsansvar dersom flypassasjerer blir drept eller skadd.
  5. Fellesskapet har undertegnet Montreal-konvensjonen og vist at det har til hensikt å tiltre konvensjonen ved å ratifisere den.
  6. Rådsforordning (EF) nr. 2027/97 av 9. oktober 1997 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker5 bør endres for å tilpasse den til bestemmelsene i Montreal-konvensjonen for på den måten å skape en ensartet ansvarsordning for internasjonal lufttransport.
  7. Denne forordning og Montreal-konvensjonen styrker vernet av passasjerer og personer de forsørger og kan ikke tolkes slik at den svekker vernet av disse personene i forhold til gjeldende lovgivning på denne forordnings vedtakelsesdato.
  8. I det indre luftfartsmarked skjelnes det ikke lenger mellom innenriks- og utenriksflyging, og det vil derfor være hensiktsmessig at erstatningsansvaret for innenriks- og utenriksflyging har samme omfang og karakter innenfor Fellesskapet.
  9. I samsvar med nærhetsprinsippet er det ønskelig med en innsats på fellesskapsplan for å skape et ensartet regelverk for alle EF- luftfartsselskaper.
  10. Med tanke på et sikkert og moderne lufttransportsystem er det hensiktsmessig med en ordning med ubegrenset erstatningsansvar dersom passasjerer blir drept eller skadd.
  11. EF-luftfartsselskaper bør ikke kunne påberope seg Montreal- konvensjonens artikkel 21 nr. 2 med mindre de kan bevise at skaden ikke skyldes uaktsomhet eller annen feilaktig handling eller unnlatelse fra selskapets side eller fra selskapets eller selskapets ansattes eller agenters side.
  12. Ensartede grenser for erstatningsansvar ved tap av, skade på eller ødeleggelse av bagasje og ved skade som skyldes forsinkelse, som gjelder alle reiser med EF-luftfartsselskaper, vil sikre enkle og klare regler for både passasjerer og luftfartsselskaper samt gjøre det mulig for passasjerer å vite når tilleggsforsikring er nødvendig.
  13. Det ville være upraktisk for EF-luftfartsselskaper og forvirrende for deres passasjerer dersom det skulle gjelde forskjellige ansvarsordninger på forskjellige deler av deres rutenett.
  14. Det er ønskelig å hjelpe ofre for ulykker og personer de forsørger så de slipper økonomiske problemer på kort sikt i tiden umiddelbart etter en ulykke.
  15. I henhold til Montreal-konvensjonens artikkel 50 skal partene sikre at luftfartsselskapene er tilstrekkelig forsikret, og det er nødvendig å ta hensyn til artikkel 7 i rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper6 for å overholde denne bestemmelsen.
  16. Det er ønskelig at alle passasjerer får grunnleggende opplysninger om gjeldende regler for erstatningsansvar for at de eventuelt skal kunne forsikre seg ytterligere før reisen.
  17. Det er nødvendig å gjennomgå beløpene i denne forordning på nytt for å ta hensyn til inflasjonen og eventuelle endringer av grensene for erstatningsansvar i Montreal-konvensjonene.
  18. I den grad ytterligere regler er nødvendig for å gjennomføre Montreal- konvensjonen på de punkter som ikke omfattes av forordning (EF) nr. 2027/97, er det medlemsstatenes ansvar å fastsette slike bestemmelser –
1 EFT C 337 E av 28.11.2000, s. 68 og EFT C 213 E av 31.7.2001 s. 298.
2 EFT C 123 av 25.4.2001, s. 47.
3 Europaparlamentsuttalelse av 5. april 2001 (EFT C 21 av 24.1.2002, s. 256.), Rådets felles holdning av 19. desember 2001 (EFT C 58 E av 5.3.2002, s. 8) og europaparlamentsbeslutning av 12. mars 2002.
4 EFT L 194 av 18.7.2001, s. 38.
5 EFT L 285 av 17.10.1997, s. 1.
6 EFT L 240 av 24.8.1992, s. 1.
vedtatt denne forordning:]
Art 1.
Denne forordning gjennomfører de relevante bestemmelser i Montreal-konvensjonen med hensyn til lufttransport av passasjerer og deres bagasje og fastsetter visse tilleggsbestemmelser. Den utvider også bestemmelsenes virkeområde til å omfatte lufttransport innenfor en enkelt medlemsstat [EØS-stat].
Art 2.
1. I denne forordning menes med
  1. «luftfartsselskap»: et lufttransportforetak som har gyldig lisens,
  2. «EF[EØS]-luftfartsselskap»: et luftfartsselskap som har gyldig lisens utstedt av en medlemsstat [EØS-stat] i samsvar med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 2407/92,
  3. «person som har rett til erstatning»: en passasjer eller enhver person som etter gjeldende lovgivning har rett til å reise krav i forbindelse med en passasjer,
  4. «bagasje»: med mindre annet er oppgitt, både innsjekket og ikke- innsjekket bagasje, som definert i Montreal-konvensjonens artikkel 17 nr. 4,
  5. «SDR»: spesiell trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond,1
  6. «Warszawa-konvensjonen»: overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Warszawa 12. oktober 1929, eller Warszawa-overenskomsten som endret i Haag 28. september 1955 og tilleggskonvensjonen til Warszawa-overenskomsten vedtatt i Guadalajara 18. september 1961,
  7. «Montreal-konvensjonen»: overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Montreal 28. mai 1999.
2. Begreper i denne forordning som ikke er definert i nr. 1, skal tilsvare begrepene i Warszawa-konvensjonen.
Art 3.
1. Et EF[EØS]-luftfartsselskaps erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje er underlagt de bestemmelser i Montreal-konvensjonen som er relevante for den typen erstatningsansvar.
2. Med forsikringsplikten fastsatt i artikkel 7 i forordning (EØF) nr. 2407/92 når det gjelder erstatningsansvar for passasjerer menes et krav om at et EF[EØS]-luftfartsselskap skal være forsikret for et beløp som er tilstrekkelig til å sikre at alle personer som har rett til erstatning, får utbetalt hele det beløpet de har rett til i henhold til denne forordning.
Art 3a.
Tilleggsbeløpet som EF[EØS]- luftfartsselskaper i henhold til artikkel 22 nr. 2 i Montreal-konvensjonen kan kreve når en passasjer gir særlig uttrykk for et ønske om å få bagasjen levert på bestemmelsesstedet, skal fastsettes etter en takst som bygger på tilleggskostnadene ved transport og forsikring av den aktuelle bagasjen utover kostnadene for bagasje hvis verdi ligger på eller under ansvarsgrensen. Passasjerene skal på anmodning få opplysninger om taksten.
Art 5.
1. EF[EØS]-luftfartsselskapet skal omgående, og ikke under noen omstendighet senere enn 15 dager etter at identiteten til den person som har rett til erstatning, er fastslått, utbetale et forskudd som dekker umiddelbare økonomiske behov, og som står i forhold til omfanget av den skade som er lidt.
2. Med forbehold for nr. 1 skal forskuddet ikke være mindre enn 16 000 SDR uttrykt i euro per passasjer ved død.
3. Utbetaling av forskudd er ikke ensbetydende med erkjennelse av ansvar, og forskuddet kan trekkes fra ethvert beløp som senere utbetales på grunnlag av EF[EØS]-luftfartsselskapets ansvar; beløpet skal tilbakebetales bare i de tilfellene som er nevnt i Montreal-konvensjonens artikkel 20, eller dersom personen som mottok forskuddet, ikke var den person som hadde rett til erstatning.
Art 6.
1. Alle luftfartsselskaper skal, når de selger lufttransport i Fellesskapet[EØS], sikre at passasjerene har tilgang til en oversikt over de viktigste bestemmelsene om erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, herunder opplysninger om fristene for å reise krav om erstatning og muligheten for å avgi en særlig erklæring om bagasjen, på alle utsalgssteder, herunder ved salg over telefon og via Internett. For å oppfylle dette informasjonskravet skal EF[EØS]- luftfartsselskaper bruke dokumentet i vedlegget. En slik oversikt eller et slikt dokument kan ikke legges til grunn for et krav om erstatning eller fortolkningen av bestemmelsene i denne forordning eller i Montreal- konvensjonen.
2. I tillegg til informasjonskravet fastsatt i nr. 1 skal alle luftfartsselskaper i forbindelse med lufttransport som ytes eller kjøpes i Fellesskapet [EØS], gi alle passasjerer skriftlige opplysninger om:
  • Den grensen som gjelder på denne flygingen for luftfartsselskapets erstatningsansvar ved dødsfall eller personskade, dersom det finnes en slik grense.
  • Den grensen som gjelder på denne flygingen for luftfartsselskapets erstatningsansvar ved ødeleggelse, tap av eller skade på bagasje, samt en advarsel om at dersom verdien på bagasjen overstiger dette beløp, bør luftfartsselskapet underrettes ved innsjekkingen eller passasjeren bør fullforsikre bagasjen før avreise.
  • Den grensen som gjelder på denne flygingen for luftfartsselskapets erstatningsansvar ved tap som skyldes forsinkelse.
3. Ved all lufttransport som utføres av EF[EØS]-luftfartsselskaper skal de grenser som oppgis i samsvar med informasjonskravet i nr. 1 og 2, være de samme som er fastsatt i denne forordning, med mindre EF[EØS]- luftfartsselskapene frivillig innfører høyere grenser. Når det gjelder lufttransport som utføres av luftfartsselskaper som ikke er EF[EØS]- luftfartsselskaper, får nr. 1 og 2 anvendelse bare i forbindelse med lufttransport til, fra eller innenfor Fellesskapet.
Art 7.
Senest tre år etter at forordning (EF) nr. 889/2002 er trådt i kraft, skal Kommisjonen utarbeide en rapport om anvendelsen av denne forordning. Kommisjonen skal særlig undersøke behovet for å revidere beløpene omhandlet i relevante artikler i Montreal- konvensjonen i lys av den økonomiske utviklingen og meldinger fra ICAO.
Art 8.
Denne forordning trer i kraft ett år etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende.
Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Vedlegg. Luftfartsselskapers erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje

Dette dokument inneholder et sammendrag av de regler for erstatningsansvar som gjelder for EF[EØS]-luftfartsselskaper i henhold til Fellesskapets regelverk og Montreal-konvensjonen.
Erstatning ved dødsfall eller personskade
Det er ingen økonomiske grenser for erstatningsansvaret dersom passasjerer blir drept eller skadd. For skader opptil 100.000 SDR1 (omtrentlig beløp i lokal valuta) kan luftfartsselskapet ikke bestride erstatningskrav. Ved høyere beløp kan luftfartsselskapet motsette seg krav dersom det kan bevise at det ikke har handlet uaktsomt eller på annen måte har voldt skaden.
Forskuddsbetalinger
Dersom en passasjer blir drept eller skadd, skal luftfartsselskapet senest 15 dager etter at identiteten til den person som har rett til erstatning, er fastslått, utbetale et forskudd som dekker umiddelbare økonomiske behov. Ved dødsfall skal forskuddet ikke være mindre enn 16 000 SDR1 (omtrentlig beløp i lokal valuta).
Forsinkelse av passasjerer
Dersom passasjerene blir forsinket, er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig med mindre det har tatt alle rimelige forholdsregler for å unngå skaden eller det var umulig å ta slike forholdsregler. Erstatningsansvaret ved forsinkelse av passasjerer er begrenset til 4 150 SDR1 (omtrentlig beløp i lokal valuta).
Forsinkelse av bagasje
Dersom bagasjen blir forsinket, er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig med mindre det har tatt alle rimelige forholdsregler for å unngå skaden eller det var umulig å ta slike forholdsregler. Erstatningsansvaret ved forsinkelse av bagasje er begrenset til 1 000 SDR1 (omtrentlig beløp i lokal valuta).
Ødelagt, tapt eller skadd bagasje
Luftfartsselskapet er erstatningsansvarlig for ødeleggelse, tap av eller skade på bagasje med opptil 1 000 SDR1 (omtrentlig beløp i lokal valuta). Når det gjelder innsjekket bagasje er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig selv om det ikke har voldt skaden, med mindre bagasjen var defekt. Når det gjelder ikke-innsjekket bagasje er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig bare dersom det har voldt skaden.
Høyere grenser for bagasje
Passasjerer kan oppnå en høyere grense for erstatningsansvar ved å avgi en særlig erklæring ved innsjekkingen og betale en tilleggsavgift.
Klager i forbindelse med bagasje
Ved skadet, forsinket eller ødelagt bagasje må passasjeren snarest mulig levere en skriftlig klage til luftfartsselskapet. Ved skader på innsjekket bagasje må passasjeren levere en skriftlig klage innen sju dager, og ved forsinkelse innen 21 dager, i begge tilfeller regnet fra den dagen da bagasjen ble stilt til passasjerens rådighet.
Erstatningsansvar for kontraherende luftfartsselskaper og de luftfartsselskaper som utfører flygingen
Dersom luftfartsselskapet som utfører flygingen ikke er det samme som det kontraherende luftfartsselskap, har passasjeren rett til å klage til eller reise et krav om erstatning mot begge. Dersom et luftfartsselskaps navn eller kode er påført billetten, er dette luftfartsselskapet det kontraherende luftfartsselskap.
Frist for søksmål
Erstatningssaker skal anlegges for domstolene innen to år fra den dag da luftfartøyet ankom eller burde ha ankommet.
Opplysningsgrunnlag

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66gc (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 av 3. april 2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 og om oppheving av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF og kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 og (EF) nr. 1330/2007)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –
under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 100 nr. 2,
under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,
etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité,1
etter samråd med Regionkomiteen,
etter den ordinære regelverksprosessen2 og
ut fra følgende betraktninger:
  1. Det bør sikres et høyt allment sikkerhetsnivå innen sivil luftfart i Unionen, og alt bør gjøres for å redusere antall ulykker og hendelser for å sikre offentlighetens tillit til lufttransport.
  2. Antall ulykker med dødelig utgang innen sivil luftfart har vært relativt konstant i den siste tiårsperioden. Økt lufttrafikk og stadig mer teknisk kompliserte luftfartøyer kan imidlertid føre til at antall ulykker stiger i de neste tiårsperiodene.
  3. Formålet med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 3 er å forebygge ulykker ved å fremme rask gjennomføring av effektive sikkerhetsundersøkelser av høy kvalitet. Denne forordning bør ikke være til hinder for undersøkelser av ulykker og hendelser som håndteres av nasjonale myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, som definert i forordning (EU) nr. 996/2010. Ved en eventuell ulykke eller alvorlig hendelse skal tilfellet også meldes i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010.
  4. I henhold til unionens eksisterende regelverksakter, særlig europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 216/2008 4 og dens gjennomføringsforordninger, er visse organisasjoner pålagt å innføre systemer for rapportering av tilfeller som skal inngå i deres sikkerhetsstyringssystemer. Overholdelse av forordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsforordninger bør ikke frita organisasjoner for å overholde denne forordning. Overholdelse av denne forordning bør ikke frita organisasjoner for å overholde forordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsforordninger. Dette bør imidlertid ikke føre til at det innføres to parallelle rapporteringssystemer, og forordning (EF) nr. 216/2008, dens gjennomføringsforordninger og denne forordning bør anses som utfyllende.
  5. Erfaring viser at det før en ulykke ofte har inntruffet sikkerhetsrelaterte hendelser og mangler som tydet på at det forelå sikkerhetsfarer. Sikkerhetsopplysninger er derfor en viktig ressurs for å oppdage potensielle sikkerhetsfarer. Selv om det er svært viktig å kunne ta lærdom av en ulykke, er det i tillegg vist at rent reaktive systemer har begrenset nytte med henblikk på å bedre sikkerheten. For å oppnå en faktisk bedring av flysikkerheten bør reaktive systemer derfor utfylles med proaktive systemer der det brukes andre typer sikkerhetsopplysninger. Unionen, medlemsstatene, Det europeiske flysikkerhetsbyrå («Byrået») og organisasjoner bør bidra til å bedre flysikkerheten ved å innføre mer proaktive og kunnskapsbaserte sikkerhetssystemer der det fokuseres på forebygging av ulykker gjennom en analysering av alle relevante sikkerhetsopplysninger, herunder opplysninger om tilfeller som inntreffer innen sivil luftfart.
  6. For å bedre flysikkerheten bør relevante sikkerhetsopplysninger om sivil luftfart rapporteres, samles inn, lagres, vernes, utveksles, videreformidles og analyseres, og det bør treffes egnede sikkerhetstiltak på grunnlag av disse opplysninger. Denne proaktive og kunnskapsbaserte strategien bør innføres av berørte flysikkerhetsmyndigheter i medlemsstatene, av organisasjoner som en del av deres sikkerhetsstyringssystem og av Byrået.
  7. Pålegget om at organisasjoner skal rapportere tilfeller bør stå i forhold til den berørte organisasjonens størrelse og omfanget av dens aktivitet. Særlig for mindre organisasjoner bør det derfor være mulig å gruppere eller slå sammen organisasjonens funksjoner knyttet til håndtering av tilfeller, å dele oppgaver i forbindelse med rapportering av tilfeller med andre organisasjoner av samme type eller å sette ut innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller til spesialiserte enheter som er godkjente av vedkommende myndigheter i medlemsstatene. Slike enheter bør overholde prinsippene om vern og fortrolighet som fastsettes ved denne forordning. En organisasjon som setter ut oppgaver til andre, bør beholde en tilstrekkelig grad av kontroll med oppgavene som settes ut, og bør være den som i siste instans har ansvar for at kravene fastsatt i denne forordning oppfylles.
  8. Det må sikres at luftfartspersonale i fremste linje rapporterer om tilfeller som utgjør en betydelig risiko for flysikkerheten. Systemene for obligatorisk rapportering bør suppleres med systemer for frivillige rapportering, og disse systemene bør gjøre det mulig for enkeltpersoner å rapportere om flysikkerhetsrelaterte tilfeller. Det bør opprettes systemer for obligatorisk og frivillig rapportering i organisasjoner, Byrået og hos vedkommende myndigheter i medlemsstatene. Med henblikk på å bedre flysikkerheten bør opplysningene som samles inn, oversendes til myndigheten med ansvar for egnet overvåking. Organisasjonene bør analysere de tilfeller som kan påvirke sikkerheten, for å identifisere sikkerhetsfarer og treffe egnede korrigerende eller forebyggende tiltak. Organisasjonene bør sende de foreløpige resultatene av sine analyser til vedkommende myndighet i medlemsstaten eller til Byrået og også de endelige resultatene dersom det i disse er identifisert en faktisk eller potensiell flysikkerhetsrisiko. Vedkommende myndigheter i medlemsstatene og Byrået bør innføre en lignende framgangsmåte for tilfeller som rapporteres direkte til dem, og bør foreta en egnet overvåking av organisasjonens vurdering og eventuelle korrigerende eller forebyggende tiltak som er iverksatt.
  9. Forskjellige kategorier av personale som arbeider innen eller på annen måte er tilknyttet sivil luftfart, er vitne til hendelser som er relevante når det gjelder forebygging av ulykker. De bør derfor ha tilgang til verktøy som gjør det mulig å rapportere om slike hendelser, og de bør sikres vern. For å oppmuntre personale til å rapportere om tilfeller og sikre at de bedre forstår at slik rapportering har en positiv innvirkning på flysikkerheten, bør de informeres regelmessig om tiltak som er iverksatt innenfor rammen av rapporteringssystemene.
  10. Farene og risikoene som er forbundet med motordrevne, teknisk kompliserte luftfartøyer, er svært forskjellige fra de som er forbundet med andre typer luftfartøyer. Selv om hele luftfartssektoren bør omfattes av denne forordning, bør kravene som fastsettes ved denne forordning, stå i forhold til de forskjellige typer luftfartøyers virksomhetsområde og kompleksitet. Opplysninger som samles inn om tilfeller som omfatter andre luftfartøyer enn motordrevne, teknisk kompliserte luftfartøyer, bør derfor omfattes av forenklede rapporteringskrav som er bedre tilpasset denne del av luftfarten.
  11. I tillegg til systemene som kreves i henhold til denne forordning, bør det oppmuntres til å utvikle andre metoder for innsamling av sikkerhetsopplysninger for å kunne samle inn ytterligere opplysninger som kan bidra til å bedre flysikkerheten. Dersom organisasjoner har eksisterende og velfungerende systemer for innsamling av sikkerhetsopplysninger, bør de kunne fortsette å bruke disse systemene sammen med systemene som skal innføres i henhold til denne forordning.
  12. Myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og alle enheter som er tillagt oppgaven å regulere sikkerheten innen sivil luftfart i Unionen, bør ha fullstendig tilgang til innsamlede opplysninger om tilfeller og rapporter om tilfeller som medlemsstaten har lagret, for å kunne fastslå hvilke tilfeller som krever at det iverksettes en sikkerhetsundersøkelse, samt for å identifisere områder det er mulig å ta lærdom av når det gjelder flysikkerhet, og oppfylle tilsynsforpliktelsene.
  13. Det er svært viktig at dataene er fullstendige og av høy kvalitet, idet analyser og trender som utarbeides på grunnlag av unøyaktige data, kan gi villedende resultater og føre til at det iverksettes uegnede tiltak. Unøyaktige data kan dessuten føre til manglende tillit til opplysningene som genereres av systemene for rapportering av tilfeller. For å sikre at rapportene om tilfeller er fullstendige og av god kvalitet bør de inneholde visse minsteopplysninger, som kan variere ut fra hvilken kategori tilfellet tilhører. Det bør også innføres framgangsmåter for å kontrollere opplysningenes kvalitet og unngå manglende samsvar mellom en rapport om et tilfelle og de første opplysningene som ble samlet inn om nevnte tilfelle. Med støtte fra Kommisjonen bør det også utarbeides egnet veiledende materiale, særlig for å sikre at dataene holder god kvalitet, er fullstendige og at de registreres i databaser på en konsekvent og ensartet måte. Det bør også opprettes arbeidsgrupper, særlig av Kommisjonen, for å gi den nødvendige støtte.
  14. Kommisjonen bør utarbeide en felles europeisk risikoklassifiseringsordning for å identifisere eventuelle raske tiltak som må iverksettes som reaksjon på enkeltstående sikkerhetsrelaterte tilfeller med høy risiko. Ordningen bør også gjøre det mulig å identifisere sentrale risikoområder på grunnlag av aggregerte opplysninger. En slik ordning bør være til hjelp for berørte enheter når de skal vurdere tilfeller og bestemme hvor tiltak skal iverksettes. En felles europeisk risikoklassifiseringsordning bør fremme en integrert og harmonisert tilnærming til risikohåndtering i hele det europeiske luftfartssystemet og dermed gjøre det mulig for organisasjoner, medlemsstater, Kommisjonen og Byrået å fokusere på tiltak for å bedre sikkerheten på en harmonisert måte.
  15. En felles europeisk risikoklassifiseringsordning bør også gjøre det mulig å identifisere sentrale risikoområder i Unionen på grunnlag av aggregerte opplysninger fra et europeisk perspektiv, og støtte arbeidet som gjøres innenfor rammen av det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan. Kommisjonen bør sørge for hensiktsmessig støtte for å sikre en konsekvent og ensartet klassifisering av risikoer i alle medlemsstater.
  16. For å fremme utveksling av opplysninger bør rapporter om tilfeller lagres i databaser som bør være kompatible med ECCAIRS (European Coordination Centre for Aircraft Incident Reporting Systems) (programvaren alle medlemsstater og det europeiske sentrale datalageret bruker til lagring av rapporter om tilfeller) og med ADREP-taksonomien (taksonomien til Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart (ICAO), som også brukes i ECCAIRS-programvaren). Byrået og Kommisjonen bør sørge for teknisk støtte for å sikre at systemene er kompatible.
  17. Organisasjoner bør lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger som er samlet inn via systemene for obligatorisk og, der det er relevant, frivillig rapportering, i én eller flere databaser. Databasenes kompleksitet bør kunne stå i forhold til den berørte organisasjonens størrelse og/eller betydning med hensyn til målene i denne forordning, og de bør minst bestå av en datafil som inneholder felles obligatoriske datafelt og, der det er relevant, særskilte obligatoriske datafelt.
  18. Et tilfelle som omfatter et luftfartøy som er registrert i en medlemsstat, eller som driftes av en organisasjon som er etablert i en medlemsstat, må rapporteres, selv om tilfellet inntraff utenfor nevnte medlemsstats territorium.
  19. Det bør utveksles opplysninger om tilfeller i Unionen, slik at det i større grad blir mulig å identifisere faktiske eller potensielle farer. En slik utveksling av opplysninger bør også gjøre det mulig for medlemsstatene å få tilgang til alle opplysninger om tilfeller som inntreffer på deres territorium eller i deres luftrom, men som rapporteres til en annen medlemsstat. Det bør også gjøre det mulig for Byrået å innhente nøyaktige opplysninger om tilfeller og å få tilgang til alle rapporter om tilfeller som er samlet inn i Unionen, med sikte på å treffe eventuelle nødvendige korrigerende tiltak mot en risiko som er identifisert i Unionen. En slik utveksling av opplysninger bør gjøre det mulig for vedkommende myndigheter i medlemsstatene å innhente nøyaktige opplysninger om tilfeller som inntreffer i deres luftrom, og å treffe eventuelle nødvendige korrigerende tiltak mot en risiko som er identifisert på deres territorium.
  20. Målet med utvekslingen av opplysninger om tilfeller bør være forebygging av luftfartsulykker og -hendelser. Dette bør ikke brukes til å fordele skyld eller ansvar eller til å fastsette referanseverdier for sikkerhetsnivået.
  21. Den mest effektive måten å sikre utveksling av store mengder sikkerhetsopplysninger mellom medlemsstatene, Kommisjonen og Byrået på, er gjennom det europeiske sentrale datalageret, forutsatt at medlemsstatene, Kommisjonen og Byrået har full tilgang til det.
  22. Alle sikkerhetsrelaterte opplysninger som stammer fra rapporter om tilfeller som samles inn i Unionen, bør innen rimelig tid overføres til det europeiske sentrale datalageret. Dette bør omfatte innsamling av opplysninger om hendelser, men også om ulykker og alvorlige hendelser i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010.
  23. Denne forordning bør få anvendelse for opplysninger om tilfeller som er lagret i organisasjoners, medlemsstaters eller Byråets databaser.
  24. Alle sikkerhetsrelaterte opplysninger i det europeiske sentrale datalageret skal være tilgjengelig for enheter som er tillagt oppgaven å regulere sikkerheten i sivil luftfart i Unionen, herunder Byrået, og for myndigheter med ansvar for å undersøke ulykker og hendelser i Unionen.
  25. For berørte parter bør det være mulig å be om tilgang til visse opplysninger i det europeiske sentrale datalageret i henhold til reglene for fortrolig behandling av slike opplysninger og berørte parters anonymitet.
  26. Ettersom det er de nasjonale kontaktpunktene som har best kjennskap til hvilke berørte parter som er etablert i en bestemt medlemsstat, bør det være det enkelte nasjonale kontaktpunkt som behandler anmodninger fra berørte parter som er etablert på den aktuelle medlemsstats territorium. Anmodninger fra berørte parter i tredjestater eller internasjonale organisasjoner bør behandles av Kommisjonen.
  27. Opplysningene i rapporter om tilfeller bør analyseres, og sikkerhetsrisikoer bør identifiseres. Eventuelle egnede tiltak for å bedre flysikkerheten bør identifiseres og iverksettes innen rimelig tid. Opplysninger om analysering og oppfølging av tilfeller bør videreformidles i organisasjoner, hos vedkommende myndigheter i medlemsstatene og i Byrået, ettersom tilbakemelding om rapporterte tilfeller vil oppmuntre enkeltpersoner til å rapportere tilfeller. Der det er relevant og når det er mulig, bør opplysninger om analysering og oppfølging av tilfeller også videreformidles til enkeltpersoner som har rapportert tilfeller direkte til vedkommende myndigheter i medlemsstatene eller til Byrået. En slik tilbakemelding bør overholde reglene for fortrolighet og vern av rapportøren og personene som er nevnt i rapportene om tilfeller, i henhold til denne forordning.
  28. Formålet med denne forordning er å bistå medlemsstater, Byrået og organisasjoner ved håndtering av flysikkerhetsrisikoer. Organisasjoners sikkerhetsstyringssystemer utfylles av medlemsstatenes og Byråets sikkerhetsstyringssystemer. Mens organisasjoner håndterer sikkerhetsrisikoer knyttet til sin virksomhet, håndterer vedkommende myndigheter i medlemsstatene og Byrået sikkerhetsrisikoer innen luftfart i henholdsvis hele medlemsstater eller Unionen som helhet, og treffer tiltak mot felles sikkerhetsrisikoer for luftfarten i den berørte medlemsstat eller på unionsplan. Ansvaret til Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene bør ikke frita organisasjoner for det direkte ansvaret de har for å håndtere sikkerhetsaspekter som kan knyttes til produktene og tjenestene de leverer. Med henblikk på dette bør organisasjoner samle inn og analysere opplysninger om tilfeller for å identifisere og redusere farer som er forbundet med deres virksomhet. De bør også vurdere tilknyttede sikkerhetsrisikoer og sette av ressurser for å kunne treffe raske og egnede tiltak for å redusere sikkerhetsrisikoene. Hele prosessen bør overvåkes av den berørte vedkommende myndighet, som ved behov bør kreve at det treffes ytterligere tiltak for å sikre at sikkerhetsmanglene håndteres på riktig måte. På den annen side bør vedkommende myndigheter i medlemsstatene og Byrået utfylle organisasjonenes sikkerhetsstyringssystemer på henholdsvis medlemsstats- og unionsplan.
  29. Når medlemsstatene fastsetter hvilke tiltak som skal inngå i deres statlige sikkerhetsprogram og statlige sikkerhetsplan, og for å sikre at tiltakene er kunnskapsbaserte, bør de bruke opplysningene fra rapportene om tilfeller som er blitt samlet inn og analysert. På europeisk plan utfylles statlige sikkerhetsprogrammer og statlige sikkerhetsplaner av det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan.
  30. Ettersom målet om bedre flysikkerhet ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene, idet individuelle rapporteringssystemer i medlemsstatene er mindre effektivt enn et koordinert nettverk med utveksling av opplysninger som gjør det mulig å identifisere mulige sikkerhetsproblemer og sentrale risikoområder på unionsplan, bør analyser på nasjonalt plan utfylles av analyser og oppfølging på unionsplan for å sikre bedre forebygging av luftfartsulykker og -hendelser. Denne oppgaven på unionsplan bør utføres av et nettverk av flysikkerhetsanalytikere i samarbeid med Byrået og Kommisjonen. Nettverket bør ha mulighet til å beslutte, ved enighet, å invitere observatører til sine møter, herunder ansatte i eller representanter for luftfartssektoren.
  31. Det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan bør særlig kunne dra nytte av arbeidet til nettverket av flysikkerhetsanalytikere for å fastsette, ut fra et kunnskapsbasert perspektiv, hvilke tiltak som må gjennomføres på unionsplan.
  32. Offentligheten bør ha tilgang til allmenne aggregerte opplysninger om flysikkerhetsnivået i medlemsstatene og Unionen. Opplysningene bør særlig omfatte trender og analyser som følger av medlemsstatenes gjennomføring av denne forordning, samt aggregerte opplysninger om innholdet i det europeiske sentrale datalageret som kan gjøres tilgjengelig ved å offentliggjøre ytelsesindikatorer for sikkerhet.
  33. Sikkerhetssystemet for sivil luftfart er opprettet på grunnlag av tilbakemeldinger om og erfaringer fra ulykker og hendelser. Rapportering av tilfeller og bruk av opplysninger om disse for å bedre sikkerheten forutsetter at det er et tillitsforhold mellom rapportøren og enheten med ansvar for å samle inn og vurdere opplysningene. Dette krever en streng overholdelse av fortrolighetsreglene. Formålet med å verne sikkerhetsopplysninger mot uhensiktsmessig bruk og begrense tilgangen til det europeiske sentrale datalageret bare til berørte parter som deltar i forbedringen av sikkerheten i sivil luftfart, er å sikre at sikkerhetsopplysningene til enhver tid er tilgjengelige, slik at egnede forebyggende tiltak kan treffes i rett tid, og slik at flysikkerheten kan bedres. I denne forbindelse bør følsomme sikkerhetsopplysninger vernes på egnet måte, og innsamlingen av opplysninger bør sikres ved å garantere at de vil bli behandlet fortrolig, dvs. ved å verne kilden og sikre at personalet som arbeider innen sivil luftfart, har tillit til systemene for rapportering av tilfeller. Det bør iverksettes egnede tiltak for å sikre at opplysningene som samles inn via systemene for rapportering av tilfeller, behandles fortrolig, og at tilgangen til det europeiske sentrale datalageret er begrenset. Nasjonale regler for informasjonsfrihet bør ta hensyn til nødvendigheten av at slike opplysninger behandles fortrolig. Opplysningene som samles inn, bør vernes på egnet måte mot ulovlig bruk eller offentliggjøring. De skal bare brukes til å opprettholde eller bedre flysikkerheten, ikke til å fordele skyld eller ansvar.
  34. For å sikre at ansatte eller innleid personale har tillit til organisasjonens system for rapportering av tilfeller bør opplysningene i rapportene om tilfeller vernes på egnet måte, og de bør ikke brukes til annet enn å opprettholde eller bedre flysikkerheten. De interne reglene for en « rettferdighetskultur» som organisasjoner vedtar i henhold til denne forordning, bør særlig bidra til å nå dette målet. En effektiv måte å nå dette målet på kan også være å begrense overføringen av personopplysninger eller opplysninger som gjør det mulig å identifisere rapportøren eller andre personer som er nevnt i rapportene om tilfeller, ved at det opprettes et tydelig skille mellom avdelingene som håndterer rapportene, og resten av organisasjonen.
  35. En rapportør eller en person som er nevnt i rapportene, bør omfattes av egnet vern. I denne forbindelse bør rapportene anonymiseres, og opplysninger om identiteten til rapportøren og personene som er nevnt i rapportene, bør ikke registreres i databasene.
  36. Systemet for sivil luftfart bør dessuten fremme en « sikkerhetskultur» som legger til rette for spontan rapportering av tilfeller og dermed bidrar til å fremme en «rettferdighetskultur». En « rettferdighetskultur» er en vesentlig del av en mer omfattende « sikkerhetskultur», som danner grunnlaget for et robust sikkerhetsstyringssystem. Et miljø som følger prinsippene for en « sikkerhetskultur», bør ikke hindre at det treffes tiltak der det er nødvendig for å opprettholde eller bedre flysikkerhetsnivået.
  37. En «rettferdighetskultur» bør oppmuntre enkeltpersoner til å rapportere sikkerhetsrelaterte opplysninger. Det bør imidlertid ikke frita disse personer for deres normale ansvar. I denne forbindelse bør ansatte og innleid personale ikke utsettes for noen form for sanksjoner på grunnlag av opplysningene som rapporteres i henhold til denne forordning, med mindre det dreier seg om bevisst forsømmelse eller åpenbar, alvorlig og grov undervurdering av en åpenbar risiko og omfattende mangel på yrkesmessige ansvar for å treffe de tiltak som situasjonen krever, noe som vil forårsake forutsigbar skade på en person eller eiendom eller i alvorlig grad gå ut over flysikkerhetsnivået.
  38. For å oppmuntre til rapportering av tilfeller bør både rapportører og personer som er nevnt i de berørte rapportene, vernes. Et slikt vern bør imidlertid ikke frita disse personer for rapporteringsforpliktelsene i henhold til denne forordning. Dersom en person nevnes i en rapport og vedkommende selv har plikt til å rapportere det samme tilfellet, men med hensikt ikke gjør det, bør vernet av nevnte person oppheves, og vedkommende bør ilegges sanksjoner ved anvendelse av denne forordning.
  39. Uten at det berører nasjonal strafferett og god rettspleie er det viktig tydelig å avgrense omfanget av vernet av rapportøren og andre personer som er nevnt i rapportene, mot sanksjoner og rettsforfølgelse.
  40. For å øke enkeltpersoners tillit til systemet og fremme en « rettferdighetskultur» bør håndteringen av rapportene organiseres slik at identiteten til rapportøren eller andre personer som er nevnt i rapportene, holdes fortrolig. Når det er mulig, bør målet være å innføre et uavhengig system for håndtering av tilfeller.
  41. Personale i organisasjoner, hos vedkommende myndigheter i medlemsstaten og i Byrået som deltar i vurdering, behandling eller analysering av tilfeller, spiller en viktig rolle når det gjelder å identifisere sikkerhetsfarer og -mangler. Erfaring viser at når tilfeller analyseres i etterkant av en ulykke, kan det føre til at det identifiseres risikoer og mangler som ellers kanskje ikke ville ha blitt identifisert. Det kan derfor føre til at personer som deltar i vurdering, behandling eller analysering av tilfeller, kan frykte potensielle konsekvenser i form av rettsforfølgelse. Uten at det berører nasjonal strafferett og god rettspleie bør medlemsstater ikke rettsforfølge personer hos vedkommende myndigheter i medlemsstaten som deltar i vurdering, behandling eller analysering av tilfeller, for beslutninger truffet som en del av deres oppgaver, og som i ettertid viser seg å være feil eller ineffektive, men som, da de ble truffet og på grunnlag av opplysningene som var tilgjengelige på dette tidspunkt, var forholdsmessige og hensiktsmessige.
  42. Ansatte og innleid personale bør ha mulighet til å rapportere om brudd på prinsippene som avgrenser deres vern i henhold til denne forordning, og bør ikke kunne straffes for dette. Medlemsstatene bør fastsette konsekvensene for de personer som krenker prinsippene om vern av rapportøren og andre personer som er nevnt i rapportene om tilfeller, og bør innføre egnede rettslige tiltak eller ilegge egnede sanksjoner.
  43. Frykt for å utsette seg selv for mistanke og de potensielle konsekvensene av dette i form av rettsforfølgelse kan skremme enkeltpersoner fra å rapportere om tilfeller. Målene i denne forordning kan nås uten urimelig inngripen i medlemsstatenes rettssystemer. Det bør derfor fastsettes at uforsettlige eller utilsiktede lovbrudd som myndighetene i medlemsstatene får kjennskap til utelukkende gjennom rapportering i henhold til denne forordning, ikke bør føre til disiplinær- eller forvaltningssaker eller rettsforfølgelse, med mindre annet er fastsatt i gjeldende nasjonale strafferett. Tredjemenns rett til å gå til sivil sak bør imidlertid ikke omfattes av dette forbudet, og bør bare være underlagt nasjonal lovgivning.
  44. I forbindelse med utviklingen av en «rettferdighetskultur» bør medlemsstatene imidlertid ha mulighet til å utvide forbudet mot å bruke rapporter om tilfeller som bevis mot rapportører i disiplinær- og forvaltningssaker, til også å omfatte sivile saker eller straffesaker.
  45. Videre bør samarbeidet mellom sikkerhetsmyndigheter og rettsmyndigheter styrkes og formaliseres ved hjelp av forhåndsavtaler dem imellom som bør respektere balansen mellom de ulike offentlige interesser som står på spill, og som særlig for eksempel bør omfatte tilgang til og bruk av rapporter om tilfeller som er lagret i nasjonale databaser.
  46. For å støtte Byråets økte ansvar i henhold til denne forordning bør det få tilstrekkelige ressurser til å kunne utføre de nye oppgavene det tildeles.
  47. For å utfylle eller endre denne forordning bør Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta rettsakter i henhold til artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Det er særlig viktig at Kommisjonen gjennomfører hensiktsmessige samråd under det forberedende arbeidet, herunder på ekspertplan. Kommisjonen bør i forbindelse med det forberedende arbeidet med og utarbeidingen av delegerte rettsakter sørge for samtidig, rettidig og korrekt oversending av relevante dokumenter til Europaparlamentet og til Rådet.
  48. Ved anvendelse av denne forordning bør Kommisjonen rådspørre Byrået og nettverket av flysikkerhetsanalytikere nevnt i denne forordning.
  49. For å sikre ensartede vilkår for gjennomføring av denne forordning bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011.5
  50. Reglene for databehandling og personvern fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF 6 og i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 7 bør overholdes fullt ut ved anvendelse av denne forordning. Reglene for tilgang til data fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 8 bør overholdes fullt ut ved anvendelse av denne forordning, unntatt når det gjelder videreformidling av data og opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, som omfattes av strengere regler for tilgang fastsatt ved denne forordning.
  51. Sanksjoner bør særlig gjøres gjeldende mot personer eller enheter som i strid med denne forordning misbruker opplysninger som skal vernes i henhold til denne forordning, opptrer på en måte som er til skade for rapportøren eller andre personer som er nevnt i rapportene om tilfeller, bortsett fra når unntakene fastsatt i denne forordning får anvendelse, ikke skaper et miljø som gjør det mulig å samle inn opplysninger om tilfeller, ikke analyserer de innsamlede opplysningene, ikke treffer tiltak for å utbedre sikkerhetsmangler eller potensielle sikkerhetsmangler som oppdages, eller ikke utveksler opplysningene som er samlet inn i henhold til denne forordning.
  52. Ettersom målet for denne forordning, som er å innføre felles regler for rapportering av tilfeller innen sivil luftfart, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene alene, men fordi det omfatter og har virkning i hele unionen bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.
  55. EUs datatilsynsmann er rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i forordning (EF) nr. 45/2001 og avga uttalelse 10. april 201312 –
1 EUT C 198 av 10.7.2013, s. 73.
2 Europaparlamentets holdning av 26. februar 2014 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 14. mars 2014.
3 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 av 20. oktober 2010 om undersøkelse og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF (EUT L 295 av 12.11.2010, s. 35).
4 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 216/2008 av 20. februar 2008 om felles regler for sivil luftfart og om opprettelse av et europeisk flysikkerhetsbyrå, og om oppheving av rådsdirektiv 91/670/EØF, forordning (EF) nr. 1592/2002 og direktiv 2004/36/EF (EUT L 79 av 19.3.2008, s. 1).
5 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet (EUT L 55 av 28.2.2011, s. 13).
6 Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (EFT L 281 av 23.11.1995, s. 31).
7 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger (EFT L 8 av 12.1.2001, s. 1).
8 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter (EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43).
9 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF av 13. juni 2003 om rapportering av hendelser innen sivil luftfart (EUT L 167 av 4.7.2003, s. 23).
10 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 av 12. november 2007 om fastsettelse av gjennomføringsregler for registrering i et sentralt datalager av opplysninger om hendelser innen sivil luftfart som utveksles i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF (EUT L 294 av 13.11.2007, s. 3).
11 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1330/2007 av 24. september 2007 om fastsettelse av gjennomføringsregler for videreformidling av opplysninger om hendelser innen sivil luftfart til berørte parter i samsvar med artikkel 7 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF (EUT L 295 av 14.11.2007, s. 7).
12 EUT C 358 av 7.12.2013, s. 19.
VEDTATT DENNE FORORDNING:
Art 1. Mål
1. Målet for denne forordning er å bedre flysikkerheten ved å sikre at relevante sikkerhetsopplysninger knyttet til sivil luftfart rapporteres, samles inn, lagres, vernes, utveksles, videreformidles og analyseres.
Denne forordning sikrer:
  1. at det, når det er egnet, treffes rettidige sikkerhetstiltak basert på en analyse av innsamlede opplysninger,
  2. at sikkerhetsopplysninger til enhver tid er tilgjengelig ved at det innføres regler for fortrolig behandling og riktig bruk av opplysninger og ved harmonisert og økt vern av rapportører og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, og
  3. at flysikkerhetsrisikoer vurderes og håndteres både på unionsplan og på nasjonalt plan.
2. Det eneste målet med rapportering av tilfeller er å forebygge ulykker og hendelser, ikke å fordele skyld eller ansvar.
Art 2. Definisjoner
I denne forordning menes med:
  1. «rapportør» en fysisk person som rapporterer et tilfelle eller andre sikkerhetsrelaterte opplysninger i henhold til denne forordning,
  2. «luftfartøy» alle maskiner som kan bæres opp i atmosfæren av andre reaksjoner i luften enn luftens reaksjoner mot jordoverflaten,
  4. «alvorlig hendelse» en alvorlig hendelse i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010,
  6. «anonymiserte opplysninger» opplysninger som stammer fra rapporter om tilfeller der alle personopplysninger, for eksempel fysiske personers navn eller adresse, er blitt fjernet,
  7. «tilfelle» en sikkerhetsrelatert hendelse som, dersom det ikke treffes mottiltak, kan sette et luftfartøy, personer om bord eller andre personer i fare, og som særlig omfatter en ulykke eller en alvorlig hendelse,
  8. «organisasjon» alle organisasjoner som leverer luftfartsprodukter, og/eller som har ansatte, innleid personale eller bruker tjenestene til personer som er nødvendig for å rapportere om tilfeller i samsvar med artikkel 4 nr. 6,
  9. «anonymisering» fjerning av alle personopplysninger om rapportøren og personene som er nevnt i rapportene om tilfeller, og alle opplysninger, herunder navnet på den eller de organisasjoner som er involvert i tilfellet, som kan avdekke identiteten til rapportøren eller en tredjemann eller gjøre det mulig å utlede opplysninger fra rapporten,
  10. «fare» en situasjon eller en gjenstand som kan forårsake dødsfall eller personskade, skade på utstyr eller strukturer, tap av materiale eller redusert evne til å utføre en angitt funksjon,
  11. «myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser» den permanente nasjonale myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart som utfører eller fører tilsyn med sikkerhetsundersøkelser, som nevnt i artikkel 4 i forordning (EU) nr. 996/2010,
  12. «rettferdighetskultur» en kultur der operatører og andre i fremste linje ikke straffes for handlinger, unnlatelser eller beslutninger når disse står i rimelig forhold til deres erfaring og utdanning, men der grov uaktsomhet, forsettlige overtredelser og destruktive handlinger ikke tolereres,
  13. «kontaktpunkt»:
    1. når en berørt part som er etablert i en medlemsstat, anmoder om opplysninger, vedkommende myndighet utpekt av den enkelte medlemsstat i samsvar med artikkel 6 nr. 3,
    2. når en berørt part som er etablert utenfor Unionen, anmoder om opplysninger, Kommisjonen,
  14. «berørt part» enhver fysisk eller juridisk person eller ethvert offentlig organ, enten dette er et eget rettssubjekt eller ikke, som er i stand til å delta i bedringen av flysikkerheten dersom vedkommende får tilgang til opplysninger om tilfeller som utveksles mellom medlemsstatene, og som inngår i én av kategoriene av berørte parter som er angitt i vedlegg II,
  15. «statlig sikkerhetsprogram» et integrert sett av rettsakter og aktiviteter med det som mål å håndtere sikkerheten i sivil luftfart i en medlemsstat,
  16. «europeisk flysikkerhetsplan» vurdering av sikkerhetsspørsmål og tilknyttede handlingsplaner på europeisk plan,
  17. «europeisk flysikkerhetsprogram» et integrert sett av forordninger på unionsplan og aktiviteter og prosesser som brukes til felles styring av sikkerheten i sivil luftfart på europeisk plan,
  18. «sikkerhetsstyringssystem» en systematisk tilnærming til styring av flysikkerheten, herunder nødvendige organisasjonsstrukturer, ansvar, retningslinjer og framgangsmåter, og som omfatter alle styringssystemer som, uavhengig eller integrert i andre styringssystemer i organisasjonen, ivaretar sikkerhetsstyringen.
Art 3. Formål og virkeområde
1. Ved denne forordning fastsettes det regler for:
  1. rapportering av tilfeller som, dersom det ikke treffes mottiltak, kan sette et luftfartøy, personer om bord, andre personer, utstyr eller installasjoner som påvirker driften av luftfartøyet, i fare, og rapportering av andre relevante sikkerhetsopplysninger i denne forbindelse,
  2. analysering og oppfølgingstiltak med hensyn til rapporterte tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger,
  3. vern av luftfartspersonale,
  4. riktig bruk av innsamlede sikkerhetsopplysninger,
  5. registrering av opplysninger i det europeiske sentrale datalageret og
  6. videreformidling av anonymiserte opplysninger til berørte parter med sikte på å gi slike parter opplysningene de trenger for å bedre flysikkerheten.
2. Denne forordning får anvendelse for tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som omfatter sivile luftfartøyer, med unntak av luftfartøyene nevnt i vedlegg II til forordning (EF) nr. 216/2008. Medlemsstatene kan beslutte å la denne forordning få anvendelse også for tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som omfatter luftfartøyene nevnt i vedlegg II til nevnte forordning.
Art 4. Obligatorisk rapportering
1. Tilfeller som kan utgjøre en betydelig risiko for flysikkerheten, og som faller inn under følgende kategorier, skal rapporteres av personene angitt i nr. 6 via systemene for obligatorisk rapportering av tilfeller i henhold til denne artikkel:
  1. tilfeller knyttet til driften av luftfartøyet, for eksempel:
    1. tilfeller knyttet til kollisjoner,
    2. tilfeller knyttet til avgang og landing,
    3. tilfeller knyttet til drivstoff,
    4. tilfeller som inntreffer under flyging,
    5. tilfeller knyttet til kommunikasjon,
    6. tilfeller knyttet til personskade, nødssituasjoner og andre kritiske situasjoner,
    7. svikt hos besetningen og andre tilfeller knyttet til besetningen,
    8. værforhold eller tilfeller knyttet til sikkerhet,
  2. tilfeller knyttet til tekniske forhold, vedlikehold og reparasjon av luftfartøy, for eksempel:
    1. strukturelle feil,
    2. funksjonssvikt i systemer,
    3. vedlikeholds- og reparasjonsproblemer,
    4. drivkraftproblemer (herunder motorer, propeller og rotorsystemer) og hjelpemotorproblemer,
  3. tilfeller knyttet til flysikringstjenester og -anlegg, for eksempel:
    1. kollisjoner, nestenkollisjoner eller kollisjonspotensial,
    2. særskilte tilfeller knyttet til lufttrafikkstyrings- og flysikringstjenester (ATM/ANS),
    3. tilfeller knyttet til drift av lufttrafikkstyrings- og flysikringstjenester (ATM/ANS),
  4. tilfeller knyttet til flyplasser og bakketjenester, for eksempel:
    1. tilfeller knyttet til aktiviteter og anlegg på flyplasser,
    2. tilfeller knyttet til håndtering av passasjerer, bagasje, post og frakt,
    3. tilfeller knyttet til bakkearbeid på luftfartøy og tilknyttede tjenester.
2. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal opprette et system for obligatorisk rapportering for å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller nevnt i nr. 1.
3. Hver medlemsstat skal opprette et system for obligatorisk rapportering for å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller, herunder innsamling av slike opplysninger som er samlet inn av organisasjoner i henhold til nr. 2.
4. Det europeiske flysikkerhetsbyrå («Byrået») skal opprette et system for obligatorisk rapportering for å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller, herunder innsamling av slike opplysninger i henhold til nr. 2 som er samlet inn av organisasjoner som er sertifisert eller godkjent av Byrået.
5. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta en liste med en klassifisering av tilfeller det skal vises til ved rapportering av tilfeller i henhold til nr. 1. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité nevnt i artikkel 19 nr. 2.
I disse gjennomføringsrettsakter skal Kommisjonen innføre en atskilt liste med klassifisering av tilfeller som gjelder for andre luftfartøyer enn motordrevne, teknisk kompliserte luftfartøyer. Listen skal være en forenklet utgave av listen nevnt i første ledd, og skal, når det er hensiktsmessig, tilpasses de særlige forhold som gjelder for denne del av luftfarten.
6. Følgende fysiske personer skal rapportere tilfellene nevnt i nr. 1 via systemet som er opprettet av organisasjonene som har rapportøren som ansatt, leier inn eller bruker rapportørens tjenester i samsvar med nr. 2, eller, dersom dette ikke er tilfellet, via systemet som er opprettet av medlemsstaten der organisasjonen er etablert i samsvar med nr. 3, eller av staten som har utstedt, godkjent eller konvertert flygerens sertifikat, eller via systemet som er opprettet av Byrået i henhold til nr. 4:
  1. fartøysjefen eller, dersom fartøysjefen ikke er i stand til å rapportere tilfellet, et hvilket som helst annet besetningsmedlem som er den neste i kommandorekken for et luftfartøy som er registrert i en medlemsstat, eller et luftfartøy som er registrert utenfor Unionen, men som brukes av en operatør hvis virksomhet står under tilsyn av en medlemsstat, eller en operatør som er etablert i Unionen,
  2. en person som under tilsyn av en medlemsstat eller Byrået arbeider med design, konstruksjon, sikring av kontinuerlig luftdyktighet, vedlikehold eller endring av et luftfartøy eller utstyr i eller deler av et luftfartøy,
  3. en person som under tilsyn av en medlemsstat eller Byrået underskriver et sertifikat for inspeksjon av luftdyktighet, eller et sertifikat for frigivelse for bruk for et luftfartøy eller utstyr i eller deler av et luftfartøy,
  4. en person som utøver en funksjon som krever at vedkommende er godkjent av en medlemsstat som ansatt hos en yter av lufttrafikktjenester som er blitt tillagt ansvar knyttet til flysikringstjenester, eller som ansatt i en flygeinformasjonstjeneste,
  5. en person som utøver en funksjon i forbindelse med sikkerhetsstyring av en lufthavn, som europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/2008 1 får anvendelse for,
  6. en person som utøver en funksjon i forbindelse med installering, endring, vedlikehold, reparasjon, ettersyn, kontrollflyging eller inspeksjon av luftfartsanlegg som en medlemsstat fører tilsyn med,
  7. en person som utøver en funksjon i forbindelse med bakkearbeid på et luftfartøy, herunder drivstoffpåfylling, utarbeiding av lastedokumentasjon, lasting, avising og tauing, ved en lufthavn som omfattes av forordning (EF) nr. 1008/2008.
7. Personene nevnt i nr. 6 skal rapportere et tilfelle innen 72 timer etter at de fikk kjennskap til det, med mindre særlig omstendigheter forhindrer dette.
8. Etter at et tilfelle er meldt, skal alle organisasjoner som er etablert i en medlemsstat som ikke omfattes av nr. 9, rapportere opplysningene om tilfellene som er samlet inn i samsvar med nr. 2 i denne artikkel, så snart som mulig og senest 72 timer etter at de fikk kjennskap til tilfellet, til vedkommende myndighet i nevnte medlemsstat som nevnt i artikkel 6 nr. 3.
9. Etter at et tilfelle er meldt, skal hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som er sertifiserte eller godkjente av Byrået, rapportere opplysningene om tilfellene som er samlet inn i samsvar med nr. 2, så snart som mulig og senest 72 timer etter at den fikk kjennskap til tilfellet, til Byrået.
1 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for drift av lufttrafikk i Fellesskapet (omarbeiding) (EUT L 293 av 31.10.2008, s. 3).
Art 5. Frivillig rapportering
1. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal opprette et system for frivillig rapportering for å fremme innsamling av:
  1. opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av systemet for obligatorisk rapportering,
  2. andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som rapportøren mener utgjør en faktisk eller potensiell fare for flysikkerheten.
2. Hver medlemsstat skal opprette et system for frivillig rapportering for å fremme innsamling av:
  1. opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av systemet for obligatorisk rapportering,
  2. andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som rapportøren mener utgjør en faktisk eller potensiell fare for flysikkerheten.

Systemet skal omfatte, men skal ikke være begrenset til, innsamling av opplysninger som organisasjoner har oversendt i henhold til nr. 6.

3. Byrået skal opprette et system for frivillig rapportering for å fremme innsamling av:
  1. opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av systemet for obligatorisk rapportering,
  2. andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som rapportøren mener utgjør en faktisk eller potensiell fare for flysikkerheten.

Systemet skal omfatte, men skal ikke være begrenset til, innsamling av opplysninger som er oversendt av organisasjoner som er sertifiserte eller godkjente av Byrået i henhold til nr. 5.

4. Systemene for frivillig rapportering skal brukes til å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller og sikkerhetsrelaterte opplysninger:
  1. som ikke er underlagt obligatorisk rapportering i henhold til artikkel 4 nr. 1,
  2. som rapporteres av personer som ikke er angitt i artikkel 4 nr. 6.
5. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som er sertifisert eller godkjent av Byrået, skal innen rimelig tid rapportere opplysninger om tilfeller og sikkerhetsrelaterte opplysninger som er samlet inn i henhold til nr. 1, og som kan utgjøre en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten, til Byrået.
6. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som ikke er sertifisert eller godkjent av Byrået, skal innen rimelig tid rapportere opplysninger om tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som er samlet inn i henhold til nr. 1 i denne artikkel, og som kan utgjøre en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten, til vedkommende myndighet i nevnte medlemsstat som er utpekt i henhold til artikkel 6 nr. 3. Medlemsstatene kan kreve at organisasjoner som er etablert på deres territorium, rapporterer opplysninger om alle tilfeller som er samlet inn i henhold til nr. 1 i denne artikkel.
7. Medlemsstater, Byrået og organisasjoner kan opprette andre systemer for innsamling og behandling av sikkerhetsopplysninger for å samle inn opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av rapporteringssystemene nevnt i artikkel 4 og i nr. 1, 2 og 3 i denne artikkel. Disse systemene kan omfatte rapportering til andre enheter enn de som er nevnt i artikkel 6 nr. 3, og kan omfatte aktiv deltaking fra:
  1. luftfartsindustrien,
  2. yrkesorganisasjoner for luftfartspersonale.
8. Opplysningene fra systemene for frivillig og obligatorisk rapportering kan integreres i ett system.
Art 6. Innsamling og lagring av opplysninger
1. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal utpeke én eller flere personer som uavhengig skal sørge for innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller som er rapportert i henhold til artikkel 4 og 5.
For å fremme en «rettferdighetskultur» skal rapportene håndteres på en måte som hindrer at opplysningene kan brukes til andre formål enn sikkerhet, og som sikrer at identiteten til rapportøren og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, holdes tilstrekkelig fortrolig.
2. Etter avtale med vedkommende myndighet kan små organisasjoner opprette et forenklet system for innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller. De kan dele disse oppgavene med organisasjoner av samme type så lenge de oppfyller reglene for fortrolighet og vern i henhold til denne forordning.
3. Hver medlemsstat skal utpeke én eller flere vedkommende myndigheter med sikte på å opprette et system for uavhengig innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller i henhold til artikkel 4 og 5.
For å fremme en «rettferdighetskultur» skal rapportene håndteres på en måte som hindrer at opplysningene kan brukes til andre formål enn sikkerhet, og som sikrer at identiteten til rapportøren og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, holdes tilstrekkelig fortrolig.
Følgende myndigheter kan utpekes i henhold til første ledd, enten sammen eller hver for seg:
  1. den nasjonale luftfartsmyndigheten og/eller
  2. myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og/eller
  3. andre uavhengige organer/enheter som er basert i Unionen, og som er tillagt dette ansvaret.

Dersom en medlemsstat utpeker mer enn ett organ eller én enhet, skal den utpeke ett/én av disse som kontaktpunkt for overføring av opplysningene nevnt i artikkel 8 nr. 2.

4. Byrået skal utpeke én eller flere personer for å opprette et system for uavhengig innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller i samsvar med artikkel 4 og 5.
For å fremme en «rettferdighetskultur» skal rapportene håndteres på en måte som hindrer at opplysningene kan brukes til andre formål enn sikkerhet, og som sikrer at identiteten til rapportøren og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, holdes tilstrekkelig fortrolig.
5. Organisasjoner skal lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger om tilfeller som er samlet inn i samsvar med artikkel 4 og 5, i én eller flere databaser.
6. Vedkommende myndigheter nevnt i nr. 3 skal lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger om tilfeller som er samlet inn i samsvar med 4 og 5, i en nasjonal database.
7. Relevante opplysninger om ulykker og alvorlige hendelser som er samlet inn eller utstedt av myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, skal også lagres i den nasjonale databasen.
8. Byrået skal lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger om tilfeller som er samlet inn i samsvar med artikkel 4 og 5, i en database.
9. Myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal ha full tilgang til sin nasjonale database nevnt i nr. 6 for å kunne ivareta sitt ansvar i henhold til artikkel 5 nr. 4 i forordning (EU) nr. 996/2010.
10. Sivile luftfartsmyndigheter i medlemsstatene skal ha full tilgang til sin nasjonale database nevnt i nr. 6 for å kunne ivareta sitt sikkerhetsrelaterte ansvar.
Art 7. Kvalitet på og innhold i rapporter om tilfeller
1. Rapportene om tilfeller nevnt i artikkel 6 skal minst inneholde opplysningene angitt i vedlegg I.
2. Rapportene om tilfeller nevnt i artikkel 6 nr. 5, nr. 6 og nr. 8 skal inneholde en klassifisering av sikkerhetsrisikoen forbundet med det berørte tilfellet. Klassifiseringen skal gjennomgås og ved behov endres, og skal godkjennes av vedkommende myndighet i medlemsstaten eller Byrået i samsvar med den felles europeiske risikoklassifiseringsordningen nevnt i nr. 5 i denne artikkel.
3. Organisasjoner, medlemsstater og Byrået skal fastsette framgangsmåter for å kontrollere dataenes kvalitet, særlig for å sikre konsekvens mellom de første opplysningene som ble samlet inn, og rapporten som lagres i databasen.
4. Databasene nevnt i artikkel 6 nr. 5, nr. 6 og nr. 8 skal bruke formater som er:
  1. standardiserte for å fremme utveksling av opplysninger og
  2. kompatible med ECCAIRS-programvaren og ADREP-taksonomien.
5. Kommisjonen skal i nært samarbeid med medlemsstatene og Byrået via nettverket av flysikkerhetsanalytikere nevnt i artikkel 14 nr. 2 utarbeide en felles europeisk risikoklassifiseringsordning, slik at organisasjoner, medlemsstater og Byrået kan klassifisere tilfeller etter sikkerhetsrisiko. I denne forbindelse skal Kommisjonen ta hensyn til behovet for kompatibilitet med eksisterende klassifiseringsordninger.
Kommisjonen skal utarbeide nevnte ordning innen 15. mai 2017.
6. For å definere den felles europeiske risikoklassifiseringsordningen skal Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 18.
7. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta ordningene for gjennomføring av den felles europeiske risikoklassifiseringsordningen. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité nevnt i artikkel 19 nr. 2.
8. Kommisjonen og Byrået skal bistå vedkommende myndigheter i medlemsstatene med integrering av dataene, herunder for eksempel med:
  1. integrering av minsteopplysningene nevnt i nr. 1,
  2. risikoklassifiseringen av tilfeller nevnt i nr. 2 og
  3. fastsettelse av framgangsmåter for å kontrollere dataenes kvalitet nevnt i nr. 3.

Kommisjonen og Byrået skal bistå på en slik måte at det bidrar til en harmonisering av dataregistreringsprosessene i alle medlemsstater, særlig ved å stille følgende til rådighet for personale som arbeider i organene eller enhetene nevnt i artikkel 6 nr. 1, nr. 3 og nr. 4:

  1. veiledende materiale,
  2. arbeidsgrupper og
  3. egnet opplæring.
Art 8. Europeisk sentralt datalager
1. Kommisjonen skal forvalte et europeisk sentralt datalager der alle rapporter om tilfeller som er samlet inn i Unionen, skal lagres.
2. Etter avtale med Kommisjonen skal alle medlemsstater oppdatere det europeiske sentrale datalageret ved å overføre alle sikkerhetsrelaterte opplysninger som er lagret i de nasjonale databasene nevnt i artikkel 6 nr. 6, til nevnte datalager.
3. Byrået skal avtale med Kommisjonen de tekniske protokoller for overføring av alle rapporter om tilfeller som Byrået har samlet inn i henhold til forordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsregler, til det sentrale datalageret, særlig for tilfeller som er lagret i det interne systemet for rapportering av tilfeller, samt opplysningene som er samlet inn i henhold til artikkel 4 nr. 9 og artikkel 5 nr. 5.
4. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta ordninger for forvaltning av det europeiske sentrale datalageret som nevnt i nr. 1 og nr. 2. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité nevnt i artikkel 19 nr. 2.
Art 9. Utveksling av opplysninger
1. Medlemsstatene og Byrået skal delta i utveksling av opplysninger ved å gjøre alle sikkerhetsrelaterte opplysninger som er lagret i deres rapporteringsdatabaser, tilgjengelig for vedkommende myndigheter i andre medlemsstater, Byrået og Kommisjonen via det europeiske sentrale datalageret.
Rapporter om tilfeller skal overføres til det europeiske sentrale datalageret senest 30 dager etter at de er registrert i den nasjonale databasen.
Når det er nødvendig, skal rapporter om tilfeller ajourføres med ytterligere sikkerhetsrelaterte opplysninger.
2. Medlemsstatene skal også overføre opplysninger om ulykker og alvorlige hendelser til det europeiske sentrale datalageret på følgende måte:
  1. mens undersøkelsen pågår: foreløpige faktaopplysninger om ulykker og alvorlige hendelser,
  2. når undersøkelsen er ferdig:
    1. den endelige undersøkelsesrapporten og
    2. et sammendrag på engelsk av den endelige undersøkelsesrapporten dersom dette foreligger.
3. En medlemsstat eller Byrået skal videresende alle relevante sikkerhetsrelaterte opplysninger til vedkommende myndighet i medlemsstaten eller Byrået så snart som mulig dersom den/det under innsamling av opplysninger om tilfeller eller ved lagring av rapporter om tilfeller eller analysering i samsvar med artikkel 13 nr. 6 identifiserer sikkerhetsspørsmål den/det enten anser:
  1. er av interesse for andre medlemsstater eller Byrået eller
  2. kan kreve at andre medlemsstater eller Byrået treffer sikkerhetstiltak.
Art 10. Videreformidling av opplysninger lagret i det europeiske sentrale datalageret
1. Alle enheter som er tillagt oppgaven å regulere sikkerheten i sivil luftfart, eller alle myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, i Unionen, skal ha fullstendig elektronisk tilgang til opplysninger om tilfeller som er lagret i det europeiske sentrale datalageret.
Disse opplysninger skal brukes i samsvar med artikkel 15 og 16.
2. Berørte parter angitt i vedlegg II kan anmode om tilgang til visse opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret.
Berørte parter som er etablert i Unionen, skal rette anmodninger om opplysninger til kontaktpunktet i medlemsstaten der de er etablert.
Berørte parter som ikke er etablert i Unionen, skal rette sine anmodninger til Kommisjonen.
Kommisjonen skal underrette vedkommende myndighet i den berørte medlemsstat om anmodninger som framlegges i henhold til dette nummer.
3. Med forbehold for artikkel 15 nr. 2 i forordning (EU) nr. 996/2010 skal opplysninger om pågående sikkerhetsundersøkelser som utføres i samsvar med nevnte forordning, og som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, ikke gis videre til berørte parter i henhold til denne artikkel.
4. Av sikkerhetshensyn skal berørte parter ikke gis direkte tilgang til det europeiske sentrale datalageret.
Art 11. Behandling av anmodninger og beslutninger
1. Anmodninger om opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, skal framlegges ved hjelp av skjemaer som er godkjent av kontaktpunktet. Disse skjemaene skal minst inneholde opplysningene angitt i vedlegg II.
2. Et kontaktpunkt som mottar en anmodning, skal kontrollere at:
  1. anmodningen kommer fra en berørt part,
  2. det er kompetent til å behandle anmodningen.

Dersom kontaktpunktet fastslår at en annen medlemsstat eller Kommisjonen er kompetent til å behandle anmodningen, skal det oversende anmodningen til den aktuelle medlemsstaten eller til Kommisjonen.

3. Et kontaktpunkt som mottar en anmodning, skal i hvert enkelt tilfelle vurdere om anmodningen er berettiget og om det er praktisk mulig å etterkomme den.
Et kontaktpunkt kan utlevere opplysninger til berørte parter på papir eller ved hjelp av sikre elektroniske kommunikasjonsmidler.
4. Dersom anmodningen godtas, skal kontaktpunktet avgjøre hvilken mengde og hvilket nivå av opplysninger som skal utleveres. Uten at det berører artikkel 15 og 16 skal opplysningene begrenses til det som er strengt nødvendig for anmodningens formål.
Opplysninger som ikke er knyttet til den berørte parts eget utstyr, egen virksomhet eller eget virksomhetsområde, skal bare utleveres i et aggregert eller anonymisert format. Den berørte part kan få utlevert opplysninger i et ikke-aggregert format dersom den framlegger en detaljert skriftlig begrunnelse. Disse opplysningene skal brukes i samsvar med artikkel 15 og 16.
5. Til de berørte parter som er oppført i vedlegg II bokstav b), kan kontaktpunktet bare utlevere opplysninger knyttet til den berørte parts eget utstyr, egen virksomhet eller eget virksomhetsområde.
6. Et kontaktpunkt som mottar en anmodning fra en berørt part som er oppført i vedlegg II bokstav a), kan treffe en allmenn beslutning om regelmessig å utlevere opplysninger til nevnte berørte part, forutsatt at:
  1. opplysningene det anmodes om, er knyttet til den berørte parts eget utstyr, egen virksomhet eller eget virksomhetsområde,
  2. den allmenne beslutningen ikke gir tilgang til hele innholdet i databasen,
  3. den allmenne beslutningen bare gjelder anonymiserte opplysninger.
7. Den berørte part skal bruke opplysningene som mottas i henhold til denne artikkel, på følgende vilkår:
  1. den berørte part skal bruke opplysningene bare for det formål som er angitt i søknadsskjemaet, som skal være forenlig med målet fastsatt i artikkel 1 i denne forordning, og
  2. den berørte part skal ikke gi de mottatte opplysningene videre uten skriftlig samtykke fra den part som har utlevert opplysningene, og skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at de mottatte opplysningene behandles fortrolig.
8. Beslutningen om å videreformidle opplysninger i henhold til denne artikkel skal begrenses til det som er strengt nødvendig for brukerens formål.
Art 12. Register over anmodninger og utveksling av opplysninger
1. Kontaktpunktet skal registrere alle mottatte anmodninger og de tiltak som er iverksatt i henhold til nevnte anmodning.
Disse opplysningene skal oversendes Kommisjonen innen rimelig tid hver gang en anmodning mottas og/eller et tiltak treffes.
2. Kommisjonen skal stille en ajourført liste over mottatte anmodninger og de tiltak som er truffet av de ulike kontaktpunktene og av Kommisjonen, til rådighet for alle kontaktpunkter.
Art 13. Analysering og oppfølging av tilfeller på nasjonalt plan
1. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal utarbeide en framgangsmåte for analysering av tilfeller som er samlet inn i samsvar med artikkel 4 nr. 2 og artikkel 5 nr. 1, for å identifisere sikkerhetsfarer som er knyttet til identifiserte tilfeller eller grupper av tilfeller.
På grunnlag av nevnte analyse skal hver organisasjon fastsette eventuelle egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som er nødvendige for å bedre flysikkerheten.
2. Dersom en organisasjon etablert i en medlemsstat etter analysen nevnt i nr. 1 identifiserer egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som må treffes for å utbedre faktiske eller potensielle mangler innen flysikkerheten, skal den:
  1. gjennomføre nevnte tiltak innen rimelig tid og
  2. fastsette en metode for å overvåke gjennomføringen av og hvor effektive tiltakene er.
3. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal regelmessig gi sine ansatte og innleid personell opplysninger om analyseringen og oppfølgingen av tilfeller det er truffet forebyggende eller korrigerende tiltak mot.
4. Dersom en organisasjon som er etablert i en medlemsstat som ikke omfattes av nr. 5, identifiserer en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten etter å ha analysert tilfeller eller grupper av tilfeller som er rapportert i henhold til artikkel 4 nr. 8 og artikkel 5 nr. 6, skal den oversende følgende til vedkommende myndighet i nevnte medlemsstat innen 30 dager etter at rapportøren meldte om tilfellet:
  1. eventuelle foreløpige resultater av analysen utført i henhold til nr. 1 og
  2. eventuelle tiltak som skal treffes i henhold til nr. 2.

Når det er påkrevd, skal organisasjonen rapportere de endelige resultatene av analysen så snart de er tilgjengelige, og i prinsippet senest tre måneder etter at tilfellet ble meldt.

En vedkommende myndighet i en medlemsstat kan be organisasjoner om å få oversendt de foreløpige eller endelige resultatene av analysen av et tilfelle den er blitt underrettet om, men som den ikke har fått oppfølgende opplysninger om, eller bare de foreløpige resultatene for.
5. Dersom en organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som er sertifisert eller godkjent av Byrået, identifiserer en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten etter å ha analysert tilfeller eller grupper av tilfeller som er rapportert i henhold til artikkel 4 nr. 9 og artikkel 5 nr. 5, skal den oversende følgende til Byrået innen 30 dager etter at rapportøren meldte om tilfellet:
  1. eventuelle foreløpige resultater av analysen utført i henhold til nr. 1 og
  2. eventuelle tiltak som skal treffes i henhold til nr. 2.

Dersom det er påkrevd, skal organisasjonen som er sertifisert eller godkjent av Byrået, oversende Byrået de endelige resultatene av analysen så snart de er tilgjengelige og i prinsippet senest tre måneder etter at tilfellet ble meldt.

Byrået kan be organisasjoner om å oversende de foreløpige eller endelige resultatene av analysen av et tilfelle det er blitt underrettet om, men som det ikke har fått oppfølgende opplysninger om, eller bare de foreløpige resultatene for.
6. Hver medlemsstat og Byrået skal utarbeide en metode for å analysere de opplysninger om tilfeller som rapporteres direkte til dem i samsvar med artikkel 4 nr. 6 og artikkel 5 nr. 2 og nr. 3, for å identifisere sikkerhetsfarer som er knyttet til slike tilfeller. På grunnlag av nevnte analyse skal de fastsette eventuelle egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som er nødvendige for å bedre flysikkerheten.
7. Dersom en medlemsstat eller Byrået etter analysen nevnt i nr. 6 identifiserer egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som er nødvendige for å utbedre faktiske eller potensielle mangler innen flysikkerheten, skal den/det:
  1. gjennomføre nevnte tiltak innen rimelig tid og
  2. fastsette en metode for å overvåke gjennomføringen av og hvor effektive tiltakene er.
8. For hvert tilfelle eller hver gruppe av tilfeller som overvåkes i samsvar med nr. 4 eller 5, skal hver medlemsstat og Byrået ha tilgang til analysen som er utført, og skal på egnet måte overvåke tiltak truffet av organisasjonene de har ansvar for.
Dersom en medlemsstat eller Byrået fastslår at gjennomføringen av de rapporterte tiltakene ikke er hensiktsmessig eller at tiltakene ikke er effektive med sikte på å utbedre faktiske eller potensielle sikkerhetsmangler, skal den/det sikre at den berørte organisasjonen treffer andre egnede tiltak og gjennomfører dem.
9. Dersom opplysninger knyttet til analysering og oppfølging av enkelttilfeller eller grupper av tilfeller som er samlet inn i henhold til denne artikkel, er tilgjengelig, skal de lagres i det europeiske sentrale datalageret i samsvar med artikkel 8 nr. 2 og nr. 3 innen rimelig tid og senest to måneder etter at de ble lagret i den nasjonale databasen.
10. Medlemsstatene skal bruke opplysningene fra analyseringen av rapporter om tilfeller til å identifisere eventuelle utbedringstiltak som skal treffes innenfor rammen av det statlige sikkerhetsprogrammet.
11. For å informere offentligheten om sikkerhetsnivået innen sivil luftfart skal hver medlemsstat offentliggjøre en sikkerhetsrapport minst én gang i året. Sikkerhetsrapporten skal:
  1. inneholde aggregerte og anonymiserte opplysninger om typen av tilfeller og sikkerhetsrelaterte opplysninger som er rapportert via de nasjonale systemene for obligatorisk og frivillig rapportering,
  2. identifisere trender,
  3. identifisere hvilke tiltak som er truffet.
12. Medlemsstatene kan også offentliggjøre anonymiserte rapporter om tilfeller og resultater av risikoanalyser.
Art 14. Analysering og oppfølging av tilfeller på unionsplan
1. Kommisjonen, Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal i samarbeid regelmessig delta i utveksling og analysering av opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret.
Uten at det berører fortrolighetsreglene fastsatt i denne forordning kan observatører, når det er relevant, inviteres i hvert enkelt tilfelle.
2. Kommisjonen, Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal samarbeide via et nettverk av flysikkerhetsanalytikere.
Nettverket av flysikkerhetsanalytikere skal bidra til å bedre flysikkerheten i Unionen, særlig ved å utføre sikkerhetsanalyser for å støtte det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan.
3. Byrået skal støtte aktivitetene til nettverket av flysikkerhetsanalytikere, for eksempel ved å bistå ved forberedelse og organisering av nettverkets møter.
4. Byrået skal ta med opplysninger om resultatene av analysene nevnt i nr. 1 i den årlige sikkerhetsrapporten nevnt i artikkel 15 nr. 4 i forordning (EF) nr. 216/2008.
Art 15. Fortrolig behandling og riktig bruk av opplysninger
1. Medlemsstater og organisasjoner skal i samsvar med nasjonal lovgivning treffe de nødvendige tiltak for å sikre at opplysninger om tilfeller de mottar i henhold til artikkel 4, 5 og 10, behandles fortrolig. Det samme skal Byrået.
Hver medlemsstat, hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, eller Byrået skal bare behandle personopplysninger i den grad det er nødvendig for denne forordnings formål og uten at det berører nasjonale rettsakter om gjennomføring av direktiv 95/46/EF.
2. Uten at det berører bestemmelsene om vern av sikkerhetsopplysninger i artikkel 12, 14 og 15 i forordning (EU) nr. 996/2010, skal opplysninger fra rapporter om tilfeller bare brukes til det formål de er innsamlet til.
Medlemsstater, Byrået og organisasjoner skal ikke gjøre tilgjengelig eller bruke opplysninger om tilfeller:
  1. til å fordele skyld eller ansvar eller
  2. til andre formål enn å opprettholde og bedre flysikkerheten.
3. Kommisjonen, Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal når de oppfyller sine forpliktelser i henhold til artikkel 14 med hensyn til opplysningene som er lagret i det europeiske sentrale datalageret:
  1. sikre at opplysningene behandles fortrolig og
  2. begrense bruken av opplysningene til det som er strengt nødvendig for å oppfylle deres sikkerhetsrelaterte forpliktelser uten å fordele skyld eller ansvar, og i denne forbindelse skal opplysningene særlig brukes til risikohåndtering og til analysering av sikkerhetstrender som kan føre til sikkerhetstilrådinger eller -tiltak for å utbedre faktiske eller potensielle sikkerhetsmangler.
4. Medlemsstatene skal sikre at deres vedkommende myndigheter nevnt i artikkel 6 nr. 3 og deres vedkommende rettspleiemyndigheter samarbeider med hverandre gjennom administrative forhåndsavtaler. Målet med disse administrative forhåndsavtaler er å sikre en riktig balanse mellom behovet for god rettspleie og behovet for kontinuerlig tilgang til sikkerhetsopplysninger.
Art 16. Vern av informasjonskilder
1. Med «personopplysninger» menes i denne artikkel særlig fysiske personers navn og adresse.
2. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal sikre at personopplysninger bare gjøres tilgjengelig for annet personale i nevnte organisasjon enn personer som er utpekt i samsvar med artikkel 6 nr. 1, når det er absolutt nødvendig for å undersøke tilfeller med sikte på å bedre flysikkerheten.
Anonymiserte opplysninger skal videreformidles i organisasjonen etter behov.
3. Hver medlemsstat skal sikre at det aldri registreres personopplysninger i den nasjonale databasen nevnt i artikkel 6 nr. 6. Slike anonymiserte opplysninger skal gjøres tilgjengelig for alle berørte parter, for eksempel slik at de kan oppfylle sine forpliktelser med sikte på å bedre flysikkerheten.
4. Byrået skal sikre at det aldri registreres personopplysninger i Byråets database nevnt i artikkel 6 nr. 8. Slike anonymiserte opplysninger skal gjøres tilgjengelig for alle berørte parter, for eksempel slik at de kan oppfylle sine forpliktelser med sikte på å bedre flysikkerheten.
5. Medlemsstatene og Byrået skal ikke hindres i å treffe nødvendige tiltak for å bedre flysikkerheten.
6. Uten at det berører gjeldende nasjonal strafferett skal medlemsstatene avstå fra å ta rettslige skritt ved uoverlagte eller uaktsomme overtredelser av loven som de får kjennskap til bare fordi de er blitt rapportert i henhold til artikkel 4 og 5.
Første ledd skal ikke få anvendelse for situasjonene nevnt i nr. 10. Medlemsstatene kan opprettholde eller treffe tiltak for å styrke vernet av rapportører eller personer som er nevnt i rapporter om tilfeller. Medlemsstatene kan særlig anvende denne regelen uten unntakene nevnt i nr. 10.
7. Dersom det innledes disiplinær- eller forvaltningssaker i henhold til nasjonal lovgivning, skal opplysninger i rapporter om tilfeller ikke brukes mot:
  1. rapportører eller
  2. personer som er nevnt i rapportene.

Første ledd skal ikke få anvendelse for situasjonene nevnt i nr. 10.

Medlemsstatene kan opprettholde eller treffe tiltak for å styrke vernet av rapportører eller personer som er nevnt i rapporter om tilfeller. Medlemsstatene kan særlig utvide dette vernet til også å omfatte sivile saker eller straffesaker.
8. Medlemsstatene kan vedta eller opprettholde lovbestemmelser som sikrer en høyere grad av vern av rapportører eller personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, enn de som fastsettes ved denne forordning.
9. Unntatt når nr. 10 får anvendelse, skal ansatte og innleid personale som rapporterer eller er nevnt i rapporter om tilfeller som er samlet inn i henhold til artikkel 4 og 5, ikke utsettes for noen form for sanksjoner fra arbeidsgiveren eller organisasjonen tjenesten ytes for på grunnlag av opplysningene fra rapportøren.
10. Vernet nevnt i nr. 6, nr. 7 og nr. 9 i denne artikkel skal ikke få anvendelse for følgende situasjoner:
  1. ved bevisst forsømmelse,
  2. dersom det har vært en åpenbar, alvorlig og grov mangel på yrkesmessig ansvar for å treffe tiltak som situasjonen krever, noe som forårsaker forutsigbar skade på en person eller eiendom eller i alvorlig grad går ut over flysikkerhetsnivået.
11. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal etter å ha rådført seg med arbeidstakerrepresentanter, vedta interne regler for hvordan prinsippene for en «rettferdighetskultur», særlig prinsippet nevnt i nr. 9, sikres og gjennomføres i nevnte organisasjon.
Organet som er utpekt i henhold til nr. 12, kan be om å få gjennomgå de interne reglene i organisasjonen som er etablert i medlemsstaten, før disse interne regler gjennomføres.
12. Hver medlemsstat skal utpeke et organ som skal ha ansvar for gjennomføring av nr. 6, nr. 9 og nr. 11.
Ansatte og innleid personale kan rapportere påståtte overtredelser av reglene fastsatt i denne artikkel til nevnte organ. Ansatte og innleid personale skal ikke straffes for å rapportere påståtte overtredelser. Ansatte og innleid personale kan underrette Kommisjonen om slike påståtte overtredelser.
Dersom det er relevant, skal det utpekte organ underrette berørte myndigheter i medlemsstaten om rettslige tiltak eller sanksjoner ved anvendelse av artikkel 21.
13. Hver medlemsstat skal 15. mai 2019 og deretter hvert femte år oversende Kommisjonen en rapport om anvendelsen av denne artikkel, særlig om aktivitetene til organet utpekt i henhold til nr. 12. Rapporten skal ikke inneholde personopplysninger.
Art 17. Ajourføring av vedleggene
Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 48 for å:
  1. ajourføre listen over obligatoriske datafelt i rapporter om tilfeller fastsatt i vedlegg I, dersom det på bakgrunn av erfaringene som er innhentet ved anvendelse av denne forordning, viser seg nødvendig å gjøre endringer for å bedre flysikkerheten,
  2. ajourføre skjemaet for anmodning om opplysninger fra det europeiske sentrale datalageret fastsatt i vedlegg III for å ta hensyn til erfaringene som er innhentet, og den seneste utvikling,
  3. tilpasse vedleggene til ECCAIRS-programvaren, ADREP-taksonomien, rettsakter som er vedtatt av Unionen og internasjonale avtaler.

Med henblikk på ajourføring av listen over obligatoriske felt skal Byrået og nettverket av flysikkerhetsanalytikere nevnt i artikkel 14 nr. 2 oversende én eller flere egnede uttalelser til Kommisjonen.

Art 18. Utøvelse av delegert myndighet
1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i denne artikkel.
2. Kommisjonen gis myndighet til å vedta de delegerte rettsakter nevnt i artikkel 7 nr. 6 og artikkel 17 for en periode på fem år etter at denne forordning er trådt i kraft. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om delegeringen av myndighet senest ni måneder før utløpet av femårsperioden. Delegeringen av myndighet skal stilltiende forlenges med perioder av samme varighet, med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg slik forlengelse senest tre måneder før utløpet av hver periode.
3. Delegeringen av myndighet nevnt i artikkel 7 nr. 6 og artikkel 17 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at delegeringen av myndighet som er angitt i beslutningen, opphører å gjelde. Tilbakekallingen skal tre i kraft dagen etter den er kunngjort i Den europeiske unions tidende eller på et senere tidspunkt som angis i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av de delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.
4. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den samtidig underrette Europaparlamentet og Rådet om dette.
5. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 7 nr. 6 og artikkel 17 skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelser mot den innen to måneder fra den dag da rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom Europaparlamentet og Rådet før utløpet av nevnte tidsrom har underrettet Kommisjonen om at de ikke akter å gjøre innsigelse. Nevnte tidsrom skal forlenges med to måneder etter initiativ fra Europaparlamentet og Rådet.
Art 19. Komitéframgangsmåte
1. Kommisjonen skal bistås av komiteen nedsatt ved artikkel 65 i forordning (EF) nr. 216/2008. Nevnte komité skal være en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.
2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse. Dersom komiteen ikke avgir uttalelse, skal Kommisjonen ikke vedta utkastet til gjennomføringsrettsakt, og artikkel 5 nr. 4 tredje ledd i forordning (EU) nr. 182/2011 får anvendelse.
Art 20. Tilgang til dokumenter og vern av personopplysninger
1. Med unntak av artikkel 10 og 11, der det fastsettes strengere regler for tilgang til data og opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, får denne forordning anvendelse uten å berøre forordning (EF) nr. 1049/2001.
2. Denne forordning får anvendelse uten å berøre nasjonale rettsakter om gjennomføring av direktiv 95/46/EF og i samsvar med forordning (EF) nr. 45/2001.
Art 21. Sanksjoner
Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av denne forordning. De fastsatte sanksjoner skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om disse bestemmelser og eventuelle senere endringer som påvirker dem.
Art 22. Endring av forordning (EU) nr. 996/2010
Nevnte artikkel får imidlertid fortsatt anvendelse til datoen for anvendelse av denne forordning i samsvar med artikkel 24 nr. 3.
Art 23. Opphevinger
Art 24. Ikrafttredelse og anvendelse
1. Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.
2. Kommisjonen skal innen 16. november 2020 offentliggjøre og oversende en rapport til Europaparlamentet og Rådet om gjennomføringen av denne forordning. Rapporten skal særlig inneholde opplysninger om denne forordnings bidrag til å redusere antall flyulykker og tilknyttede dødsfall. Dersom det er hensiktsmessig og på grunnlag av nevnte rapport, skal Kommisjonen framlegge forslag om endring av denne forordning.
3. Denne forordning får anvendelse fra 15. november 2015 og ikke før ikrafttredelsen av gjennomføringstiltakene nevnt i artikkel 4 nr. 5. Artikkel 7 nr. 2 får anvendelse ved ikrafttredelsen av de delegerte rettsaktene og gjennomføringsrettsaktene om nærmere opplysninger om og utarbeiding av en felles europeisk risikoklassifiseringsordning som nevnt i artikkel 7 nr. 6 og artikkel 7.
Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
Utferdiget i Brussel, 3. april 2014.
For Europaparlamentet For Rådet
M. SCHULZ D. KOURKOULAS
President Formann

Vedlegg I. Liste over krav til systemene for obligatorisk og frivillig rapportering av tilfeller

Merk: Datafeltene må fylles ut med de nødvendige opplysninger. Dersom det ikke er mulig for vedkommende myndigheter i medlemsstatene eller Byrået å framlegge disse opplysninger fordi de ikke er blitt innsendt av organisasjonen eller rapportøren, kan «ikke kjent» angis i datafeltet. For å sikre at relevante opplysninger oversendes bør bruken av «ikke kjent» unngås i så stor grad som mulig, og når det er mulig, bør disse opplysninger legges inn i rapporten på et senere tidspunkt.
1.
FELLES OBLIGATORISKE DATAFELT
Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:
  1. Overskrift
    • Overskrift
  2. Registreringsopplysninger
    • Ansvarlig enhet
    • Dokumentnummer
    • Status for tilfellet
  3. Når
    • UTC-dato
  4. Hvor
    • Stat/område der tilfellet inntraff
    • Sted der tilfellet inntraff
  5. Klassifisering
    • Tilfelleklasse
    • Tilfellekategori
  6. Redegjørelse
    • Språk for redegjørelsen
    • Redegjørelse
  7. Hendelser
    • Hendelsens art
  8. Risikoklassifisering.
2.
SÆRSKILTE OBLIGATORISKE DATAFELT
2.1. Datafelt knyttet til luftfartøy
Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:
  1. Luftfartøyidentifikasjon
    • Registreringsstat
    • Merke/modell/serie
    • Luftfartøyets serienummer
    • Luftfartøyets registreringsnummer
    • Kjenningssignal
  2. Drift av luftfartøyet
    • Operatør
    • Type virksomhet
  3. Beskrivelse av luftfartøyet
    • Luftfartøykategori
    • Framdriftstype
    • Massegruppe
  4. Flygingshistorikk
    • Siste avgangssted
    • Planlagt bestemmelsessted
    • Flygefase
  5. Værforhold
    • Værrelevant.
2.2. Datafelt for flysikringstjenester
Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:
  1. Tilknytning til lufttrafikkstyring (ATM)
    • ATM-bidrag
    • Berørt tjeneste (innflytelse på ATM- tjeneste)
  2. Lufttrafikktjenesteenhetens (ATS) navn.
2.2.1. Datafelt knyttet til manglende overholdelse av minsteavstand/utilstrekkelig avstand og krenkelse av luftrom
Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:
  1. Luftrom
    • Luftromtype
    • Luftromklasse
    • Navn på flygeinformasjonsregion (FIR)/øvre flygeinformasjonsregion (UIR).
2.3. Datafelt knyttet til flyplass
Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:
  1. Stedsindikator (flyplassens ICAO-indikator)
  2. Flyplassens plassering.
2.4. Datafelt knyttet til skade på luftfartøyet eller personskade
Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:
  1. Alvorlighetsgrad
    • Største skade
    • Skadenivå
  2. Personskader
    • Antall skader på bakken (dødelige, alvorlige, mindre)
    • Antall skader på luftfartøy (dødelige, alvorlige, mindre).

Vedlegg II. Berørte parter

  1. Liste over berørte parter som kan motta opplysninger på grunnlag av en beslutning i hvert enkelt tilfelle i samsvar med artikkel 11 nr. 4 eller på grunnlag av en allmenn beslutning i henhold til artikkel 11 nr. 6:
    1. Produsenter: konstruktører og produsenter av luftfartøyer, motorer, propeller samt deler og utstyr til luftfartøyer og deres sammenslutninger; konstruktører og produsenter av systemer og komponenter for lufttrafikkstyring (ATM), konstruktører og produsenter av systemer og komponenter for flysikringstjenester, konstruktører og produsenter av systemer og utstyr som brukes på flyplassenes flyside.
    2. Vedlikehold: organisasjoner som deltar i vedlikehold eller ettersyn av luftfartøyer, motorer, propeller samt deler og utstyr til luftfartøyer, i installering, endring, vedlikehold, reparasjon, ettersyn, kontrollflyging eller inspeksjon av luftfartsanlegg eller vedlikehold, eller i ettersyn av systemer, komponenter og utstyr på flyplassenes flyside.
    3. Operatører: luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører samt sammenslutninger av luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører, flyplassoperatører og sammenslutninger av slike.
    4. Ytere av flysikringstjenester og utøvere av ATM-spesifikke funksjoner.
    5. Ytere av flyplasstjenester: organisasjoner med ansvar for håndtering av luftfartøyer på bakken, herunder drivstoffpåfylling, utarbeiding av lastedokumentasjon, lasting, avising og tauing samt redning og brannslokking eller andre beredskapstjenester.
    6. Flyopplæringsinstitusjoner.
    7. Organisasjoner i tredjestater: tredjestaters statlige luftfartsmyndigheter og myndigheter som etterforsker ulykker.
    8. Internasjonale luftfartsorganisasjoner.
    9. Forskning: offentlige eller private forskningslaboratorier, -sentre eller -enheter, eller universiteter som driver forskning eller gjennomfører undersøkelser på området flysikkerhet.
  2. Liste over berørte parter som kan motta opplysninger på grunnlag av en beslutning i hvert enkelt tilfelle i samsvar med artikkel 11 nr. 4 og 5:
    1. Flygere (på personlig basis).
    2. Flygeledere (på personlig basis) og annet lufttrafikkstyrings- /flysikringspersonale som utfører oppgaver knyttet til sikkerhet.
    3. Ingeniører/teknikere/personale som håndterer elektroniske systemer for lufttrafikksikkerhet/luftfarts- eller flyplassledere (på personlig basis).
    4. Faglige representasjonsorganer for personale som utfører oppgaver knyttet til sikkerhet.

Vedlegg III. Anmodning om opplysninger fra det europeiske sentrale datalager

  1. Navn:
    Stilling:
    Selskap:
    Adresse:
    Tlf.nr.:
    E-post:
    Dato:
    Virksomhetens art:
    Kategori av berørt part (se vedlegg II til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 av 3. april 2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart):1
  2. Opplysninger det anmodes om (vær så detaljert som mulig, og angi hvilken dato/periode som er av interesse):
    BOKS
  3. Årsak til anmodningen:
    BOKS
  4. Angi hva opplysningene skal brukes til:
    BOKS
  5. Opplysningene ønskes innen følgende dato:
  6. Det utfylte skjemaet skal sendes via e-post til: (kontaktpunkt)
  7. Tilgang til opplysninger
    Kontaktpunktet er ikke forpliktet til å utlevere opplysningene det anmodes om. Det kan utlevere opplysninger bare dersom det er overbevist om at anmodningen er forenlig med forordning (EU) nr. 376/2014. Søkeren forplikter seg og sin organisasjon til å bruke opplysningene utelukkende til formålet angitt i nr. 4. Det minnes dessuten om at opplysninger som utleveres på grunnlag av denne anmodningen, utelukkende stilles til rådighet for flysikkerhetsformål som fastsatt i forordning (EU) nr. 376/2014, og ikke for andre formål, så som fordeling av skyld eller ansvar, eller for kommersielle formål.
    Søkeren har ikke rett til å gi mottatte opplysninger videre til noen annen part uten skriftlig samtykke fra kontaktpunktet.
    Manglende overholdelse av disse vilkår kan føre til avslag på anmodning om tilgang til ytterligere opplysninger i det europeiske sentrale datalageret og eventuelt til ilegging av sanksjoner.
  8. Dato, sted og underskrift:
1 EUT L 122 av 24.4.2014, s. 18.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66d (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 av 20. oktober 2010 om undersøkelse og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION har –
under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 100 nr. 2,
under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité,1
etter samråd med Regionkomiteen,
under henvisning til uttalelse fra EUs datatilsynsmann,2
etter den ordinære regelverksprosessen3 og
ut fra følgende betraktninger:
  1. Det bør sikres et høyt allment sikkerhetsnivå innen sivil luftfart i Europa, og alt bør gjøres for å redusere antallet ulykker og hendelser for å sikre offentlighetens tillit til lufttransport.
  2. Rask gjennomføring av sikkerhetsundersøkelser av ulykker og hendelser innen sivil luftfart bedrer flysikkerheten og bidrar til å forebygge forekomsten av ulykker og hendelser.
  3. Rapportering, analyser og spredning av resultater fra sikkerhetsrelaterte hendelser er av grunnleggende betydning for å forbedre flysikkerheten. Kommisjonen bør derfor før 31. desember 2011 framlegge forslag om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF av 13. juni 2003 om rapportering av hendelser i sivil luftfart.4
  4. Det eneste formålet for sikkerhetsundersøkelsene bør være å forebygge framtidige ulykker og hendelser uten at skyld eller ansvar fordeles.
  5. Det bør tas hensyn til Konvensjonen om internasjonal luftfart, undertegnet i Chicago 7. desember 1944 (Chicago-konvensjonen), der det fastsettes at nødvendige tiltak for å sikre sikker drift av luftfartøyer skal gjennomføres. Det bør tas særlig hensyn til vedlegg 13 til Chicago- konvensjonen og dens senere endringer, der det fastsettes internasjonale standarder og anbefalt praksis for undersøkelse av luftfartsulykker og – hendelser samt en definisjon av uttrykkene registreringsstat, operatørens hjemstat, konstruksjonsstat, produksjonsstat og hendelsesstat som benyttes der.
  6. Ifølge internasjonale standarder og anbefalt praksis fastsatt i vedlegg 13 til Chicago-konvensjonen skal undersøkelsen av ulykker og alvorlige hendelser gjennomføres under den stats ansvar der ulykken eller den alvorlige hendelsen inntreffer, eller under registreringsstatens ansvar dersom stedet der ulykken eller den alvorlige hendelsen inntreffer, ikke entydig kan anses å tilhøre noen stats territorium. En stat kan delegere oppgaven med å gjennomføre undersøkelsen til en annen stat eller anmode den om bistand. Sikkerhetsundersøkelser i Unionen bør gjennomføres på tilsvarende måte.
  7. Erfaringene fra gjennomføringen av rådsdirektiv 94/56/EF av 21. november 1994 om fastsettelse av de grunnleggende prinsipper for undersøkelse av ulykker og hendelser innen sivil luftfart5 bør brukes for å forbedre effektiviteten i undersøkelsen og forebyggingen av ulykker og hendelser innen sivil luftfart i Unionen.
  8. Det bør tas hensyn til de endringer i de institusjonelle rammene og rammereglene for sikkerheten i sivil luftfart i Unionen som har funnet sted etter vedtakelsen av direktiv 94/56/EF, særlig opprettelsen av Det europeiske flysikkerhetsbyrå (EASA). Det bør også tas hensyn til sikkerhetstilrådingenes unionsdimensjon, ettersom flysikkerhet i økende grad reguleres på unionsplan.
  9. EASA ivaretar på medlemsstatenes vegne konstruksjons-, produksjons- og registreringsmedlemsstatens funksjoner og oppgaver når det gjelder godkjenning av konstruksjon, som angitt i Chicago-konvensjonen med vedlegg. EASA bør derfor i samsvar med vedlegg 13 til Chicago-konvensjonen inviteres til å delta i en sikkerhetsundersøkelse for å bidra, innenfor sitt myndighetsområde, til at undersøkelsene gjennomføres på en effektiv måte og for å sikre sikker luftfartøykonstruksjon, uten at undersøkelsens uavhengighet berøres. Nasjonale sivile luftfartsmyndigheter bør tilsvarende inviteres til å delta i sikkerhetsundersøkelser.
  10. Med tanke på deres sikkerhetsansvar bør personer som er utpekt av EASA og av nasjonale sivile luftfartsmyndigheter, ha tilgang til opplysninger som er nødvendige for å vurdere sikkerhetskravenes effektivitet.
  11. For å sikre bedre forebygging av luftfartsulykker og -hendelser bør EASA, i samarbeid med medlemsstatenes vedkommende myndigheter, også delta i utvekslingen og analysen av opplysninger innenfor rammen av medlemsstatenes ordninger for hendelsesrapportering i samsvar med direktiv 2003/42/EF, samtidig som enhver interessekonflikt unngås. Disse opplysningene bør vernes på egnet måte mot ulovlig bruk eller offentliggjøring.
  12. At EASA og medlemsstatenes vedkommende myndigheter deltar i utvekslingen og analysen av opplysninger som omfattes av direktiv 2003/42/EF, anses å kunne være en fordel for sikkerhetsundersøkelsene gjennom direktekoplet tilgang til relevante sikkerhetsopplysninger i det sentrale datalageret over opplysninger om hendelser innen sivil luftfart.
  13. Sikkerhetsundersøkelsenes omfang bør være avhengig av hvilken lærdom som kan trekkes av dem for å forbedre flysikkerheten, særlig med hensyn til behovet for kostnadseffektiv bruk av undersøkelsesressursene i Unionen.
  14. Sikkerhetsundersøkelser av ulykker og hendelser bør gjennomføres av eller under kontroll av en uavhengig myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser for å unngå enhver interessekonflikt og ekstern påvirkning ved fastsettelsen av årsakene til de hendelser som undersøkes.
  15. Myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser spiller en sentral rolle i sikkerhetsundersøkelsesprosessen. Deres arbeid er av stor betydning for fastsettelsen av årsakene til en ulykke eller hendelse. Det er derfor avgjørende at de kan gjennomføre sine undersøkelser helt uavhengig, og at de har de økonomiske og menneskelige ressursene som er nødvendig for å gjennomføre effektive undersøkelser.
  16. Kapasiteten hos medlemsstatenes myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser bør styrkes, og et samarbeid mellom dem er nødvendig for å forbedre effektiviteten av undersøkelser og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart i Unionen.
  17. Samordningsrollen til myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser bør anerkjennes og styrkes i europeisk sammenheng, for å skape en reell merverdi innenfor flysikkerhet, ved å bygge på det samarbeidet som allerede finnes mellom disse myndighetene og på de undersøkelsesressursene som er tilgjengelige i medlemsstatene som bør brukes på en mest mulig effektiv måte. Slik anerkjennelse og styrking vil best kunne oppnås gjennom det europeiske nett av myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart (heretter kalt «nettet»), hvis rolle og oppgaver bør være klart definert.
  18. Nettet bør gjennomføre sin samordningsvirksomhet på en åpen og uavhengig måte og støttes aktivt av Unionen.
  19. Målene for denne forordning kan bedre oppnås gjennom samarbeid med tredjestater, som vil kunne gis tillatelse til å delta som observatører i nettets arbeid.
  20. Ettersom det er meget viktig å sikre klare rettigheter for sikkerhetsundersøkelser, bør medlemsstatene, i samsvar med gjeldende lovgivning om fullmaktene til myndighetene med ansvar for rettslige undersøkelser, og eventuelt i nært samarbeid med disse myndighetene, sikre at myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser kan utføre sine oppgaver under best mulige vilkår av hensyn til flysikkerheten. Myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser bør derfor gis umiddelbar og ubegrenset adgang til ulykkesstedet, og tilgang til alt som er nødvendig for å oppfylle kravene til en sikkerhetsundersøkelse, uten at det går utover målene for en rettslig undersøkelse.
  21. En sikkerhetsundersøkelse kan bare være effektiv dersom viktige beviser bevares på behørig måte.
  22. Sikkerhetssystemet for sivil luftfart er basert på tilbakemeldinger og lærdom fra ulykker og hendelser og krever streng anvendelse av fortrolighetsregler for å sikre framtidig tilgang til verdifulle informasjonskilder. I denne sammenheng bør følsomme sikkerhetsopplysninger vernes på en hensiktsmessig måte.
  23. En ulykke berører en rekke ulike offentlige interesser, som forebygging av framtidige ulykker og god rettspleie. Disse interessene går utover de berørte parters individuelle interesser og utover den konkrete hendelsen. For å garantere den allmenne offentlige interesse er det nødvendig å ha den riktige balansen mellom alle interesser.
  24. Systemet for sivil luftfart bør også arbeide for et miljø uten sanksjoner som legger til rette for spontan rapportering av hendelser og dermed fremmer prinsippet om en «rettferdighetskultur».
  25. De opplysninger som en person gir innenfor rammen av en sikkerhetsundersøkelse, bør ikke brukes mot denne personen, i samsvar med forfatningsmessige prinsipper og nasjonal lovgivning.
  26. Medlemsstatene bør ha mulighet til å begrense antallet tilfeller der en beslutning om offentliggjøring av opplysninger som er mottatt i forbindelse med en sikkerhetsundersøkelse, kan treffes uten at dette påvirker rettssystemets virkemåte.
  27. For å forebygge ulykker og hendelser er det viktig at relevante opplysninger, herunder særlig rapporter og sikkerhetstilrådinger som følger av sikkerhetsundersøkelser, formidles så fort som mulig.
  28. De sikkerhetstilrådinger som følger av undersøkelsen av en ulykke eller alvorlig hendelse, eller andre kilder slik som sikkerhetsstudier, bør alltid vurderes av vedkommende myndighet og eventuelt føre til egnede tiltak for å sikre at ulykker og hendelser innen sivil luftfart forebygges på hensiktsmessig måte.
  29. Forskningsframskritt både når det gjelder posisjonsbestemmelse av luftfartøyer i sanntid og muligheten til å få tilgang til opplysninger fra ferdsskriveren uten at den er fysisk til stede, bør oppmuntres for å forbedre de verktøyene som utrederne har til rådighet for å fastslå årsakene til en ulykke og for å øke evnen til å forebygge nye hendelser. En slik utvikling vil være et viktig skritt framover for flysikkerheten.
  30. Erfaringen har vist at det til tider kan være vanskelig raskt å innhente pålitelige lister over personer om bord på et luftfartøy, men også at det er viktig å fastsette en tidsfrist for når et luftfartsselskap kan pålegges å framlegge en slik liste. Opplysningene i slike lister bør dessuten vernes mot ulovlig bruk eller offentliggjøring. På samme måte er det nødvendig at opplysninger om farlig gods om bord på et luftfartøy som er innblandet i en ulykke, er tilgjengelige for å redusere risikoene for utrederne på hendelsesstedet.
  31. Etter en flyulykke er det vanskelig å raskt finne fram til rett kontaktperson for å melde at en passasjer befant seg om bord. Passasjerene bør derfor gis mulighet til å utpeke en kontaktperson.
  32. Bistanden til ofre for en flyulykke og deres pårørende bør spesifiseres i tilstrekkelig grad.
  33. Hvordan medlemsstatene og luftfartsselskapene håndterer en ulykke og følgene av den, er av avgjørende betydning. Medlemsstatene bør i så henseende ha en beredskapsplan som særlig omfatter beredskapstjenester i lufthavner og bistand til ofre for ulykker innen sivil luftfart og deres pårørende. Luftfartsselskapene bør også ha en plan for bistand til ofrene for ulykker innen sivil luftfart og deres pårørende. Det bør legges særlig vekt på støtte til og kommunikasjon med ofrene og deres pårørende og deres organisasjoner.
  34. Ved anvendelse av denne forordning bør reglene for tilgang til data, databehandling og personvern fastsatt i relevante unionsrettsakter overholdes fullt ut.
  35. Sanksjoner bør særlig gjøre det mulig å straffe enhver person som i strid med denne forordning frigir opplysninger som er beskyttet ved denne forordning, hindrer tiltak som vedtas av en myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser ved å hindre utrederne i å utføre sine oppgaver, eller ved å nekte å framlegge relevante registeringer, opplysninger og dokumenter ved å skjule, endre eller ødelegge dem, eller som har kjennskap til at en ulykke eller alvorlig hendelse er inntruffet, men som ikke underretter relevante myndigheter om dette.
  36. Ettersom målet for denne forordning, som er å fastsette felles regler for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor, fordi denne forordning omfatter hele Europa, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.
  38. Ministererklæringen om Gibraltar lufthavn, som det ble oppnådd enighet om i Cordoba 18. september 2006 under det første ministermøtet i forumet for dialog om Gibraltar, erstatter den felles erklæringen om Gibraltar lufthavn som ble vedtatt i London 2. desember 1987, og fullt samsvar med denne skal anses for å utgjøre samsvar med erklæringen av 1987 –
1 Uttalelse avgitt 27. mai 2010 (ennå ikke offentliggjort i EUT).
2 EUT C 132 av 21.5.2010, s. 1.
3 Europaparlamentets holdning av 21. september 2010 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 11. oktober 2010.
4 EUT L 167 av 4.7.2003, s. 23.
5 EFT L 319 av 12.12.1994, s. 14.
VEDTATT DENNE FORORDNING:
Art 1. Formål
1. Denne forordning har som mål å bedre flysikkerheten ved å sikre et høyt nivå av effektivitet, hurtighet og kvalitet i europeiske sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart, hvis eneste mål er å forebygge framtidige ulykker og hendelser uten å fordele skyld eller ansvar, herunder gjennom opprettelse av et europeisk nett av myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart. Den inneholder også regler for tilgang i rett tid til opplysninger om alle personer og alt farlig gods om bord på et luftfartøy som er innblandet i en ulykke. Videre har den som mål å forbedre bistanden til ofrene for flyulykker og deres pårørende.
2. Anvendelsen av denne forordning på Gibraltar lufthavn berøre ikke Kongeriket Spanias og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands rettslige standpunkter i forbindelse med tvisten om suvereniteten over territoriet der lufthavnen ligger.
Art 2. Definisjoner
I denne forordning menes med:
  1. «ulykke» en hendelse knyttet til driften av et luftfartøy som, når det gjelder et bemannet luftfartøy, inntreffer fra det tidspunkt personer stiger om bord i luftfartøyet med flyging som formål, til det tidspunkt disse personene igjen har forlatt luftfartøyet eller, når det gjelder et ubemannet luftfartøy, som inntreffer fra det tidspunkt luftfartøyet er klart til å sette seg i bevegelse i tilknytning til avgang, til det tidspunkt det til slutt stopper når flygingen er slutt og hovedframdriftssystemet er slått av, og der
    1. en person blir dødelig eller alvorlig skadet som følge av at vedkommende
      • befinner seg om bord i luftfartøyet, eller
      • er i direkte berøring med en del av luftfartøyet, herunder deler som er løsnet fra det, eller
      • er direkte utsatt for eksosstrøm fra jetmotorer,
      unntatt når skadene har naturlige årsaker, er selvpåført eller påført av andre eller er påført en blindpassasjer som har gjemt seg på et sted som vanligvis ikke er tilgjengelig for passasjerer og besetning, eller
    2. luftfartøyet utsettes for skade eller strukturelle feil som har ugunstig innvirkning på strukturens styrke eller på luftfartøyets yteevne eller flygeegenskaper og som vanligvis nødvendiggjør en større reparasjon eller utskiftning av den skadede delen, med unntak av motorsvikt eller motorskade når skaden er begrenset til en enkelt motor (herunder dens deksler eller tilbehør), propeller, vingespisser, antenner, sonder, ledeskovler, dekk, bremser, hjul, glattkledning, paneler, luker på understell, frontruter, luftfartøyets hud (små bulker eller hull) eller mindre skader på hovedrotor, halerotor, understell, og skader som skyldes sammenstøt med hagl eller fugl (herunder hull i radomen), eller
    3. luftfartøyet er savnet eller er fullstendig utilgjengelig,
  2. «akkreditert representant» en person som på grunnlag av sine kvalifikasjoner er utpekt av en stat til å delta i en sikkerhetsundersøkelse som gjennomføres av en annen stat. En akkreditert representant utpekt av en medlemsstat skal tilhøre en myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser,
  3. «rådgiver» en person som på grunnlag av sine kvalifikasjoner er utpekt av en stat til å bistå sin akkrediterte representant i en sikkerhetsundersøkelse,
  4. «årsaker» de handlinger, unnlatelser, begivenheter, forhold eller en kombinasjon av dem, som forårsaket ulykken eller hendelsen. En identifisering av årsakene innebærer ikke noen fordeling av skyld eller at forvaltningsrettslig, sivilrettslig eller strafferettslig ansvar fastsettes,
  5. «dødelig skade» skade som en person pådrar seg i en ulykke, og som medfører vedkommendes død innen 30 dager etter den dag ulykken inntraff,
  6. «ferdsskriver» enhver type registreringsinnretning montert i et luftfartøy med sikte på å lette sikkerhetsundersøkelser av ulykker og hendelser,
  7. «hendelse» en annen hendelse enn en ulykke i tilknytning til driften av et luftfartøy som påvirker eller kan påvirke driftssikkerheten,
  8. «internasjonale standarder og anbefalt praksis» internasjonale standarder og anbefalt praksis for undersøkelse av luftfartsulykker og – hendelser vedtatt i samsvar med artikkel 37 i Chicago-konvensjonen,
  9. «undersøkelsesleder» en person som på grunnlag av sine kvalifikasjoner har ansvaret for å organisere, gjennomføre og lede en sikkerhetsundersøkelse,
  10. «operatør» enhver fysisk eller juridisk person som driver eller har til hensikt å drive ett eller flere luftfartøyer,
  11. «involvert person» eieren, et besetningsmedlem, operatøren av et luftfartøy som er innblandet i en ulykke eller alvorlig hendelse, en person som deltar i vedlikeholdet, konstruksjonen eller produksjonen av dette luftfartøyet eller i opplæringen av dets besetning, en person som deltar i ytelsen av flygekontroll-, flygeinformasjons- eller flyplasstjenester og som har ytt tjenester til luftfartøyet, personale fra den nasjonale sivile luftfartsmyndighet eller EASAs personale,
  12. «foreløpig rapport» kommunikasjonen som brukes for omgående formidling av opplysninger i undersøkelsens innledende stadier,
  13. «pårørende» nærmeste familie og/eller nære slektninger og/eller annen person med nær tilknytning til et offer for en ulykke, slik dette er definert i nasjonal lovgivning i offerets hjemstat,
  14. «sikkerhetsundersøkelse» en prosess som gjennomføres av en myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser med sikte på å forebygge ulykker og hendelser og som omfatter innsamling og analyse av opplysninger, utarbeidelse av konklusjoner, herunder fastsettelse av årsak(er) og/eller medvirkende faktorer og om nødvendig utarbeidelse av sikkerhetstilrådinger,
  15. «sikkerhetstilråding» et forslag som er framsatt av en myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser på grunnlag av opplysninger som stammer fra en sikkerhetsundersøkelse eller andre kilder slik som sikkerhetsstudier, som har som formål å forebygge ulykker og hendelser,
  16. «alvorlig hendelse» en hendelse der omstendighetene tilsier at det var høy sannsynlighet for en ulykke, som er knyttet til driften av et luftfartøy, og som, når det gjelder et bemannet luftfartøy, inntreffer fra det tidspunkt personer stiger om bord i luftfartøyet med flyging som formål, til det tidspunkt disse personene igjen har forlatt luftfartøyet eller, når det gjelder et ubemannet luftfartøy, som inntreffer fra det tidspunkt luftfartøyet er klart til å sette seg i bevegelse i tilknytning til avgang, til det tidspunkt det til slutt stopper når flygingen er slutt og hovedframdriftssystemet er slått av. En liste over eksempler finnes i vedlegget,
  17. «alvorlig skade» en skade som en person pådrar seg i en ulykke, og som
    1. krever et sykehusopphold på mer enn 48 timer, der innleggelse skjer innen sju dager etter den dagen skaden oppsto,
    2. innebærer brudd på en knokkel (med unntak av ukompliserte brudd på fingrer, tær eller nese),
    3. innebærer flenger som forårsaker kraftig blødning, eller skade på nerver, muskler eller sener,
    4. innebærer skade på et indre organ,
    5. innebærer annen- eller tredjegradsforbrenning eller forbrenning som omfatter mer enn 5 % av kroppens overflate,
    6. skyldes at vedkommende beviselig er blitt utsatt for smittsomme stoffer eller skadelig stråling.
Art 3. Virkeområde
1. Denne forordning får anvendelse på sikkerhetsundersøkelser av ulykker og alvorlige hendelser
  1. som har inntruffet på territoriet til de medlemsstater der traktatene får anvendelse, i samsvar med medlemsstatenes internasjonale forpliktelser,
  2. som har inntruffet utenfor territoriet til de medlemsstater der traktatene får anvendelse, og som involverer luftfartøyer som er registrert i en medlemsstat eller som drives av et foretak som er etablert i en medlemsstat, når slike undersøkelser ikke gjennomføres av en annen stat,
  3. der en medlemsstat i henhold til internasjonale standarder og anbefalt praksis har rett til å utpeke en akkreditert representant med henblikk på å delta som registreringsstat, operatørens hjemstat, konstruksjonsstat eller stat som bidrar med opplysninger, anlegg eller sakkyndige etter anmodning fra staten som gjennomfører undersøkelsen,
  4. der en medlemsstat hvis borgere har omkommet eller blitt alvorlig skadet, og som derfor har en særlig interesse, får tillatelse fra den staten som gjennomfører undersøkelsen til å utpeke en sakkyndig.
2. Denne forordning får også anvendelse på spørsmål som gjelder rask tilgang til opplysninger om alle personer og alt farlig gods om bord på et luftfartøy som er innblandet i en ulykke, og bistand til ofre for flyulykker og deres pårørende.
3. Denne forordning får ikke anvendelse på sikkerhetsundersøkelser av ulykker og alvorlige hendelser som involverer luftfartøyer som deltar i militær-, toll- eller polititjenester eller lignende tjenester med mindre den berørte medlemsstat fastsetter det i samsvar med artikkel 5 nr. 4 og nasjonal lovgivning.
Art 4. Myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart
1. Hver medlemsstat skal sikre at sikkerhetsundersøkelsene gjennomføres eller overvåkes, uten ekstern påvirkning, av en fast nasjonal myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart (heretter kalt « myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser») som kan gjennomføre en full sikkerhetsundersøkelse helt uavhengig, enten på egen hånd eller gjennom avtaler med andre myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser.
2. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal være funksjonelt uavhengig særlig av de luftfartsmyndigheter som har ansvar for luftdyktighet, sertifisering, luftfartsoperasjoner, vedlikehold, utstedelse av lisenser, flygekontroll og flyplassdrift, og av alle andre parter og organer hvis interesser eller oppdrag vil kunne komme i konflikt med den oppgaven som er betrodd myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser eller påvirke dens objektivitet.
3. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal i forbindelse med gjennomføringen av sikkerhetsundersøkelsen verken anmode om eller ta imot instrukser fra noen, og skal ha uinnskrenket myndighet til å bestemme hvordan sikkerhetsundersøkelsene skal gjennomføres.
4. Den virksomhet som betros myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, kan utvides til å omfatte innsamling og analyse av opplysninger knyttet til flysikkerhet, særlig for å unngå ulykker, i den grad denne virksomheten ikke påvirker dens uavhengighet og ikke medfører noe ansvar når det gjelder regelverk, forvaltning eller standarder.
5. En sikkerhetsrapport skal offentliggjøres hvert år på nasjonalt plan for å holde offentligheten underrettet om det generelle sikkerhetsnivået innen luftfart. I denne analysen skal kildene til fortrolige opplysninger ikke avdekkes.
6. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal av den respektive medlemsstat gis nødvendige midler til å kunne utføre sine oppgaver på en uavhengig måte og skal kunne råde over tilstrekkelige ressurser for dette. Særlig skal
  1. lederen for myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og/eller, dersom myndigheten håndterer ulike transportsystemer, lederen for luftfartsavdelingen, ha den erfaring og kompetanse innen sikkerhet i sivil luftfart som kreves for å kunne utføre sine oppgaver i samsvar med denne forordning og nasjonal lovgivning,
  2. utrederne ha en status som gir dem den nødvendige garanti for uavhengighet,
  3. myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser omfatte minst én tilgjengelig utreder som kan fungere som undersøkelsesleder i tilfelle av en større flyulykke,
  4. myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser ha et budsjett som gjør at den kan utføre sine oppgaver,
  5. myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser ha til rådighet, enten direkte eller gjennom samarbeidet nevnt i artikkel 6 eller gjennom ordninger med andre nasjonale myndigheter eller organer, kvalifisert personell og egnede anlegg, herunder kontorer og hangarer, for oppbevaring og undersøkelse av luftfartøyet, dets innhold og vrakrester.
Art 5. Undersøkelsesplikt
1. Alle ulykker og alvorlige hendelser som involverer andre luftfartøyer enn dem som er angitt i vedlegg II til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 216/2008 av 20. februar 2008 om felles regler for sivil luftfart og om opprettelse av et europeisk flysikkerhetsbyrå,1 skal være gjenstand for en sikkerhetsundersøkelse i den medlemsstat på hvis territorium ulykken eller den alvorlige hendelsen inntraff.
2. Dersom et annet luftfartøy enn dem som er angitt i vedlegg II til forordning (EF) nr. 216/2008, som er registrert i en medlemsstat, er innblandet i en ulykke eller alvorlig hendelse på et sted som ikke entydig kan anses å tilhøre noen stats territorium, skal sikkerhetsundersøkelsen gjennomføres av myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i den medlemsstaten der luftfartøyet er registrert.
3. Omfanget av sikkerhetsundersøkelsene nevnt i nr. 1, 2 og 4 og framgangsmåten som skal følges ved gjennomføringen av slike sikkerhetsundersøkelser, skal fastsettes av myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, idet den tar hensyn til den lærdom den forventer å trekke av disse undersøkelsene for å bedre flysikkerheten, herunder for luftfartøyer med en største tillatte startmasse på høyst 2 250 kg.
4. Dersom de kan forventes å trekke lærdom av betydning for flysikkerheten, kan myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser beslutte, i samsvar med medlemsstatenes nasjonale lovgivning, å undersøke andre hendelser enn dem som er nevnt i nr. 1 og 2, og ulykker eller alvorlige hendelser som gjelder andre typer luftfartøyer.
5. Sikkerhetsundersøkelsene nevnt i nr. 1, 2 og 4 skal ikke på noen måte fordele skyld eller ansvar. De skal være uavhengige av, atskilt fra og ikke berøre eventuelle rettslige eller forvaltningsmessige skritt for å fordele skyld eller ansvar.
1 EUT L 79 av 19.3.2008, s. 1.
Art 6. Samarbeid mellom myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser
1. En myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser fra én medlemsstat kan anmode om bistand fra myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i andre medlemsstater. Dersom en myndighet for sikkerhetsundersøkelser etter en anmodning samtykker i å gi bistand, skal denne bistanden i den grad det er mulig gis vederlagsfritt.
2. En myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser kan delegere gjennomføringen av en sikkerhetsundersøkelse av en ulykke eller alvorlig hendelse til en annen myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser etter gjensidig avtale, og skal lette den andre myndighetens undersøkelser.
Art 7. Europeisk nett av myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart
1. Medlemsstatene skal sikre at deres myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i fellesskap oppretter et europeisk nett av myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart (heretter kalt «nettet»), som skal bestå av lederne for myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i hver medlemsstat og/eller, dersom myndigheten håndterer ulike transportsystemer, lederen for luftfartsavdelingen, eller deres representanter, herunder en leder valgt blant disse for en periode på tre år.
Lederen skal i nært samarbeid med nettets medlemmer utarbeide nettets årlige arbeidsprogram, som skal oppfylle de mål og være i samsvar med de ansvarsområder som er angitt i henholdsvis nr. 2 og 3. Kommisjonen skal oversende arbeidsprogrammet til Europaparlamentet og Rådet. Lederen skal også utarbeide en dagsorden for møtene i nettet.
2. Nettet skal bestrebe seg på ytterligere å forbedre kvaliteten på de undersøkelser som gjennomføres av myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og styrke deres uavhengighet. Særlig skal det arbeide for å oppnå en høy standard på undersøkelsesmetoder og opplæring av utredere.
3. For å nå målene i nr. 2 skal nettet særlig være ansvarlig for å
  1. utarbeide forslag til og gi råd til Unionens institusjoner i alle spørsmål som gjelder utarbeidelse og gjennomføring av Unionens politikk og regelverk for undersøkelser og forebygging av ulykker og hendelser,
  2. fremme utvekslingen av opplysninger som kan bidra til å bedre flysikkerheten, og aktivt bidra til et strukturert samarbeid mellom myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, Kommisjonen, EASA og nasjonale sivile luftfartsmyndigheter,
  3. samordne og ved behov organisere fagfellevurderinger, relevant opplæringsvirksomhet og kompetanseutviklingsprogrammer for utredere,
  4. fremme beste undersøkelsespraksis med sikte på å utvikle en felles metode for sikkerhetsundersøkelser i Unionen og utarbeide et register over slik praksis,
  5. styrke undersøkelseskapasiteten hos myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, særlig ved å utvikle og administrere en ramme for deling av ressurser,
  6. gi nødvendig bistand, på anmodning fra myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i henhold til artikkel 6, herunder, men ikke begrenset til, en liste over utredere, utstyr og kapasitet i andre medlemsstater som kan benyttes av en myndighet som gjennomfører en undersøkelse,
  7. ha tilgang til opplysningene i databasen nevnt i artikkel 18 og analysere sikkerhetstilrådingene som finnes der, med sikte på å identifisere viktige sikkerhetstilrådinger av betydning for hele Unionen.
4. Kommisjonen skal regelmessig underrette Europaparlamentet og Rådet om nettets arbeid. Europaparlamentet skal også underrettes når Rådet eller Kommisjonen sender en anmodning til nettet.
5. Medlemmene av nettet skal verken anmode om eller ta imot instrukser fra noe organ som kan påvirke sikkerhetsundersøkelsens uavhengighet.
6. EASA skal inviteres, der dette er hensiktsmessig, til å delta som observatør på møtene i nettet. Nettet kan også invitere observatører fra myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i tredjestater og andre relevante sakkyndige til å delta på dets møter.
7. Kommisjonen skal knyttes tett til nettets arbeid, og skal ha den nødvendige støtten fra nettet når det gjelder relevante aspekter ved utviklingen av Unionens politikk og regelverk for undersøkelser og forebygging av ulykker innen sivil luftfart. Kommisjonen skal gi nettet nødvendig støtte, herunder, men ikke begrenset til, bistand til forberedelse og organisering av møtene og offentliggjøring av en årsrapport om nettets arbeid. Kommisjonen skal oversende årsrapporten til Europaparlamentet og Rådet.
Art 8. EASAs og nasjonale sivile luftfartsmyndigheters deltaking i sikkerhetsundersøkelser
1. Myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal, forutsatt at kravet om at det ikke skal forekomme noen interessekonflikt er oppfylt, invitere EASA og nasjonale sivile luftfartsmyndigheter i de berørte medlemsstater, innenfor rammen av deres respektive myndighet, til å utpeke en representant som skal delta
  1. som rådgiver for undersøkelseslederen for en sikkerhetsundersøkelse i henhold til artikkel 5 nr. 1 og 2 som gjennomføres på territoriet til en medlemsstat eller på det sted som er nevnt i artikkel 5 nr. 2, under undersøkelseslederens kontroll og etter dennes skjønn,
  2. som rådgiver som i henhold til denne forordning er utpekt til å bistå medlemsstatenes akkrediterte representant(er) i enhver sikkerhetsundersøkelse som gjennomføres i en tredjestat, der en myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser er invitert til å utpeke en akkreditert representant i samsvar med internasjonale standarder og anbefalt praksis for undersøkelse av luftfartsulykker og -hendelser, under tilsyn av den akkrediterte representanten.
2. Deltakerne nevnt i nr. 1 skal særlig ha rett til å
  1. besøke ulykkesstedet og undersøke vrakrestene,
  2. foreslå spørsmålstemaer og innhente opplysninger fra vitner,
  3. få kopier av alle relevante dokumenter og innhente relevante faktaopplysninger,
  4. delta i gjennomgåelsen av opptaksmedier, unntatt opptak fra tale- eller bilderegistrator i førerkabinen,
  5. delta i undersøkelsesarbeid som utføres på andre steder enn på ulykkesstedet, for eksempel undersøkelse av komponenter, prøvinger og simuleringer, tekniske redegjørelser og møter om framdriften i undersøkelsen, unntatt der dette er knyttet til fastsettelse av årsakene eller utarbeiding av sikkerhetstilrådinger.
3. EASA og nasjonale sivile luftfartsmyndigheter skal støtte undersøkelser som de deltar i, ved å bidra med de opplysninger, rådgivere og utstyr som den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser har anmodet om.
Art 9. Forpliktelse til å melde ulykker og alvorlige hendelser
1. Enhver berørt person som har kjennskap til at en ulykke eller alvorlig hendelse har funnet sted, skal uten opphold melde den til vedkommende myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i hendelsesstaten.
2. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal uten opphold, og i samsvar med internasjonale standarder og anbefalt praksis, underrette Kommisjonen, EASA, Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart (ICAO) og berørte medlemsstater og tredjestater om alle ulykker og alvorlige hendelser som den har fått melding om.
Art 10. Medlemsstatenes deltaking i sikkerhetsundersøkelser
1. Etter at å ha mottatt melding om en ulykke eller alvorlig hendelse fra en annen medlemsstat eller en tredjestat, skal de medlemsstater som er registreringsstat, operatørens hjemstat, konstruksjonsstat og produksjonsstat, snarest mulig underrette medlemsstaten eller tredjestaten på hvis territorium ulykken eller den alvorlige hendelsen har inntruffet, om de har til hensikt å utpeke en akkreditert representant i samsvar med internasjonale standarder og anbefalt praksis. Dersom en akkreditert representant utpekes, skal det også underrettes om vedkommendes navn og kontaktopplysninger, samt forventet ankomstdato dersom den akkrediterte representanten har til hensikt å reise til den staten som sendte meldingen.
2. Akkrediterte representanter for konstruksjonsstaten skal utpekes av myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser i den medlemsstaten på hvis territorium innehaveren av sertifikatet for luftfartøyets eller motorenes typekonstruksjon har sitt hovedforetak.
Art 11. Sikkerhetsutredernes stilling
1. Når undersøkelseslederen er utpekt av en myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, skal vedkommende, uten hensyn til en eventuell rettslig undersøkelse, ha myndighet til å treffe de nødvendige tiltak for å oppfylle kravene til sikkerhetsundersøkelsen.
2. Uten hensyn til eventuelle krav om taushetsplikt fastsatt i EU- rettsakter eller nasjonal lovgivning skal undersøkelseslederen særlig ha rett til å
  1. få umiddelbar, ubegrenset og uhindret adgang til stedet der ulykken eller hendelsen fant sted, og til luftfartøyet, dets innhold og vrakrester,
  2. sørge for en umiddelbar fortegnelse over bevis og sikre kontrollert fjerning av vrakrester og andre deler med henblikk på undersøkelse og analyse,
  3. få umiddelbar tilgang til og kontroll over ferdsskrivere, deres innhold og alle andre relevante registreringer,
  4. anmode om og bidra til en fullstendig obduksjon av de omkomne og få umiddelbar tilgang til resultatene av disse undersøkelsene og av prøver som er tatt,
  5. anmode om en legeundersøkelse av alle personer som deltok i driften av luftfartøyet, eller anmode om at prøver tatt fra dem blir analysert, og få umiddelbar tilgang til resultatene av disse undersøkelsene og prøvene,
  6. innkalle og utspørre vitner og kreve at de avgir eller framskaffer opplysninger eller bevis av betydning for sikkerhetsundersøkelsen,
  7. få fri tilgang til alle relevante opplysninger og opptegnelser som eieren, innehaveren av sertifikatet for typekonstruksjon, den ansvarlige vedlikeholdsorganisasjon, opplæringsorganisasjonen, operatøren eller produsenten av luftfartøyet, myndighetene med ansvar for sivil luftfart, EASA eller ytere av flysikringstjenester eller flyplassoperatører har.
3. Undersøkelseslederen skal gi sine sakkyndige og rådgivere og de akkrediterte representantene og deres sakkyndige og rådgivere de fullmakter som er angitt i nr. 2, i det omfang som er nødvendig for at de skal kunne delta effektivt i sikkerhetsundersøkelsen. Disse fullmaktene berører ikke rettighetene til utredere og sakkyndige utpekt av myndigheten med ansvar for den rettslige undersøkelsen.
4. Enhver som deltar i sikkerhetsundersøkelser skal utføre sine plikter uavhengig, og skal verken anmode om eller ta imot instrukser fra andre enn undersøkelseslederen og den akkrediterte representanten.
Art 12. Samordning av undersøkelser
1. I tilfeller der det også innledes en rettslig undersøkelse, skal undersøkelseslederen underrettes om dette. I slike tilfeller skal undersøkelseslederen sørge for at ferdsskrivere og alle fysiske bevis kan spores, og ta disse i forvaring. Rettsmyndigheten kan utpeke en tjenestemann fra denne myndighet til å ledsage ferdsskriverne og de fysiske bevisene til gjennomgåelses- eller behandlingsstedet. Dersom de fysiske bevisene kan påvirkes, endres eller ødelegges av undersøkelsen eller analysen, skal det på forhånd innhentes samtykke fra rettsmyndighetene, uten at dette berører nasjonal lovgivning. Dersom slikt samtykke ikke oppnås i samsvar med forhåndsavtaler som nevnt i nr. 3 innen rimelig tid og senest to uker etter anmodningen, kan undersøkelseslederen likevel gjennomføre undersøkelsen eller analysen. Dersom rettsmyndigheten har rett til å beslaglegge bevis, skal undersøkelseslederen ha umiddelbar og ubegrenset tilgang til og anledning til å bruke slike beviser.
2. Dersom det under en sikkerhetsundersøkelse kommer fram eller oppstår mistanke om at et ulovlig inngrep i henhold til nasjonal lovgivning, for eksempel nasjonal lovgivning om undersøkelser av ulykker, har bidratt til ulykken eller den alvorlige hendelsen, skal undersøkelseslederen umiddelbart underrette vedkommende myndigheter om dette. Med mindre annet følger av artikkel 14, skal relevante opplysninger som innsamles under sikkerhetsundersøkelsen, umiddelbart formidles til disse myndighetene, og relevant materiale kan på anmodning også overføres til disse myndighetene. Formidling av slike opplysninger og slikt materiale skal ikke påvirke den rett myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser har til å fortsette sikkerhetsundersøkelsen i samordning med de myndighetene som kontrollen med stedet måtte være overført til.
3. Medlemsstatene skal sikre at myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser på den ene side, og andre myndigheter som kan bli involvert i arbeidet forbundet med sikkerhetsundersøkelsen, for eksempel rettsmyndigheter, sivile luftfartsmyndigheter og myndigheter med ansvar for søk- og redningstjenester på den annen side, på forhånd har inngått avtaler om samarbeid.
Disse avtalene skal respektere at myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser er uavhengig, og skal tillate at den tekniske undersøkelsen gjennomføres raskt og effektivt. Forhåndsavtalene skal blant annet dekke følgende områder:
  1. Adgang til ulykkesstedet.
  2. Bevaring av og tilgang til bevis.
  3. Innledende og løpende rapportering om status for hver enkelt prosess.
  4. Utveksling av opplysninger.
  5. Hensiktsmessig bruk av sikkerhetsopplysninger.
  6. Tvisteløsning.

Medlemsstatene skal oversende disse avtalene til Kommisjonen, som skal oversende dem til nettets leder, Europaparlamentet og Rådet til orientering.

Art 13. Bevaring av bevis
1. Den medlemsstaten på hvis territorium ulykken eller den alvorlige hendelsen inntraff, skal ha ansvaret for å sikre at alle beviser behandles sikkert, for å treffe alle rimelige tiltak for å beskytte bevisene og for at luftfartøyet, dets innhold og vrakrester forvares sikkert så lenge som sikkerhetsundersøkelsen krever. Beskyttelse av bevis skal omfatte bevaring, ved fotografiske eller andre midler, av ethvert bevis som vil kunne bli fjernet, slettet, tapt eller ødelagt. Sikker forvaring skal omfatte beskyttelse mot ytterligere skade, tilgang for uvedkommende, tyveri og ødeleggelse.
2. I påvente av at sikkerhetsutrederne skal ankomme, skal ingen endre ulykkesstedets tilstand eller ta prøver fra det, flytte eller ta prøver av eller fjerne luftfartøyet, dets innhold eller vrakrester, med mindre dette er nødvendig av sikkerhetshensyn eller for å hjelpe skadde personer, eller fordi de myndigheter som har kontroll med stedet uttrykkelig har tillatt det, og om mulig etter samråd med myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser.
3. Alle involverte personer skal treffe alle nødvendige tiltak for å bevare dokumenter, materiale og registrerte opplysninger i forbindelse med hendelsen, særlig for å forhindre at opptak av samtaler og alarmer etter flygingen slettes.
Art 14. Beskyttelse av følsomme sikkerhetsopplysninger
1. Følgende opplysninger skal ikke gjøres tilgjengelig eller brukes for andre formål enn sikkerhetsundersøkelser:
  1. Alle forklaringer som myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser har opptatt fra personer i løpet av sikkerhetsundersøkelsen.
  2. Opplysninger om identiteten til personer som har avgitt forklaring i forbindelse med sikkerhetsundersøkelsen.
  3. Opplysninger som myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser har innhentet, og som er av særlig følsom og personlig karakter, herunder opplysninger om privatpersoners helse.
  4. Materiale som siden produseres under undersøkelsen, som notater, utkast, uttalelser skrevet av utrederne, uttalelser som kommer til uttrykk i forbindelse med analysen av opplysningene, herunder opplysninger fra ferdsskriveren.
  5. Opplysninger og bevis framlagt av utredere fra andre medlemsstater eller tredjestater i samsvar med internasjonale standarder og anbefalt praksis, når de er blitt anmodet om det av sin myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser.
  6. Utkast til foreløpige rapporter, sluttrapporter eller foreløpige erklæringer.
  7. Opptak og utskrifter fra tale- og bilderegistratoren i førerkabinen og opptak av tale i flygekontrollenheter, samtidig som det sikres at opplysninger som ikke er relevante for sikkerhetsundersøkelsen, særlig opplysninger av privat karakter, gis tilstrekkelig vern, uten at dette berører anvendelsen av nr. 3.
2. Følgende opplysninger skal ikke gjøres tilgjengelig eller brukes for andre formål enn sikkerhetsundersøkelser eller formål som tar sikte på å bedre flysikkerheten:
  1. All kommunikasjon mellom personer som har deltatt i driften av luftfartøyet.
  2. Skriftlige eller elektroniske registreringer eller transkripsjoner av registreringer fra flygekontrollenheter, herunder rapporter og resultater som er utarbeidet for interne formål.
  3. Følgebrev til oversendelse av sikkerhetstilrådinger fra myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser til mottakeren, dersom myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser som utsteder tilrådingen, anmoder om det.
  4. Hendelsesrapporter innsendt i henhold til direktiv 2003/42/EF.

Registreringer fra ferdsskriveren skal ikke gjøres tilgjengelig eller brukes for andre formål enn sikkerhetsundersøkelsen eller luftdyktighets- eller vedlikeholdsformål, med mindre opplysningene er anonymisert eller framgangsmåtene for utlevering er sikre.

3. Uten hensyn til nr. 1 og 2 kan den domstol eller myndighet som har kompetanse til å treffe beslutning om frigivelse av opplysninger i henhold til nasjonal lovgivning, treffe en beslutning om at fordelene ved å frigi opplysningene nevnt i nr. 1 og 2 for noe annet lovlig formål, oppveier de negative følgene et slikt tiltak kan ha på nasjonalt og internasjonalt plan på denne eller framtidige sikkerhetsundersøkelser. Medlemsstatene kan beslutte å begrense de tilfeller der en slik beslutning om frigivelse kan tas, i samsvar med EU-rettsaktene.
Oversendelse av opplysningene nevnt i nr. 1 og 2 til en annen medlemsstat for andre formål enn sikkerhetsundersøkelse, samt når det gjelder nr. 2, for andre formål enn formål som tar sikte på å bedre flysikkerheten, kan tillates i den utstrekning dette er tillatt i henhold til nasjonal lovgivning i avsendermedlemsstaten. Myndighetene i mottakermedlemsstaten skal bare kunne behandle eller utlevere opplysninger mottatt ved slik oversending etter forutgående samråd med avsendermedlemsstaten og med forbehold for nasjonal lovgivning i mottakermedlemsstaten.
4. Bare opplysninger som er strengt nødvendige for formålene nevnt i nr. 3, kan frigis.
Art 15. Formidling av opplysninger
1. Personale hos den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og alle andre personer som anmodes om å delta i eller bidra til sikkerhetsundersøkelsen, skal være bundet av taushetsplikt i henhold til gjeldende lovgivning på området, herunder plikt til å bevare anonymiteten til personer involvert i en ulykke eller hendelse.
2. Med forbehold for forpliktelsene fastsatt i artikkel 16 og 17 skal den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser formidle de opplysninger den anser for relevante for å forebygge en ulykke eller en alvorlig hendelse, til personer som har ansvar for produksjon eller vedlikehold av luftfartøyer eller luftfartsutstyr, samt til privatpersoner og rettssubjekter som har ansvar for drift av luftfartøyer eller opplæring av personale.
3. Med forbehold for forpliktelsene fastsatt i artikkel 16 og 17 skal den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og akkrediterte representanter som nevnt i artikkel 8, gi EASA og nasjonale sivile luftfartsmyndigheter relevante faktaopplysninger som har framkommet under sikkerhetsundersøkelsen, bortsett fra opplysningene nevnt i artikkel 14 nr. 1 eller opplysninger som kan gi opphav til en interessekonflikt. Opplysningene EASA og den nasjonale sivile luftfartsmyndighet mottar, skal beskyttes i samsvar med artikkel 14 og gjeldende EU-rettsakter og nasjonal lovgivning.
4. Den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal ha fullmakt til å underrette ofre og deres pårørende eller deres organisasjoner og offentliggjøre alle opplysninger om faktaobservasjoner og om hvordan sikkerhetsundersøkelsen forløper samt eventuelle foreløpige rapporter eller konklusjoner og/eller sikkerhetstilrådinger, forutsatt at den ikke setter målene for sikkerhetsundersøkelsen i fare og overholder gjeldende personvernlovgivning til fulle.
5. Før den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser offentliggjør opplysningene nevnt i nr. 4, skal den oversende de samme opplysningene til ofrene og deres pårørende eller deres organisasjoner på en måte som ikke setter målene for sikkerhetsundersøkelsen i fare.
Art 16. Undersøkelsesrapport
1. Hver sikkerhetsundersøkelse skal avsluttes med en rapport i en form tilpasset ulykkens eller den alvorlige hendelsens art og alvorlighetsgrad. Det skal framgå av rapporten at sikkerhetsundersøkelsens eneste formål er å forebygge framtidige ulykker og hendelser uten at skyld eller ansvar fordeles. Rapporten skal om nødvendig inneholde sikkerhetstilrådinger.
2. Rapporten skal ivareta anonymiteten til alle privatpersoner involvert i ulykken eller den alvorlige hendelsen.
3. Dersom sikkerhetsundersøkelser gir opphav til rapporter før undersøkelsen er fullført, kan myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, før rapportene offentliggjøres, anmode berørte myndigheter, herunder EASA, og gjennom dem den berørte innehaver av sertifikatet for typekonstruksjon, produsent og operatør, om å framsette merknader. De skal være bundet av gjeldende regler om taushetsplikt med hensyn til innholdet i samrådet.
4. Før sluttrapporten offentliggjøres, skal myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser anmode berørte myndigheter, herunder EASA, og gjennom dem den berørte innehaver av sertifikatet for typekonstruksjon, produsent og operatør, om å framsette merknader, og disse skal være bundet av gjeldende regler om taushetsplikt med hensyn til innholdet i samrådet. Når myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser anmoder om slike merknader, skal den følge internasjonale standarder og anbefalt praksis.
5. Opplysningene omfattet av artikkel 14 skal medtas i rapporter bare dersom de er relevante for analysen av ulykken eller den alvorlige hendelsen. De opplysninger eller deler av opplysninger som ikke er relevante for analysen, skal ikke frigis.
6. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal offentliggjøre sluttrapporten så snart som mulig og om mulig innen tolv måneder etter den dato da ulykken eller den alvorlige hendelsen fant sted.
7. Dersom sluttrapporten ikke kan offentliggjøres innen tolv måneder, skal myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser sende ut en foreløpig erklæring minst på hver årsdag for ulykken eller den alvorlige hendelsen med nærmere opplysninger om framdriften i undersøkelsen og eventuelle sikkerhetsspørsmål som er kommet opp.
8. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal snarest mulig sende et eksemplar av sluttrapporten og sikkerhetstilrådingene til
  1. myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og sivile luftfartsmyndigheter i de berørte stater, og til ICAO, i samsvar med internasjonale standarder og anbefalt praksis,
  2. mottakerne av sikkerhetstilrådingene i rapporten,
  3. Kommisjonen og EASA, med mindre rapporten er offentlig, elektronisk tilgjengelig, og da skal myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser underrette dem om dette.
Art 17. Sikkerhetstilrådinger
1. Myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal på ethvert stadium i sikkerhetsundersøkelsen og etter hensiktsmessig samråd med berørte parter sende et datert følgebrev til berørte myndigheter, herunder berørte myndigheter i andre medlemsstater og tredjestater, med anbefaling om eventuelle forebyggende tiltak som den mener det er nødvendig å iverksette umiddelbart for å bedre flysikkerheten.
2. En myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser kan også utstede sikkerhetstilrådinger på grunnlag av studier eller analyser av en rekke undersøkelser eller annet arbeid gjennomført i samsvar med artikkel 4 nr. 4.
3. En sikkerhetstilråding skal ikke i noe tilfelle innebære en formodning om skyld eller ansvar for en ulykke, alvorlig hendelse eller hendelse.
Art 18. Oppfølging av sikkerhetstilrådinger og databasen over sikkerhetstilrådinger
1. Mottakeren av en sikkerhetstilråding skal bekrefte mottak av følgebrevet og innen 90 dager etter at brevet ble mottatt, underrette myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser som utstedte tilrådingen, om hvilke tiltak som er iverksatt eller som vurderes, og eventuelt om hvor lang tid som trengs for å fullføre dem, og dersom ingen tiltak iverksettes, årsakene til dette.
2. Innen 60 dager etter at svaret er mottatt, skal myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelsen underrette mottakeren om hvorvidt den anser at svaret er tilfredsstillende eller ikke, og gi en begrunnelse dersom den er uenig i en beslutning om å ikke iverksette tiltak.
3. Hver myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal innføre framgangsmåter for å registrere svarene på de sikkerhetstilrådinger den har utstedt.
4. Alle organer som mottar sikkerhetstilrådinger, herunder myndighetene med ansvar for sikkerheten i sivil luftfart på medlemsstats- og unionsplan, skal innføre framgangsmåter for å overvåke utviklingen i tiltak som iverksettes på grunnlag av mottatte sikkerhetstilrådinger.
5. Myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal registrere i det sentrale datalageret opprettet ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 av 12. november 2007 om fastsettelse av gjennomføringsregler for registrering i et sentralt datalager av hendelser innen sivil luftfart som utveksles i samsvar med direktiv 2003/42/EF,1 alle sikkerhetstilrådinger som er utstedt i samsvar med artikkel 17 nr. 1 og 2, samt svarene på disse. Myndighetene med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal på samme måte registrere i det sentrale datalageret alle sikkerhetstilrådinger som de mottar fra tredjestater.
1 EUT L 294 av 13.11.2007, s. 3.
Art 19. Rapportering av hendelser
1. EASA og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal samarbeide og delta regelmessig i utvekslingen og analysen av opplysninger omfattet av direktiv 2003/42/EF. Dette skal omfatte direktekoplet tilgang til opplysninger registrert i det sentrale datalageret opprettet ved forordning (EF) nr. 1321/2007, herunder opplysninger som direkte identifiserer luftfartøyer som er gjenstand for en hendelsesrapport, som serie- og registreringsnummer, der dette finnes. Slik tilgang skal ikke omfatte opplysninger som identifiserer operatøren som er gjenstand for hendelsesrapporten.
2. EASA og myndighetene i medlemsstatene som er nevnt i nr. 1, skal sikre fortrolig behandling av slike opplysninger i samsvar med gjeldende lovgivning, og skal begrense bruken av dem til det som er strengt nødvendig for å oppfylle sine sikkerhetsforpliktelser. I så henseende skal disse opplysningene brukes bare for å analysere sikkerhetstendenser som kan danne grunnlag for anonyme sikkerhetstilrådinger eller luftdyktighetspåbud uten å fordele skyld eller ansvar.
Art 20. Opplysninger om personer og farlig gods om bord
1. Luftfartsselskaper i Unionen som gjennomfører flyginger som ankommer eller avgår fra, og luftfartsselskaper fra tredjestater som gjennomfører flyginger som avgår fra, en lufthavn som ligger på territoriet til de medlemsstater som traktaten får anvendelse på, skal innføre framgangsmåter som gjør det mulig å
  1. snarest mulig og senest to timer etter mottak av en melding om at et luftfartøy har vært ute for en ulykke, framlegge en validert liste, på grunnlag av beste tilgjengelige opplysninger, over alle personer om bord, og
  2. umiddelbart etter mottak av en melding om at et luftfartøy har vært ute for en ulykke, framlegge en liste over farlig gods om bord.
2. Listene nevnt i nr. 1 skal gjøres tilgjengelig for den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, myndigheten som er utpekt av hver medlemsstat til å holde kontakt med de pårørende til personene om bord, og om nødvendig for medisinske enheter som kan trenge opplysningene for å behandle ofrene.
3. For at passasjerenes pårørende raskt skal kunne få opplysninger om at deres pårørende var om bord på et luftfartøy som er innblandet i en ulykke, skal luftfartsselskapene gi de reisende mulighet til å oppgi navn og kontaktopplysninger på en person som skal kontaktes i tilfelle av en ulykke. Disse opplysningene kan brukes av luftfartsselskapene bare dersom en ulykke inntreffer, og de skal ikke utleveres til tredjemann eller brukes for kommersielle formål.
4. Navnet på en person om bord skal ikke offentliggjøres før personens pårørende er underrettet av relevante myndigheter. Listen nevnt i nr. 1 bokstav a) skal holdes fortrolig i samsvar med EU-rettsakter og nasjonal lovgivning, og navnet på hver enkelt person på listen skal, om annet ikke er fastsatt i lovgivningen, bare offentliggjøres dersom de pårørende til den enkelte person om bord ikke har motsatt seg dette.
Art 21. Bistand til ofre for flyulykker og deres pårørende
1. For å sikre mer omfattende og harmoniserte tiltak ved ulykker på EU- plan, skal hver medlemsstat utarbeide en beredskapsplan for ulykker innen sivil luftfart på nasjonalt plan. Denne beredskapsplanen skal også omfatte bistand til ofrene for ulykker innen sivil luftfart og deres pårørende.
2. Medlemsstatene skal sikre at alle luftfartsselskaper etablert på deres territorium har en plan for bistand til ofrene for ulykker innen sivil luftfart og deres pårørende. Disse planene skal særlig ta hensyn til psykologisk støtte til ofre for ulykker innen sivil luftfart og deres pårørende og sette luftfartsselskapene i stand til å håndtere en større ulykke. Medlemsstatene skal revidere bistandsplanene til luftfartsselskaper etablert på deres territorium. Medlemsstatene skal også oppmuntre luftfartsselskaper fra tredjestater som utøver virksomhet i Unionen, til å vedta en plan for bistand til ofre for ulykker innen sivil luftfart og deres pårørende.
3. Når en ulykke inntreffer, skal den medlemsstat som har ansvar for undersøkelsen, den medlemsstat der luftfartsselskapet hvis luftfartøy var innblandet i ulykken, er etablert, eller den medlemsstat som hadde et stort antall borgere om bord i luftfartøyet som var innblandet i ulykken, sørge for at det utnevnes en person som kontakt- og informasjonspunkt for ofrene og deres pårørende.
4. En medlemsstat eller tredjestat hvis borgere har omkommet eller blitt alvorlig skadet i en ulykke som har funnet sted på territoriet til de medlemsstater der traktaten får anvendelse, og som derfor har en særlig interesse i ulykken, skal ha rett til å utpeke en sakkyndig som skal ha rett til å
  1. besøke ulykkesstedet,
  2. få tilgang til relevante faktaopplysninger som den ansvarlige myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelsen har godkjent for offentliggjøring, samt til opplysninger om framdriften i undersøkelsen,
  3. få et eksemplar av sluttrapporten.
5. En sakkyndig utpekt i samsvar med nr. 4 kan bistå, med forbehold for gjeldende lovgivning, i identifiseringen av ofrene og delta på møter med overlevende fra sin stat.
6. I samsvar med artikkel 2 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 av 21. april 2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører1 skal også tredjestaters luftfartsselskaper oppfylle forsikringsplikten fastsatt i nevnte forordning.
1 EUT L 138 av 30.4.2004, s. 1.
Art 22. Tilgang til dokumenter og vern av personopplysninger
1. Denne forordning får anvendelse uten at det berører europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter.1
2. Denne forordning får anvendelse i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger2 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger.3
1 EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43.
2 EFT L 281 av 23.11.1995, s. 31.
3 EFT L 8 av 12.1.2001, s. 1.
Art 23. Sanksjoner
Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner mot overtredelser av denne forordning. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.
Art 24. Endring av forordningen
Denne forordning skal gjennomgås innen 3. desember 2014. Dersom Kommisjonen anser at denne forordning bør endres, skal den anmode nettet om å avgi en foreløpig uttalelse, som også skal sendes til Europaparlamentet, Rådet, medlemsstatene og EASA.
Art 25. Oppheving
Art 26. Ikrafttredelse
Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.
Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
Utferdiget i Strasbourg, 20. oktober 2010.
For Europaparlamentet For Rådet
J. BUZEK O. CHASTEL
President President

Vedlegg. Liste over eksempler på alvorlige hendelser

Hendelsene angitt på listen, er typiske eksempler på hendelser som med stor sannsynlighet er alvorlige hendelser. Listen er ikke uttømmende og er bare ment som veiledning med hensyn til definisjonen av «alvorlig hendelse»:
  • En nestenkollisjon som krever en unnvikelsesmanøver for å unngå kollisjon eller en farlig situasjon, eller der en unnvikelsesmanøver ville vært hensiktsmessig.
  • Kontrollert flyging der kollisjon med terrenget bare med nød og neppe unngås.
  • Avbrutt avgang på en stengt eller opptatt rullebane, på en taksebane, med unntak av tillatte helikopteroperasjoner, eller fra en rullebane som ikke er tildelt.
  • Avgang fra en stengt eller opptatt rullebane, fra en taksebane, med unntak av tillatte helikopteroperasjoner, eller fra en rullebane som ikke er tildelt.
  • Landing eller landingsforsøk på en stengt eller opptatt rullebane, på en taksebane, med unntak av tillatte helikopteroperasjoner, eller fra en rullebane som ikke er tildelt.
  • Alvorlig avvik fra forventet ytelse ved avgang eller innledende stigning.
  • Brann og røyk i passasjerkabin eller lasterom eller motorbrann, også om brannen er slokket ved hjelp av slokkemidler.
  • Hendelser der det er nødvendig for flygebesetningen å benytte nødoksygen.
  • Strukturell feil på luftfartøyet eller skade på motor, herunder skade på turbinmotor som innebærer at deler løsner fra motoren, som ikke er klassifisert som en ulykke.
  • Flere forskjellige funksjonsfeil i ett eller flere av luftfartøyets systemer som sterkt påvirker driften av luftfartøyet.
  • Svikt hos et flygebesetningsmedlem under flyging.
  • En drivstoffmengde som krever at flygeren må melde en nødsituasjon.
  • Inntrenging på rullebanen klassifisert med alvorlighetsgrad A i Manual on the Prevention of Runway Incursions (ICAO Doc 9870), som inneholder opplysninger om klassifisering av alvorlighetsgrad.
  • Hendelser ved avgang eller landing. Hendelser som f.eks. landing før rullebanen eller utforkjøring over enden eller siden av rullebanen.
  • Systemsvikt, værfenomener, flyging utenfor tillatt flyoperativt begrensningsområde eller hendelser som kunne ha gjort det vanskelig å beholde kontrollen over luftfartøyet.
  • Svikt i flere enn ett system i et redundanssystem som er obligatorisk for styring og navigering av luftfartøyer.

Refereres av

152 dokument(er) refererer hit (viser de første 100).